Musikere ved Chicago Symphony Orchestra (CSO) er for tiden i den sjette uka av orkesterets lengste streik noensinne. I forrige uke avviste [engelsk tekst] de modig det uforsonlige «siste, beste og endelige» tilbudet fra ledelsen CSOA – Chicago Symphony Orchestra Association – som kunne ødelegge deres pensjoner og senke symfoniorkesterets kunstneriske standarder.

Ved forrige ukes gratiskonsert i St. James Cathedral, som var en av mange godt besøkte og vellykkede gratiskonserter fremført av musikerne, snakket WSWS med den streikende CSO-musikeren John Bruce Yeh om anliggender som er på spill i streiken.

Yeh kom med i CSO i 1977 i en alder av 19 år, og er den lengst-engasjerte klarinettisten i orkesterets historie. Yeh har vært assisterende hovedklarinettist og Eb-klarinettist. I 1979 ble han grunnlegger og direktør for kammerensemblet Chicago Pro Musica. Ensemblets første innspilling, Igor Stravinskijs L'Histoire du soldat, vant Grammy-prisen i 1985 for beste nye klassiske utøver. Yeh har også undervist på DePaul Universitys musikkskole i mer enn to tiår, og ble medlem av fakultetet Roosevelt University’s Chicago College of Performing Arts i 2004.

Yeh, en karismatisk utøver og musikkpedagog, snakket i forrige uke om streiken og dens bredere implikasjoner. «Vi har vært i streik nå inn i den femte uka,» sa han. «Dette er uten sidestykke i Chicago Symphony Orchestras 128 årige historie. Det er en veldig alvorlig og dyster situasjon vi har blitt plassert i.»

«Da jeg ble med i 1977 var vi klart lederne i alle aspekter av betingelser, kompensasjon, pensjonsytelser, og selvsagt kunstnerisk kvalitet. Sir Georg Solti, vår musikkdirektør den gangen, kom alltid til oss og ga oss en ‘pep talk’ og sa: ‘Mine kjære, vi må opprettholde standarden vår. Og vi må heve standarden vår! Dette er en veldig vanskelig sak, men vi må klare det!’»

Solti var en av CSOs mer innflytelsesrike dirigenter, fra 1969 til 1991. Han ble erstattet av den verdensberømte dirigenten Daniel Barenboim, fra 1991 til 2006. Den nåværende musikkdirektøren er Ricardo Muti, som har ledet CSO-musikerne siden Barenboims avgang.

«Solti forsto viktigheten av å holde standarden høy, både musikalsk og hva angår våre betingelser, som tillater oss å være musikalsk de beste,» sa Yeh.

«De to hovedanliggender i streiken angår våre pensjonsytelser, som vi nå har hatt garantert i 50 år. Vi har en definert ‘benefit’-pensjonsplan [med helseforsikring] som vår ledelse har insistert på å fjerne. Hva vi kan forstå av det er at de egentlig ikke bryr seg om pengesaken, tror jeg. Det blir stadig tydeligere at dette er en ideologisk agenda for vårt styre. Vår kunstorganisasjon er en kulturell juvel for verden.»

Han la til: «Det synes å være klassekrigføring, og det vil vi ikke akseptere.»

Det musikerne konfronterer med streiken er faktisk enda større enn spørsmålet om pensjoner og lønn, enn så viktig som dét er, og større enn problemet med de enkelte oligarkene og milliardærene som kontrollerer CSOA-styret, som Helen Zell, kona til multimilliardær-eiendomsmogulen Sam Zell.

CSO-musikerne konfronterer det aristokratiske prinsippet med å forsvare ikke bare pensjoner og lønninger, men musikk og kunst generelt. Kunst, musikk og kultur kan ikke overleve under et samfunn der finansaristokratiet og styringsklassen bestemmer hva som er akseptabelt, selv om tre milliardærer kontrollerer mer formue enn halvparten av befolkningen i USA.

Livet under kapitalismen i dag er karakterisert av enorm global sosial ulikhet, endeløse kriger, angrep på demokratiske rettigheter, politivold, fattigdomsbetingelser for millioner av arbeidere og økende autoritarisme og faren for fascisme. Finansieringen av kunst og utdanning i USA har blitt desimert, med støtte fra begge big-business-partiene, både demokratene og republikanerne, og med medskyldighet fra fagforeningene og deres støttespillere.

Slike betingelser gjør livet for millioner uutholdelig og vil så absolutt ikke la kunst og musikk blomstre, for ikke å snakke om tillate opprettholdelsen av en god pensjon for musikere. De fleste orkestermusikere tjener i dag rundt $ 30 000 i året [NOK 255 000], på nivå med lærernes fattigdomslønninger, som kom frem i massekamper det siste året i USA og globalt.

Yeh bemerket: «Lønningene har ikke holdt tritt med andre vesentlige orkestre, våre jevnbyrdige orkestre. Vi forsøker å opprettholde og bevare og heve standarden på Chicago Symphony Orchestra.» CSO-musikere har måttet godta lønnsøkninger under inflasjonen i tidligere kontrakter og krever for tiden høyere lønnsheving enn forslagene fra ledelsen, som fortsatt ville være under inflasjonen.

«Det er så varmende og fantastisk å se så stor støtte fra hele verden, fra Chicago og fra allmennheten, fra lærerne, bygningsarbeiderne, og scenearbeiderne selvfølgelig,» la han til, om den enorme støtten musikerne har mottatt.

Om streiken sa han: «Hvis det er positive ting å si under denne forferdelige skyen, så har den brakt musikerne enda nærmere, vi har større solidaritet. Fordi vi ikke bare kjemper for oss selv, for våre etterfølgere, for vår tradisjon, men for alle orkestre på tvers av hele USA. Hvis vi gir etter, hvis vi gir inn, da vil vi ha skuffet alle. Det har vi ikke tenkt å gjøre.»

