I løpet av de to månedene siden Donald Trump i sin ‘State of the Union’-tale sverget at «Amerika aldri skal bli et sosialistisk land», har den høyreorienterte demagogpresidenten og Det republikanske partiet omfavnet antisosialisme som det definerende tema for deres kampanje i 2020-valgene.
Trump erklærte da han talte på republikanernes Nasjonale kongresskomité-middagsselskap [National Republican Congressional Committee Dinner] at han skulle stille i 2020-valgene for å bekjempe en «sosialistisk overtakelse» av USA. «Jeg elsker ideen om ‘Keep America Great’» som et kampanjeslagord, sa Trump, «fordi sosialistene vil ødelegge» landet.
Trumps retorikk blir stadig mer omfavnet av Det republikanske partiet som helhet. I forrige uke annonserte Utah-kongressrepresentanten Chris Stewart etableringen av en «antisosialistisk gruppering [‘caucus’]» i Representantenes hus. Denne «antisosialismebevegelsen» skal tjene «som et bolverk for å stoppe fremgangen av sosialistisk politikk og lovgivning,» sa Stewart.
Han tilføyde: «Hvis vi ikke klarer å huske de farlige tider, da vil den primitive sosialismeappellen gå hen og infisere våre institusjoner». Sosialismen ønsker å «ødelegge frihet, demokrati og rettsstatsprinsippet», erklærte kongressrepresentanten.
Den republikanske ideologen Pat Buchanan gikk enda lengre, og erklærte at 2020-valget ville være et valg mellom Trump og sosialisme, der «Trump ville være nasjonens siste forsvarslinje mot et kommende Sosialistisk Amerika».
Mens Trump og republikanerne uttrykker det i en spesielt ubehøvlet form, er begge av den amerikanske styringselitens store partier forent i sitt hat og sin frykt for sosialisme. I forrige uke sentrerte Jamie Dimon, adm. dir. for JPMorgan Chase, som var kjent som Barack Obamas favorittbankmann og som har vært en stor donor til Det demokratiske partiet, sitt årlige brev til aksjonærene rundt en fordømmelse av sosialisme.
Dimons bank mottok titalls milliarder dollar i statlige utkausjoneringer [‘bailouts’] og mange milliarder mer fra Obama-administrasjonens ultralave renter og «kvantitativ lettelse»-politikk med pengetrykking. Han fortalte sine aksjonærer at «sosialisme uunngåelig fører til stagnasjon, korrupsjon» og «autoritært styre», og ville være «en katastrofe for vårt land».
Disse uttalelsene uttrykker den frykten som gjennomsyrer styringsklassen over fremveksten av politisk opposisjon i arbeiderklassen mot sosial ulikhet, og som fyrer opp under en internasjonal streikebølge. I fjor gikk over en halv million amerikanske arbeidere ut i streik, en økning med en faktor på 20 over 2017.
I forrige uke publiserte Ray Dalio, tidligere adm. dir. i hedgefondet Bridgewater Associates, et essay som advarte for at USA kan være på randen av sosial revolusjon. Han skrev: «Ulikhet i velstand, spesielt når det er ledsaget av uliheter i verdier, fører til økende konflikt og, i regjeringen manifesterer dét seg i form av populisme til venstre og populisme til høyre, og ofte i revolusjoner.»
Han la til at «vi er nå ved et veiskille, hvor» veksten av sosial ulikhet, med mindre den blir reversert, vil føre til en «stor konflikt og en eller annen form for revolusjon».
Stratfor, den private etterretningstjenesten, advarer om at det amerikanske 2020-valget representerer et «globalt vendepunkt», som er karakterisert av kryssingen mellom svimlende sosiale ulikheter og en krise for USAs globale dominans. «Den ‘sosialistiske’ etiketten blir viftet rundt fra venstre og fra høyre,» skrev de, «som en måte å stille spørsmål om den amerikanske kapitalismens overlevelse og moralske legitimitet».
