Etter torsdagens arrestasjon av WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange i London er regjeringene i USA, Storbritannia og Ecuador engasjert i en konspirasjon for å tilrettelegge for varslerens utenomjuridiske overføring [‘extraordinary rendition’] til USA. Julian Assanges liv og frihet er i umiddelbar fare. Det er nødvendig å mobilisere alle som støtter ytringsfrihet for å forhindre at han faller i hendene på den amerikanske regjeringen.

For mer enn 40 år siden besørget Rand-Corporation-analytikeren Daniel Ellsberg Washington Post med bevis for den amerikanske regjeringens illegale aktivitet i Vietnam-krigen. På fredag meldte Ellsberg følgende erklæring:

Det er et veldig alvorlig angrep på [konstitusjonens] First Amendment [første endringstillegg; som beskytter ytrings- og pressefrihet]. Et klart forsøk på å oppheve pressefriheten ... Dette er den første tiltalen mot en journalist og redaktør eller utgiver, Julian Assange. Og hvis det lykkes, blir det ikke det siste. Dette er åpenbart en del av president Trumps krig mot pressen, det han kaller statens fiende. Og hvis han lykkes med å sette Julian Assange i fengsel, hvor jeg tror han vil bli for livet, dersom han kommer dit i det hele tatt, sannsynligvis vil den første anklagen mot ham bare være for noen få år. Men det er nok bare den første av mange.

Det offisielle påskuddet som anvendes for å få utlevert Assange er en gjennomskuelig løgn. I en tidligere forseglet tiltale offentliggjort på torsdag, anklaget det amerikanske justisdepartementet Assange bare for brudd på en føderal lov mot konspirering for å knekke passord på regjeringsdatamaskiner.

Det faktum at forbrytelsen bare har en strafferamme på 5 år og ikke faller under spionasjeloven, gir alle involverte parter et dekke for å overføre Assange til amerikanerne. Den amerikansk-britiske utleveringstraktaten utelukker helt spesielt overlevering for «politiske forbrytelser», inkludert spionasje. Den britiske regjeringen vil hevde for domstolene, med henvisning til det amerikanske justisdepartementets dokument, at utleveringen av Assange ikke vil forhindres av denne ekskluderingen.

Den ekvadorianske regjeringen hevder, enn videre, at den kunne oppheve Assanges asyl fordi tiltalen viser at han ikke vil møte trusselen om dødsstraff.

Faktisk, så snart Assange er i USAs grep vil han raskt konfrontere en rekke ekstra anklager, inkludert spionasje. Forsøkene på å nedspille trusselen mot pressefriheten og nedvurdere anklagen mot Assange er rettet inn mot å så selvtilfredshet i befolkningen, og avlede fra de sentrale anliggendene om ytringsfriheten som er på spill.

Språket i selve tiltalen gjør det klart at regjeringen målretter Assange av politiske grunner, til tross for den offisielle anklagen i konklusjonen. Den stadfester: «Det primære formålet med konspirasjonen var å legge til rette for [Chelsea] Mannings anskaffelse og overføring av klassifisert informasjon relatert til USAs nasjonale forsvar, slik at WikiLeaks kunne offentlig formidle informasjonen på sin nettside.»

Tiltalen anfører at informasjonen WikiLeaks publiserte for offentligheten inkluderte «ca. 90 000 Afghanistan-krigsrelaterte signifikante aktivitetsrapporter, 400 000 Irak-krigsrelaterte signifikante aktivitetsrapporter, 800 Guantanamo-Bay-fengselsvurderingsorienteringer og 250 000 amerikanske diplomatmeldinger. Mange av disse dokumentene var klassifisert i henhold til ‘Order No. 13526,’» signert av Barack Obama i 2009. Tiltalen hevder at disse publiseringene «med rimelighet kunne forventes å forårsake alvorlig skade for den nasjonale sikkerheten».

Dette språket gjenspeiler teksten i Spionasjeloven [Espionage Act], som forbyr publiseringen av opplysninger «relatert til det nasjonale forsvaret». Spionasjeloven kriminaliserer alle som «kommuniserer, leverer, overfører eller forårsaker formidling, levering eller overføring av» slik informasjon.

