I sine innledende medieopptredener på fredag, den første hele dagen av den australske valgkampen, anvendte statsminister Scott Morrison og Labor-Party-lederen Bill Shorten nesten identiske formuleringer for å toe sine hendene for WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange.
De gjorde sine stillingstagener klare innen timer etter at Assange, en australsk statsborger, ble slept ut av Ecuadors London-ambassade for å møte amerikanske utleveringsanklager. Det var en kvalmende to-parti-avtale om, effektivt sett, å bidra til å gi Assange over til Trump-administrasjonen.
Det var som om Morrison, som leder Liberal-National Coalition-regjeringen, og Shorten, lederen for den offisielle opposisjonen, snakket fra et forhåndsutarbeidet manuskript. Begge uttrykte de sin tillit til de britiske og amerikanske rettssystemene, mens de hevdet at Assange fortsatt ville få «konsulær bistand» fra den australske ambassaden.
På spørsmål fra Michael Rowland, nyhetsanker for ABC-TV [Australian Broadcasting Corporation], om hans respons på dagens hovednyhet – arresteringen av Assange – erklærte Morrison:
«Han vil få den konsulære hjelpen som dere ville forvente han skulle få, men han må finne sin vei gjennom det som kommer ham i møte, relatert det gjeldende rettssystemet der.»
Spurt direkte om Australia ville bekjempe en ansøkning om utlevering av Assange til USA, avviste Morrison problemstillingen. Han sa at WikiLeaks-grunnleggeren var i det britiske rettssystemets nåde.
«Når australiere reiser utenlands og så finner seg i vanskeligheter med loven, da konfronterer de rettssystemene i disse landene. Det spiller ingen rolle hvilken bestemt forbrytelse det er de beskyldes for å ha begått, det er måten systemet fungerer på.»
Shorten, intervjuet rett etter Morrison, tok samme linje, og nektet å ville motsette seg utlevering til USA, mens han spilte uvitende om sakens anliggender. «Jeg mener han burde få konsulær bistand, utover det kjenner jeg ikke alle sakens fakta,» sa Shorten. «Han fortjener muligheten til å være representert i retten, som han vil bli.»
Denne felles delte tiltroen til en rettmessig rettsprosess fra de britiske og amerikanske domstolenes side er en svindel. Bare hvor raskt Assange ble erklært skyldig i å ha krenket kausjon, og ble konfrontert med en plutselig bekjentgjort hemmelig amerikansk tiltale, er en klar advarsel om at forberedelsene for en skueprosess allerede forlengst er iverksatt.
Som både Morrison og Shorten er vel klar over, er den brutale behandlingen av Chelsea Manning, den modige tidligere menige etterretningsanalytikeren i den amerikanske hæren som lekket hundretusener av inkriminerende amerikanske diplomatmeldinger til WikiLeaks, en ytterligere fremvisning av «måten systemet fungerer på». Etter å ha blitt rettsforfulgt i et amerikanske militærfengsel i syv år under Obama, har hun igjen blitt fengslet på ubestemt tid, og nå holdt i isolert forvaring i forsøk på å tvinge henne til å vitne falskt mot Assange.
Hva angår påstanden om «konsulær bistand» er virkeligheten den at påfølgende australske regjeringer, fra både Labor Party og Koalisjonen, aktivt har støttet operasjonen til amerikanske administrasjoner, først under Barack Obama og deretter Donald Trump, for å kneble WikiLeaks og få drevet Assange til fengsel.
Dette begynte med Labor-regjeringen til Julia Gillard støttet av De grønne. I november 2010, da WikiLeaks publiserte fordømmende avsløringer av amerikanske krigsforbrytelser, regimeendringskomplott og annen kriminalitet, hastet Gillard til for å innynde seg med Washington ved å erklære Assanges handlinger som «illegale». Hun instruerte politi og etterretningstjenester om å etterforske hvorvidt Assange kunne bli anklaget for forbrytelser under australsk lov – hvilket han ikke kunne.
