I forrige uke, etter nesten seks uker med millioner av arbeideres og ungdommers protester, publiserte Algeries president Abdelaziz Bouteflikas kontor et brev med hans oppsigelse, og avsluttet dermed hans 20-årige styre. Den nasjonale frigjøringsfrontens (FLN) diktatur hugget hodet av sin egen symbolfigur – en president som ble lammet av hjerneslag i 2013, som hadde tilsyn med FLNs plyndring av Algeries olje- og gassformue og med blodbadet under de siste årene av Algeries borgerkrig fra 1992 til 2002 – i et desperat forsøk på å forhindre revolusjon.
Et nytt oppsving i den internasjonale klassekampen er underveis, åtte år etter at arbeiderklassens revolusjonære oppstander veltet imperialiststøttede diktatorer i Tunisia og Egypt. Afrika ser nå masseprotester for omveltningen av det sudanesiske regimet, og lærerstreiker i Tunisia, Marokko og over hele kontinentet. Internasjonalt har streiker av amerikanske lærere, meksikanske maquiladora-arbeidere og europeiske arbeidere som opponerer mot EU-innstramminger, utfoldet seg samtidig som «gul vest»-protestene krever at president Emmanuel Macron går av i Frankrike, Algeries tidligere kolonioverherre.
De revolusjonære kampene i 2019 utfolder seg imidlertid ikke som en repetisjon av de fra 2011, men på et høyere nivå. Arbeidere har sett det blodige eksempelet fra Egypt, hvor tre år med heroisk kamp ble avsluttet av 2013-kuppet ledet av general Abdel Fattah al-Sisi. Dette er den bitre og uforglemmelig lærdommen, som ble betalt med tusenvis av liv, om at militante masseprotester alene ikke er nok til å triumfere over en forankret styringsklasse.
Hærens fjerning av Bouteflika har bare intensivert konflikten mellom arbeiderklassen og diktaturet. Den siste uka, da de algeriske arbeiderne protesterte med krav om fjerningen av embetsrepresentantene oppnevnt av militærets sterke mann general Ahmed Gaïd Salah, sang de protesterende det egyptiske slagordet «Folket vil ha regimets fall», og de bar plakater der det sto «Gaïd Salah, folket lar seg ikke lure» og «Ingen gjentagelse av det egyptiske scenarioet».
Det eneste levedyktige perspektivet er at arbeiderklassen tar makten i en kamp for å omvelte kapitalismen, i Algerie og internasjonalt. De sentrale spørsmålene arbeidere står overfor er organisasjon og, fremfor alt, revolusjonært perspektiv og lederskap. Arbeidere trenger aksjonsgrupper, uavhengige av borgerlige regjeringer og deres allierte fagforeninger, for å koordinere opposisjonen mot militær-politiundertrykking og innstramminger. I siste instans er det bare overføringen av statsmakt til disse organene, der de opererer på arbeidsplasser og i arbeiderklassens nabolag som organer av arbeidermakt, som kan eliminere faren for blodig kontrarevolusjon.
Slike komitéer vil imidlertid ikke kunne smis, enn si kunne utføre de revolusjonære oppgavene de står overfor, uten en kamp for et revolusjonært perspektiv i arbeiderklassen av et marxistisk avantgardeparti, som Bolsjevik-partiet som ledet Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917.
Falske løfter om at det algeriske diktaturet ganske enkelt skal innvilge demokratiske reformer, er nå på alle borgerlig politikeres lepper. «Spørsmål om hvordan man navigerer denne overgangen i Algerie, det er det det algeriske folket som må bestemme seg for,» erklærte Robert Palladino, det amerikanske utenriksdepartementets talsmann, mens den franske utenriksministeren Jean-Yves Le Drian hyllet «alle algerieres evne til å fullføre denne demokratiske overgangen».
Hele den algeriske regjeringseliten, fra generalene ned til deres lakeier i fagforeningsbyråkratiene og universitetene, prøver å lulle arbeiderne i søvn med løfter om en demokratisk kapitalistfremtid, for å holde arbeidere fra å kjempe for makten. Gaïd Salah sender, foreløpig, de mest notoriske torturistene, som etterretningsjefen general Athmane Tartag, ut i pensjon.
Det sosialistiske arbeiderpartiet (PST), tilknyttet Frankrikes pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti (NPA), uttalte rett ut: «Til tross for hva det kan se ut som, er vi ikke i en revolusjonær situasjon.» I stedet hyllet det hæren, «som har rollen å forsvare folket, dets sosiale rettigheter og velferd, dets nasjonale suverenitet, dets grenser og dets politiske suverenitet», og det algeriske regimets Generalforbund for algerisk arbeidskraft (UGTA) som er et «strategisk verktøy for å forsvare arbeidernes interesser». På denne bakgrunnen oppfordrer NPA til innkallingen av en Konstituerende forsamling, for å omskrive det algeriske kapitalistdiktaturets forfatning.
