Etter syv uker med masseprotester med krav om det algeriske militærdiktaturets fall, og med hærens kunngjøring i forrige uke om president Abdelaziz Bouteflikas avgang, kommer kløften som skiller offiserskorpset fra millionene av protesterende arbeidere og ungdommer frem i dagen.
Store deler av den algeriske befolkningen har med rette konkludert med at Bouteflikks avgang i seg selv ikke er den seieren de håpet å oppnå. Det er åpent klart at Bouteflika, som var begrenset til rullestol og ikke kunne snakke etter å ha lidd et hjerneslag i 2013, ikke lenger ledet diktaturet. Nå er det stadig voksende krav om fjerningen av embetsrepresentantene som skal ha tilsyn med overgangen mens en ny president velges, blant annet parlamentspresidenten Abdelkader Bensalah, og voksende opposisjon mot hærsjefen general Ahmed Gaïd Salah.
Etter sist fredags protester – hvor arbeidere sang slagord som «Gaïd Salah, folket lar seg ikke lure» og «Ingen gjentagelse av det egyptiske scenarioet», med henvisning til 2013-militærkuppet som knuste bølgen av revolusjonære kamper i Egypt som veltet Hosni Mubarak i 2011 – forbereder Nasjonal-Frigjøringsfront-regimet (FLN) og hæren fjerningen av andre topp embetsrepresentanter.
På søndag hadde pro-regime-avisa El Moudjahid en artikkel og en redaksjonell lederartikkel som reiste muligheten for å fjerne Bensalah. «Bensalah må gå,» ble konstitusjonelle lovspesialister sitert i avisa å ha sagt, i henhold til RFI, mens dagsavisas redaksjonelle artikkel med tittelen «Ingenting er umulig,» sa at en presidensiell overgang uten Bensalah «verken er urimelig eller umulig å gjennomføre».
Det mest prominente målet innen regimets øverste rekker var etterretningsjefen generalmajor Athmane Tartag, direktør for Algeries innenriksetterretning. Etter rykter om at Tartag hadde blitt fjernet den 5. april, ble det den 7. april annonsert at Gaïd Salah skulle erstatte ham som toppsjef for det mektige agenturet Direktoratet for Sikkerhetstjenester (DRS).
Dette ble etterfulgt av Gaïd Salahs sparking av generalmajor Boura Rezigue Abdelkader, som ledet Direktoratet for intern sikkerhet (DSI), og general Abdelhamid Bendaoud, som ledet Generaldirektoratet for ekstern sikkerhet (DGSE). Gaïd Salah konsentrerer makten i egne hender og omorganiserer kommandokjeden, slik at DGSE og DSI nå rapporterer direkte til hærens generalstab.
Gjennom utrenskning av etterretningstjenestene forsøker hæren fremfor alt å begrense folkelig opposisjon mot regimet, og forhindre at regimets forbrytelser under den algeriske borgerkrigen fra 1992 til 2002 skal bli et fokuspunkt for arbeiderklassemotstand mot hæren. Det er
allerede spekulasjoner i den algeriske pressen om at Tartags avskjedigelse kan føre til at han står overfor tiltale knyttet til hans blodige historikk fra borgerkrigen.
I forrige uke holdt slektninger av fanger som forsvant under borgerkrigen en samling utenfor hovedpostkontoret i Alger, der de holdt opp bilder av sine kjære og krevde fulle etterforskninger. Mondafrique kommenterte: «President Bouteflika nektet alltid å åpne etterforskninger av disse ‘forsvinningene’; Denne protesten gikk absolutt ikke hus forbi hos Ahmed Gaïd Salah, generalstabens sjef, som prøver å ri bølgene av raseri og folkelige krav for å kunne lede overgangen.»
