Gjenkomsten av klassekampen i Polen

12 April 2019

Tretti år etter at general Wojciech Jaruzelskis stalinistiske regime begynte å kollapse, og åpnet veien for restaureringen av kapitalisme, har klassekampen igjen brutt ut i Polen. På mandag lanserte mer enn 300 000 lærere en streik med åpen ende. Det er lærernes første nasjonale arbeidsnedleggelse i Polen på flere tiår, og en av Polens største streiker siden den massive streikebevegelsen mot det stalinistiske diktaturet i 1980 og 1981.

Streiken er del av en internasjonal bølge av kamper av lærere og undervisere som krever bedre arbeidsbetingelser, høyere lønninger og anstendige skoler. Året 2018 så det største antallet amerikanske lærere i streik på et kvart århundre. I Nederland og Argentina ble det gjennomført nasjonale lærerstreiker i forrige måned, samtidig med pågående lærerstreiker i Frankrike, Tunisia, Marokko, og andre afrikanske land.

Lærernes streiker er del av et bredere oppsving av den internasjonale arbeiderklassen, inkludert i Sentral- og Øst-Europa. Undervisnernes arbeidsnedleggelse i Polen etterfølger en to-ukers-streik av arbeidere ved det nasjonale flyselskapet LOT, og streiker av polske Amazon-arbeidere. De siste månedene har sett streiker av arbeidere i bilindustrien og andre bansjer i Romania, Ungarn, Tsjekkia, Serbia og Kosovo, såvel som masseprotester mot den såkalte «slaveloven» vedtatt av Viktor Orbáns høyreorienterte regime i Ungarn, som tvinger arbeidere til å akseptere ubetalt overtid.

I Tyskland deltok titusenvis av offentlig ansatte i varselsstreiker i februar mot sammenbrudd av skolene, uutholdelige arbeidsbetingelser og elendige lønninger. Tusenvis av transportarbeidere streiket i Berlin i mars, og brakte byen til stillstand. Sist lørdag protesterte 40 000 mennesker i Berlin mot stigende husleier, og krevde ekspropriering av eiendomsforetak og hedgefond.

Borgerskapet frykter at en sosialistisk bevegelse fra arbeiderklassen skal vokse frem av disse kampene. Frankfurter Allgemeine Zeitung var forferdet da en meningsmåling viste at flertallet av tyske arbeidere og ungdom støtter kravet om ekspropriering. Forvirret kommenterte dette talerøret for de tyske bankene: «Nesten 30 år etter Berlinmurens fall bærer Karl-Marx-Allee (Berlin-boulevarden der demonstranter marsjerte på lørdag) bud om gjeninnføringen av sosialisme. Lenge leve revolusjonen.»

De tyske og europeiske mediene legger så godt som et nyhetslokk på den polske lærerstreiken, fordi den knuser det offisielle narrativet promotert av EU. De stalinistiske diktaturenes restaurering av kapitalisme henviste ikke klassekampen til historienes søppelhaug. Blant østeuropeiske arbeidere er det både dypt forankret motstand mot de stalinistiske regimens nasjonalistiske, økonomisk autarkiske politikk som brutalt undertrykte arbeiderklassen, såvel som en sydende opposisjon mot konsekvensene av kapitalistisk restaurering.

I det 20. århundre var den polske arbeiderklassen blant de mest militante i Europa. Den førte monumentale kamper mot det sovjetiske byråkratiet under «Polske oktober» i 1956, arbeidernes opprør i desember 1970, og massestreikene i 1980 som begynte på Lenin-verftet i Gdansk og spredte seg over hele landet, til de involverte over 400 000 arbeidere.

Påstanden om at Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 uunngåelig førte til stalinismen, er en løgn. Påstanden er tilbakevist av det historiske faktum at det var et revolusjonært sosialistisk alternativ som uforsonlig motsatte seg det stalinistiske regimet, og som kjempet for programmet for sosialistisk verdensrevolusjonen som hadde styrt den Bolsjevik-ledede revolusjonen. Det alternativet var Venstre Opposisjonen, som oppsto tidlig på 1920-tallet under lederskap av Leo Trotskij, som gikk hen til å stifte Den fjerde internasjonale i 1938 etter den stalinist-ledede Kominterns sammenbrudd og svik.

De stalinistiske regimene i Øst-Europa gjennomførte en byråkratisk ekspropriering av kapitalistisk eiendom på slutten av 1940-tallet, men de var ikke sosialistiske. Arbeidernes mange kamper i disse landene mot de stalinistiske diktaturene, viste at det var et objektivt grunnlag i arbeiderklassen for det alternative perspektivet som Trotskij fremmet: en politisk revolusjon mot statsbyråkratiene, som del av en fornyet internasjonal revolusjonær kamp i arbeiderklassen, for sosialisme.

Nå som den østeuropeiske arbeiderklassen igjen trer inn i kamp må disse viktige politiske og historiske erfaringene assimileres. Mens arbeidere står overfor faren for krig og autoritært styre over hele regionen, bringer den polske streiken lærerne til en frontalkonflikt med de kreftene som kollaborerte med det polske stalinistregimet for å gjenopprette kapitalismen for tre tiår siden.