Dette er et bedrageri som er ekko av de småborgerlige gruppene som det egyptiske Revolusjonære Sosialister (RS), som kvalte den egyptiske revolusjonen. Arbeidere i Egypt reiste seg igjen og igjen, og beseiret sikkerhetsstyrkene i gatene. Men de kunne ikke improvisere et lederskap og et perspektiv for å motsette seg RS, som jobbet for å oppløse de folkelige komitéene som ble dannet i kampene med opprørspolitiet. Fremfor alt hevdet RS at uansett hvilken fraksjon av styringsklassen som var i ascendens – hæren, så Det muslimske brorskapet, og til slutt Tamarod-bevegelsen som støttet Sisi før kuppet – så ville de innvilge demokrati. Det perspektivet blokkerte en arbeidererobring av makten i Egypt, og tillot Sisi-diktaturet å gripe makten via en blodig massakre av demonstranter i gatene og et massivt henfall til tortur.
PST i Algerie utøver samme rollen som RS i Egypt, der de spiller på de protesterendes opprop og appeller til soldatene om ikke å skyte – «Folket og hæren er brødre» – for å prøve å male diktaturet i lyse farger. Selvfølgelig opponerer mange soldater mot utsiktene til å bli beordret til å skyte arbeidere. Oppgaven som utledes fra dette er ikke å støtte opp hæren og fagforeningene, men å mobilisere arbeiderklassen til å ta makten, før offiserene finner en måte, som Sisi gjorde, til å snu en kritisk masse av tropper mot arbeiderne.
Det revolusjonære lederskapet som må bygges i arbeiderklassen mot partier som RS og PST, er Den internajonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) [International Committee of the Fourth International]. Bare ICFI opponerte mot rollen til RS, basert på sin tiår-lange kamp for trotskisme mot stalinistiske og pabloitiske etterkommere av småborgerlige renegater fra trotskismen. Disse kreftene hevdet at borgerlige nasjonalistregimer, som FLN i Algerie som kom til makten i 1962, viste den revolusjonære karakteren til «demokratiske» deler av kapitalistklassen i koloniland.
Erfaringer har bekreftet Trotskijs teori for Permanent Revolusjon, som fastlegger at i land med forsinket kapitalistisk utvikling, er borgerskapet, som er knyttet til imperialismen, ikke i stand til å etablere et demokratisk regime. Kampen for demokratiske krav kan bare føres frem og fullbyrdes hvis den vokser til en sosialistisk revolusjon anført av arbeiderklassen, der den utfolder seg på den internasjonale arenaen, som kan plassere i hendene til arbeiderne i de tidligere kolonilandene de av verdensøkonomiens ressurser som trengs for å bygge et virkelig sosialistisk og demokratisk samfunn.
Algeriekrigen fra 1954 til 1962 var en mektig kamp av arbeidere og småbønder, som gjorde slutt på fransk kolonistyre. Men FLN, som franskmennene overlevert makten til, var et kapitalistregime som så ble et åpent militærdiktatur etter Houari Boumediènes kupp i 1965.
Algeries borgerkrig fra 1992 til 2002 oppsto fra det siste fallerte forsøket på å demokratisere regimet i møte med masseprotester, 1988-overgangen til et flerpartisystem. Regimet suspenderte Den islamske frelsesfrontens (FIS) valgseier i 1991, og utløste en krig som kostet 200 000 liv. I samarbeid med Paris anvendte FLN tortur og mord mot både arbeidere og islamistiske grupper – som fransk imperialisme hadde mot uavhengighetskjemperne i krigen fra 1954 til 1962. I dag er offiserer som er skyldige for disse grusomhetene, som Tartag, desperate etter å unnslippe deres ofres familiers vrede. De vil vise seg som innbitte motstandere av demokrati.
Det vil ikke bli noen demokratisk reform i Algerie, fremfor alt fordi kapitalismen internasjonalt råtner på føttene. Etter et tiår med økonomisk krise og voksende sosialt raseri kullkaster borgerskapet demokratiske styreformer konfrontert med trusselen nedenfra – også i land med lange borgerlig-demokratiske tradisjoner. Macron, med en utenriksminister som lover en «demokratisk overgang» i Algerie, bevæpner i rasende fart Sisis blodige diktatur med våpen for milliarder av euro, mens han autoriserer den franske hæren til å skyte «gul vest»-protesterende i Paris.
Veien fremover mot det algeriske diktaturet er kampen for å gi revolusjonært lederskap til arbeiderklassens utviklende internasjonale bevegelse. Det betyr kampen for å bygge seksjoner av ICFI, i Algerie og i land rundt om i verden.