Daniel Gingrich spilte horn på St. James Cathedral gratiskonserten forrige onsdag. Dennis Michel spilte basun, Mio Nakamura spilte piano og William Welter spilte obo. Musikerne fremførte bevegende versjoner av George Frideric Händels Sonata i Bb-dur, HWV 357, Johannes Brahms’ Sonata i F-moll, Op. 120, nr. 1, og Kvintetten i Eb-dur, K. 452 av Wolfgang Amadeus Mozart.

«Vi spilte musikk som er veldig, veldig kjær for våre hjerter,» reflekterte Yeh. «Jeg spilte Brahms Sonata for klarinett og piano, den første av to sonater han skrev.»

«De var de siste instrumentalstykkene Brahms skrev,» la han til. «De er begge høst-aktige i sin skjønnhet og også veldig optimistiske i deres avslutning. Det oppsummerer følelsene vi står overfor i dag.»

«Og så spilte vi Mozart, som alltid er glad musikk. Mozart-kvintetten vi spilte er kjent for å være favorittstykket han skrev. Händels obosonata ble spilt av William Welter, et av våre nyeste medlemmer, en fantastisk ung obospiller. Og jeg må løfte på hatten for vår pianist Mio Nakamuro, som har vært en slik mester for å bli med på denne konserten og mange konserter over hele byen i løpet av denne tiden vi har vært ute av orkestersalen.»

Da han fortsatte å snakke om streiken, sa Yeh: «Måten vi føler om kampen vi står i akkurat nå, er at vi krever å bli verdsatt for hva vi er og hva vi gjør. Vi føler virkelig at vi blir devaluert på en konstant basis – ikke nok penger. Når vi har diskusjoner, forhandlinger, handler det alltid om at de prøver å ta fra oss. Dermed tar de vekk vår evne til å tilby samfunnet det vi trenger for å pleie og nære samfunnet vårt. Vi må undersøke tradisjonene våre.»

Da han ble spurt om hva han tenkte om fremveksten av nasjonalisme, fascisme og økende former for autoritært styre internasjonalt og om musikerrollen, sa han: «Musikk, kunst, all slags kunst, er næring for sjelen. Vi trenger å pleie og ernære vår sjel. Vi må fortsette å slåss for å ha muligheten til å gjøre det. Hvis vi har massiv ulikhet, fattigdom og økende autoritært styre, så er det bare antitesen av å ha et samfunn som er oppreist, hvor alle er oppdratt med kulturelle muligheter, med musikk, kunst, med ren glede. Dessverre går vårt samfunn i dag i motsatt retning.»

«Vi er forpliktet til å kjempe for fortsatt vekst for kunsten og muligheten for å ha musikk for alle,» sa han om betydningen av bred tilgang til kunst og kultur. «Vår musikkdirektør Maestro Muti er veldig opptatt av å bringe vår melding ut og rundt i hele verden, til mennesker som ikke har tilgang til den. Vi spilte i fengsler, på steder der folk vanligvis ikke har sjansen til å høre vår musikk på dette nivået.»

«Vår veldig gode venn Yo-Yo Ma, er en annen som virkelig har brukt sine evner og kunstneriske talenter til å trekke folk mot å forstå at kunst og musikk er virkelig næring for sjelen. Og vi kan heve oss over strid, over fattigdom, hvis vi bruker kunst som kommunikasjonsmiddel. Det er et middel til å forbinde.»

På lørdag fremførte musikeren Ma Bachs Suite nr. 1 for cello, på den internasjonale Juarez-Lincoln-brua ved grensa mellom USA og Mexico, for å opponere mot Trump-administrasjonens og det politiske etablissementets angrep på innvandrere.

«Vi har et internasjonalt orkester,» sa Yeh om verdensklassemusikerne i CSO. «Da jeg ble med i orkesteret i 1977 var jeg det første asiatiske medlemmet i orkesteret, men jeg er født i Amerika. Nå har vi ca. 20 musikere som er innvandrere, fra Sør-Amerika, fra Skandinavia, fra alle verdenshjørner. Vi er en internasjonal gruppe musikere. Å nedvurdere noen fordi de ikke er født i Amerika, er antitesen av sunn fornuft. Vi avviser forestillingen om at innvandrere skal nedvurderes på noen måte. Vi vil fortsette å stå opp for det.»

Om den nylige bølgen av lærerstreiker, sa Yeh: «Hva vi som musikere, som kunstnere gjør, oppfordrer til denne typen aktiviteter, ved å rekke ut og gi styrke til arbeiderklassen oppreisninger. Jeg vil virkelig understreke det. Vi er med arbeiderklassen. Vi er de arbeidende menneskene!»

Mens det er et konstant refreng fra CSOA-styret og resten av det politiske etablissementet at det ikke er penger for pensjoner og andre sosiale programmer, fortsettes det å pøses billioner av dollar for å føre kriminelle kriger og blåse opp Wall Streets og de superriks profitter. Bare formuen til styreleder Zell og hennes ektemann ($ 5,5 milliarder / NOK 47 milliarder) kunne finansiert et orkester med 100 musikere som hver tjente $ 150 000 i året [NOK 1,273 millioner] i 367 år.

USA er hjemstavn for 540 milliardærer, med enorm rikdom konsentrert på noen få hender, på bekostning av det store flertallet. Ressurser eksisterer, men dét reiser spørsmålet om hvem som kontrollerer samfunnet – det store flertallet av verdens arbeiderklasse som produserer samfunnets rikdom, eller en liten håndfull sosiale parasitter som kontrollerer og styrer det?