I dag er fagforbundet Solidaritet en åpent høyreorientert bevegelse, innordnet med Polens ytrehøyreregjering av partiet Lov og Rettferdighet (PiS). Solidaritets læreravdeling var den eneste fagforeningen som fra begynnelsen av aksepterte regjeringens straffende betingelser. Etter at streiken begynte på mandag fordømte Ryszard Proksa, lederen av Solidaritets lærerforening, og som også er en lokal embetsrepresentant for PiS, de lærerne som gikk ut i streik og truet med gjengjeldelse mot streikende fagforeningsavdelinger.

Polens største fagforbund ZNP, søker for sin del en rask slutt på streiken. ZNP-lederen Sławomir Broniarz har sagt at forbundet ønsker å «slukke denne brannen», dvs. inngå en råtten avtale med PiS.

Etter fire tiår med byråkratisk undertrykking av det stalinistiske regimet, etterfulgt av tre tiår med kapitalistisk restaurering, står arbeidere i Øst-Europa overfor en krise av perspektiv og lederskap. De elementære kravene til gjennomføringen av streiken reiser behovet for å bygge nye arbeiderorganisasjoner på grunnplanet, direkte kontrollert av arbeiderne selv og uavhengig av fagforeningene. Den polske historien byr imidlertid en spesielt skarp leksjon for at rollen til disse grunnplanorganisasjonene er kritisk avhengig av deres lederskaps perspektiv.

Det sentrale saksanliggende som oppsto i kampen mot stalinismen i Polen var konflikten mellom det trotskistiske perspektivet som ble forsvart av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), og dét som ble fremmet av de småborgerlige pabloistiske renegatene fra trotskismen, som forlot Den fjerde internasjonales program og som hevdet at de stalinistiske partiene kunne bli presset til å spille en revolusjonær rolle.

Solidaritet-bevegelsen oppsto fra genuin, uavhengig arbeiderklasseopposisjon mot stalinismen, og den organiserte på sitt høydepunkt 10 millioner arbeidere. Men den falt imidlertid inn under en høyreorientert ledelse som satte Polen på en kurs ikke mot en politisk revolusjon mot stalinismen, men i retning kapitalistisk restaurering.

I dette spilte pabloistiske figurer som Jacek Kuroń en vesentlig rolle. Kuroń fremmet Lech Wałęsa inn i Solidaritets lederskap, hvorpå Wałęsa ble bevegelsens leder og deretter president for den polske kapitalistregjeringen. Kuroń selv deltok i rundbordsforhandlingene i 1989, og ble arbeidsminister i forbindelse med den kapitalistiske restaureringen fr 1989 til 1990 og fra 1992 til 1993.

Tre tiår med kapitaliststyre har ikke produsert den blomstringen av demokrati og den hevingen av levestandardene for arbeidsklassen som lovet av de falske profetene for de kapitalistiske «demokratiske revolusjonene» i Øst-Europa, deriblant Solidaritet. Kapitalistisk restaurering har skapt en sosial katastrofe for arbeiderklassen, og fremveksten til makt av høyreorienterte og fascistiske krefter.

Polen er et av de mest ulike landene i Europa. En nylig studie med tittelen «Ulikhet i Polen» fant at offisielle tall «i vesentlig grad underestimerte økningen av ulikhet» i løpet av de siste 30 årene. «Den øverste 10-prosentens inntektsandel økte fra 23 prosent til 40 prosent, og den øverste 1-prosentens inntektsandel fra 4 prosent til 14 prosent, fra 1989 til 2015,» konkluderer studien.

Polens ekstremt nasjonalistiske, pro-NATO PiS-regjering er krigshissende og antisemittisk. Den har støttet Washingtons opptrapping av militærspenninger med Russland, og ønsket velkommen stasjoneringen av NATO-styrker nær den tilgrensende russiske enklaven Kaliningrad, som innebærer en konstant fare for en konflikt mellom atommakter.

I fjor forbød PiS ved lov enhver omtale av forbrytelser begått av polakker mot jøder under Holocaust. Siden da har en rekke historikere som forsker på antisemittisme og antijødiske pogromer i Polen, blitt utrensket fra sin arbeidsplasser. Under feiringen av Den polske uavhengighetsdagen i november marsjerte fremtredende statsrepresentanter, inkludert statsministeren Mateusz Morawiecki, sammen med fascister fra Polen og andre europeiske land.

Den fremvoksende opposisjonen mot nedskjæringene og mot PiS i den polske arbeiderklassen, bekrefter ICFIs analyse. I dag, i motsetning til på 1930-tallet, har ytrehøyrebevegelser og regjeringer ingen massebase. Men de er ikke mindre farlige, fordi de med forsett fremmes av staten, de etablerte partiene, mediene og deler av akademia, som en respons på trusselen om en sosialistisk bevegelse av arbeiderklassen. Arbeiderklassens utviklende bevegelse må bevisst forberedes. Dette krever byggingen av seksjoner av ICFI i Polen og på tvers av Øst-Europa, for å by de voksende kampene et genuint sosialistisk perspektiv og lederskap.

Johannes Stern og Alex Lantier