Basert på språket i tiltalen kan både Assange og Manning stå overfor kriminalforfølgelse i henhold til denne loven. Ved å bekjentgjøre at Assange er tiltalt basert eksplisitt på Mannings virksomhet, viser regjeringen at hennes fremtid også er i fare. Faktisk er de to første ordene i tiltalen «Chelsea Manning».

Dette språket bekrefter også fjorårets «utilsiktede» bekjentgjøring fra anklagere om dokumenter som argumenterte for at Assange burde søkes utlevert fordi det er «anklager» – flertall – mot ham. Anklagere nedsatte en hemmelig storjury for å etterforske Assange minst så langt tilbake som 2011, og den amerikanske regjeringen søkte domstolautorisering for å spionere på WikiLeaks-ansatte basert på påstander om «spionasje» i 2012.

Bare de medvirkende eller naive kan akseptere at en hemmelig storjury tilbrakte mer enn åtte år for å anklage Assange med bare ett tilfelle av passordmanipulering.

Responsen fra ledende politiske figurer i USA, så vel som deres tidligere uttalelser, gjør det klart at styringseliten ivrer etter å gripe Assange og låse ham vekk for livstid – om ikke pålegge verre straffer.

Charles Schumer, den demokratiske minoritetslederen i Senatet tvitret: «Jeg håper han snart vil bli stilt til ansvar for sin innblanding i våre valg på vegne av Putin og den russiske regjeringen.» Den demokratiske senatoren Mark Warner kalte Assange «en direkte deltaker i den russiske innsatsen for å svekke vesten og underminere amerikansk sikkerhet. Jeg håper britiske domstoler raskt vil overføre ham til amerikansk forvaring, så han endelig kan få den rettferdigheten han fortjener.»

Å rettsforfølge Assange på grunnlag av de ubegrunnede påstandene om «innblanding» ville være anklager om spionasje.

Den demokratiske senatoren Joe Manchin erklærte, som en fangehullsjef som har blitt overlevert sitt siste offer: «Han er vår eiendom, og vi kan få faktaene og sannheten ut av ham.» På grunnlag av denne uttalelsen blir Assange overført til USA for å bli forhørt – hvilket ville falle under kategorien utenomrettslig overføring [‘extrordinary rendition’, og ikke en juridisk utlevering.

Assange har også over de siste årene fått åpne dødstrusler i pressen og fra regjeringen. Den høyreorienterte radiopersonligheten Rush Limbaugh oppfordret til at Assange måtte få «ei kule i hjernen». Tidligere Fox-News-vert Bill O'Reilly fortalte Assange: «Vi skal henge deg.» Newt Gingrich, tidligere republikansk ‘Speaker of the House’, sa: «Julian Assange er engasjert i terrorisme og bør behandles som en fiendtlig kriger.» Demokratisk visepresident Joe Biden kalte Assange en «høyteknologisk terrorist». Demokrat-operatør Bob Beckel sa at «denne fyren er en forræder» og USA burde «illegalt skyte ho**sønnen.»

En annen funksjon av tiltalen er å forsyne de korrupte og lyvende mediene med et dekke for å applaudere Assanges arrestasjon. New York Times og Washington Post har spilt en spesielt kriminell rolle i å nedspille tiltalen, ved å hevde at anvendelsen av en mindre anklage betyr at å tiltale Assange ikke utgjør noen trussel mot ytringsfriheten.

I en uttalelse fra redaksjonsrådet i går skrev New York Times: «Regjeringen tiltalte Julian Assange, grunnleggeren av WikiLeaks, ikke for å ha publisert klassifisert regjeringsinformasjon, men for å stjele den, og har omgått – for nå – kritiske spørsmål om det første endringstillegget.»

Times skrev at det ene tiltalepunktet mot Assange betyr at arrestasjonen ikke utgjør «en direkte utfordring for distinksjonen mellom en journalist som eksponerer maktmisbruk gjennom lekkede materialer – noe tradisjonelle aviser som Times gjør hele tiden – og en utenlandsk agent som er ute etter å undergrave USAs sikkerhet gjennom tyveri eller uærlighet ... Administrasjonen har begynt bra ved å anklage Mr. Assange for en ubestridelig forbrytelse.»

Washington Posts redaksjonelle lederartikkel hadde tittelen: «Julian Assange er ikke en ytringsfrihetshelt. Og det er forlengst på tide han holdes personlig ansvarlig.»