Slektningene til de forsvunne har fordømt «monsteret fra Ben Aknoun», et av hovedsentrene hvor fanger mistenkt for islamistisk eller annen opposisjonell politikk ble brakt, torturert og ofte skutt. Tartag styrte Ben-Aknoun-anlegget, formelt kjent som Den militære etterforskningens hovedsenter (CPMI), fra 1990 til 2001. Han mistenkes for personlig involvering i drapet på FLN-veteranen Kasdi Merbah, som ble drept i 1993, da han prøvde å fremforhandle en våpenhvile med islamistiske styrker. Tartags navn har også kommet opp som en av fransk etterretnings viktigste kontaktpersoner i Algerie.Nå som arbeidere og ungdommer går inn i kamp mot det algeriske regimet er det kritiske spørsmålet som er reist av Algeries militærdiktaturs historie i borgerkrigen, behovet for den uavhengige politiske organiseringen og den revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen.
Ingen tillit kan skjenkes til Gaïd Salah, eller til det algeriske offiserskorpset, for å lede en «demokratisk overgang». De tjener et regime som i flere tiår har plyndret Algeries olje- og gassformue, som ble sendt utenlands til bankkontoer i Frankrike og forbi, mens arbeidere ble etterlatt i fattigdom og arbeidsledighet, og undertrykt av et blodig militærregime. Generalene er skrekkslagne for hva de måtte svare for dersom det kunne holdes rettssaker fritt, og de vil gjøre alt i sin makt for å opprettholde et diktatur i Algerie.
Den algeriske borgerkrigen fra 1992 til 2002 oppsto fra det forrige mislykkede forsøket på å demokratisere det algeriske militærregimet, 1988-reformene og overgangen til flerpartidemokrati. Regimet opphevet Den islamske frelsesfrontens (FIS) valgseier i 1991, og kastet Algerie ut i en 10-år-lang borgerkrig som kostet 200 000 mennesker livet. Mens hærens angivelige mål var islamistiske terroristgrupper, infiltrerte den også de islamistiske organisasjonene for å utføre angrep og drepe en rekke arbeidere og politiske personligheter, for å undertrykke opposisjon til FLNs høyreorientert økonomiske og sosiale politikk.
En 2005-rapport utgitt av Bevegelsen av frie algeriske offiserer (MOAL) og Algeria Watch, med tittelen «Algeria: Death Machine», gir et detaljert og grusomt bilde av denne blodige militærundertrykkingen, og særlig av operasjonene Tartag hadde tilsyn med ved Ben Aknoun.
I rapporten står det: «Så tidlig som våren 1992 mottok Tartag ordrer fra sin overordnede general Kamel Abderrahmane, om ikke å overlate ‘uforbederlige fundamentalister’ til domstolene: dette var åpenbart en lisens til å drepe. Men før dét ble de systematisk torturert. Det fulgte straffende ekspedisjoner i 1993 og 1994, som krevde mellom 10 og 40 ofre per dag. Rene dødsskvadroner ble opplært i dette senteret, som hadde som oppdrag å forfølge islamister, likvidere dem, og å terrorisere befolkningen.»
En annen viktig del av Tartags operasjoner, ifølge denne rapporten, var å drepe toppoffiserer mistenkt for opposisjon mot FLN og hæren. Rapporten beskriver hvordan Tartag og hans assistent «løytnant Mohammed» torturerte marinekommandant Mohammed Abbassa, som ble behandlet med elektrosjokk, slått, stukket og brent. Det rapporteres, om slutten: «På kvelden den andre dagen var det en knapt gjenkjennelig kropp, hoven og brent selv på øynene, som svant hen, mumlende noen knapt hørbare ord. Liket ble nektet retten til en anstendig begravelse.»
Forsøk på å presentere det algeriske militærdiktaturet som et demokrati i påvente av å blomstre, gjennom
intervensjon fra Gaïd Salah, eller kanskje av FLNs statskontrollerte Generalforbund av algerisk arbeid (UGTA), er reaksjonært politisk bedrageri.
Den eneste måten å etablere et demokratisk regime i Algerie er gjennom en kamp ledet av arbeiderklassen for å ta makten, ekspropriere regimets slett erhvervede formue, i kontekst av en bred internasjonal kamp av arbeiderklassen, mot kapitalismen og for byggingen av sosialisme.