Én av WikiLeaks’ angivelige «forbrytelser» var å ha publisert dokumenter som viste at den amerikanske ambassadens «beskyttede kilder» innen Labor Party og fagforeningene var sentralt involvert i Gillards installering som statsminister ved midten av 2010, som skjøv ut Kevin Rudd. Rudd hadde i det hele tatt ingen meningsforskjeller angående den amerikanske alliansen, men han hadde antydet at USA burde gjøre noe rom for Kinas fremvekst.
Siden da har Labor Party, som forpliktet Australia til USAs «vippe til Asia» mot Kina og en utvidet amerikansk militærtilgang over hele landet under Gillard, aldri gitt slipp på sin fiendtlighet til WikiLeaks.
Den ene regjeringen etter den andre, fra Labours Gillard og Rudd til Koalisjonens Tony Abbott, Malcolm Turnbull og nå Morrison, har støttet forfølgelsen av Assange for å gjøre klart deres ubetingede forpliktelser til den amerikanske militæralliansen, som underbygger den australske kapitalismens rovinteresser i denne delen av verden.
Videre insisterte hver eneste regjering på at den «ikke hadde noen bevis» for amerikanske forsøk på å få utlevert den australske statsborgeren. Dette skuespillet ligger nå i ruiner. Faktisk avslørte deklassifiserte diplomatmeldinger fremskaffet under loven om informasjonsfrihet, at så langt tilbake som i 2012 hadde australske ambassaderepresentanter i Washington informert Gillard-regjeringen om detaljene i de amerikanske planene om å rettsforfølge Assange.
Labors og hele det politiske etablissementets giftige fiendtlighet mot Assange ble stilt til skue i går da partiets nestleder Tanya Plibersek videreformidlet en tweet som erklærte at WikiLeaks-grunnleggeren jobbet som «agent for en proto-fascistiske stat, Russland, for å undergrave demokratiet», og at hans støttespillere var «kultister».
Denne bakvaskingen er basert på de diskrediterte påstandene fra de amerikanske etterretningstjenestene og Det demokratiske partiet om at WikiLeaks var involvert i et «russisk komplott» for å berøve Hillary Clinton det amerikanske presidentskapet. I virkeligheten publiserte WikiLeaks lekkede dokumenter som demonstrerte at Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC) ulovlig rigget partiets primærvalg mot Bernie Sanders, til fordel for Clinton. WikiLeaks publiserte også Clintons hemmelige taler til Wall-Street-bankfolk, der hun lovet å ivareta deres interesser og ekspandere amerikanske rovkriger i utlandet.
Australias foretaksmediers historikk er like fordømmende. Den 22. desember 2010 signerte sjefredaktørene eller nyhetsdirektørene for så godt som alle de australske tv-stasjonene og de trykte mediepublikasjonene et felles «åpent brev» til statsminister Gillard, som sa: «Forsøk på å stenge ned WikiLeaks, på å true med rettsforfølgelse av de som publiserer offisielle lekkasjer, og å presse selskaper til å slutte å gjøre forretninger med WikiLeaks, er en alvorlig trussel mot demokratiet.»
Nå som det er ubestridelig at Assange står overfor USAs rettsforfølgelse, har ikke en eneste redaksjonell leder vært å se til hans forsvar, for ytringsfriheten eller for journalisters rettigheter.
Ved protestsamlinger og offentlige møter over de siste 18 månedene har Socialist Equality Party reist kravet om at den australske regjeringen må gripe inn diplomatisk og juridisk for å sikre Assanges løslatelse og hans rett til å returnere til Australia, med en garanti for beskyttelse mot utlevering til USA.
Man må imidlertid ikke ha noen illusjoner. Hele det australske etablissementet, både politisk og medialt, er direkte ansvarlig og medskyldig for Assange, som nå blir fengslet.
Det er derfor alt avhenger av å vende seg til arbeiderklassen og ungdommen, som del av kampen for å velte profittsystemet og motsette seg dets pådriv i retning innstramming og krig. Forsvaret av grunnleggende demokratiske rettigheter er fullstendig knyttet opp til kampen for sosialisme.
Autorisert av James Cogan for Socialist Equality Party, Suite 906, 185 Elizabeth Street, Sydney, NSW, 2000
Forfatteren anbefaler også:
Australia: WikiLeaks cables reveal secret ties between Rudd coup plotters and US embassy
[9. desember 2010]