Post skrev: «Mr. Assanges sak kunne konkludere som en seier for rettsstatsprinsippet, ikke nederlaget for borgerrettigheter som hans forsvarere feilaktig advarer om.» Post etiketterte bekymringer for Assanges sikkerhet som «pro-WikiLeaks propaganda». Det faktum at tiltalen ikke anklager Assange for å bryte Spionasjeloven viser at han «ikke hadde noen legitim frykt for sitt liv, hverken i hendene på CIA-attentatsmenn eller, via utlevering, den amerikanske dødsstraffen».

Post forklarte at «Storbritannia ikke burde frykte at å sende ham for å stå for retten for denne hackingtiltalen ville utgjøre noe fare for pressefriheten» fordi Assange er «uetisk» og ikke en «ekte journalist», fordi han «dumpet materiale ut i det offentlige rom uten noen uavhengig anstrengelse for å verifisere dens faktisitet eller å gi navngitte personer noen mulighet til å kommentere».

Hvem er New York Times og Washington Post til å foredrag om «ekte journalistikk»? Disse utsagnene avslører Times og Post som ingenting annet enn organer for regjeringspropaganda.

Times er synonymt med fremmingen av Bush-administrasjonens falske påstander om «masseødeleggelsesvåpen» i Irak, og Post eies av Jeff Bezos, milliardær-CEOen av Amazon, som nylig sluttet en servicekontrakt for $ 600 millioner [NOK 5,089 milliarder] med Pentagon.

Konspirasjonen mot Assange understreker sammenbruddet av enhver representasjon for et forsvar av demokratiske rettigheter innen det politisk etablissementet og foretaksmediene. Hvis Ellsberg hadde tilnærmet seg Post i dag med fotokopier av Pentagon-bestilte Rand-rapporter om krigen, ville Post ha ringt til FBI og fått ham arrestert for å true «den nasjonale sikkerheten».

Times og Post kan kanskje overbevise sine velstående lesere om at Assange assisterte Russland ved å publisere bevis som viste at Hillary Clinton mottok hundretusenvis av dollar der hun i hemmelig fortrolighet fortalte sitt publikum av bankfolk og administrerende direktører at hun ville representere deres interesser dersom hun ble valgt til president. I mellomtiden har demokratene gjort felles sak med lederne av militæret og etterretningstjenestene som er ansvarlige for forbrytelsene Assange har avslørt. Den høyreorienterte karakteren til demokratenes motstand mot Trump er eksponert av det faktum at de støtter hans administrasjons angrep på Assange.

Forsvaret for Julian Assange, såvel som for Chelsea Manning og Edward Snowden, er nå et sentralt politisk spørsmål som konfronterer arbeiderklassen. Holdningene til disse varslerne bryter i vesentlig grad ned langs klasselinjer. Der styringsklassen slår ned på ytringsfriheten og pressefriheten, intensiveres klassekonflikten på tvers av hele verden.

Socialist Equality Party og World Socialist Web Site kommer med den bredeste appellen til alle som seriøst forsvarer demokratiske rettigheter om å bli med i kampen for å forsvare Assange, Manning og Snowden. Arbeidere og unge mennesker internasjonalt må mobilisere umiddelbart til forsvar for disse klassekrigsfangene. Deres liv avhenger av det.

Kampen for Assanges frihet er spydspissen for den politiske kampen til forsvar for demokratiske rettigheter, mot imperialistisk militarisme og kapitalisme. Bare i den utstrekning arbeiderklassens makt kan mobiliseres, kan et forsvar for disse varslerne mønstres.

Som Nick Beams, medlem av Nasjonalkomitéen for Socialist Equality Party (Australia), sa på fredagens nødssamling i Sydney: «Angrepet på demokrati er et symptom på en dypt anlagt sykdom. Det er ikke noe forsvar for demokratiet uten å takle problemet ved dets kilde, det vil si den globale kapitalismens profittsystem, et system i krise, som har utspilt sin historiske rolle og nå må rive opp, tråkke på, og forurense selv de demokratiske rettighetene som det en gang sto for. Vi må påbegynne, som del av denne kampen, kampen for et sosialistisk perspektiv. Først da kan verden bli renset for alle de forferdelighetene den spyr ut.»