Det som hjemsøker styringsklassen er ikke venstre-pratende figurer i Det demokratiske partiet, som Alexandria Ocasio-Cortez, men snarere den objektive impulsen i retning av arbeiderklassens massekamp og fiendtlighet mot kapitalismen. Selv om den enda bare er i sine innledende faser vil veksten av klassekampen uunngåelig føre til en utvikling av eksplisitte antitapitalistiske og sosialistiske sentimenter.
Stilt overfor en internasjonal økonomisk, sosial og politisk krise som de ikke har svar på, promoterer styringselitene rundt om i verden ekstreme høyreorienterte bevegelser. Alle disse bevegelsene vokste frem til prominens, akkurat som Trump, ved å promotere fremmedfrykt og økonomisk nasjonalisme, men de uttrykker i økende grad deres essensielle sosiale karakter, i tråd med alle fascistorganisasjoner, i deres ekstreme hat mot sosialisme.
I Frankrike har president Emmanuel Macron gjort overtyrer til ytrehøyrepartiet Nasjonal Samling [tidligere Nasjonal Front] og hyllet marskalk Philippe Pétain, krigstidens nazikollaboratørdiktator. I Storbritannia har Brexit blitt brukt til å mobilisere høyreorienterte ekstremister, som myrdet Labour-MP Jo Cox, sammensverget for å drepe en annen Labour-MP, angrep voldelig Labour-lederen Jeremy Corbyn, og som gjentatte ganger skjendet Karl Marx’ grav.
Men denne prosessen har antatt sin farligste form i Tyskland, der styringsklassen skjenket verden Adolf Hitler, hvor mediene, det politiske etablissementet og store deler av akademia systematisk har promotert og forsvart ledende figurer innen det ytrehøyre. Da Den internasjonale ungdommen og studenter for sosial likhet (IYSSE) gjorde oppmerksom på de høyreorienterte ekstremistiske synspunktene til Humboldt-Universitet-professoren Jörg Baberowski, som erklærte at «Hitler ikke var ondskapsfull», ble IYSSE angrepet ikke bare av mediene, men også av universitetets administrasjon, som standhaftig forsvarte ytrehøyres helt.
Som Socialist Equality Party skrev tidligere i år:
Fascismen er enda ikke en massebevegelse, som den var på 1930-tallet. Men å ignorere den voksende faren ville være en politisk uansvarlighet. Med støtte fra deler av styringsklassen og staten har høyreorienterte bevegelser vært i stand til demagogisk å utnytte frustrasjonen og raseriet følt av befolkningens brede masse. I denne situasjonen er kampen mot gjenkomsten av ekstreme høyreorienterte og fascistiske bevegelser en presserende politisk oppgave.
Den amerikanske styringselitens innsatser for å fremme en fascistisk bevegelse mot veksten av sosialistisk opposisjon innen arbeiderklassen understreker den kritiske betydningen av møtene som Socialist Equality Party og IYSSE arrangerer over hele USA, som begynner denne uka, med tittelen «Fascismens Trussel og Hvordan å Bekjempe Den.»
Christoph Vandreier vil adressere møtene, nestlederen for Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Sosialistisk Likhetsparti i Tyskland] og forfatter av den nylig utgitte boka Hvorfor er de tilbake? Historieforfalskning, politisk sammensvergelse og fascismens gjenkomst i Tyskland. Han vil bringe lærdommene fra kampen mot fascismen i Tyskland på 1930-tallet, og i dag, til et amerikansk publikum. På mange av møtene vil også David North foredra, styreleder av WSWS’ internasjonale redaksjonsråd og nasjonal styreleder av Socialist Equality Party (SEP) i USA.
Vi oppfordrer alle våre lesere til å delta på Vandreiers forelesninger og til å delta i en diskusjon om den sosialistiske strategien for å mobilisere arbeiderklassen mot trusselen for fascisme. Som David North sa, da han nylig forklarte viktigheten av disse møtene for utviklingen av en internasjonal bevegelse av arbeidere og unge mennesker mot den fascistiske faren, for et tysk publikum: «Nesten fra en dag til den neste, i den grad folk i dette landet [USA] blir oppmerksomme på trusselen de står overfor, forventer vi en enorm vekst av sosial og politisk opposisjon. Men det som kreves er et svært høyt nivå av historisk og politisk bevissthet.»