Perspective

Bak Trumps sammenstøt med Federal Reserve: Økonomisk krise og klassekamp på horisonten

De gjentatte kravene fra president Donald Trump om USAs Federal Reserve fører en løsere pengepolitikk og tilrettelegger for et ytterligere løft for aksjemarkedet, eksponerer den økonomiske og politiske virkeligheten bak den offisielle ideologiens maske.

Trumps siste bemerkninger, innholdet i en tweet på søndag, var at Dow Jones Industrial Average [o. anm.: børsindeks sammensatt av 30 amerikanske konsern; ikke lenger utelukkende tungindustri] ville vært 5 000 eller til og med 10 000 poeng over nåværende nær-rekordnivå dersom Fed ikke hadde strammet inn og hevet rentenivåene i fjor. Han forlangte at sentralbanken fortsetter sitt program for «kvantitativ lettelse», der de pøste billioner inn i finansmarkedene i etterdønningene av finanskrisen i 2008.

I mer enn tre tiår har aksjemarkedet tjent som den primære økonomiske mekanismen den amerikanske styringsklassen har anvendt for å gjennomføre en uforlignelig omfordeling av rikdom fra den arbeidende befolkningen til de rike. Dow-indeksen har steget med en faktor på 17 siden 1985, under demokratiske såvel som republikanske administrasjoner, basert på et uopphørlig angrep på arbeideres arbeidsplasser og lønninger, og nedskjæringer for utdanning, helsevesen og andre sosiale tjenester.

Under Obama steg Dow-indeksen mer enn 250 prosent. Under Trump har den økt ytterligere 32 prosent.

Den offisielle refrenget har vært løgnen om at «det finnes ikke penger» for skoler, helsevesen, boligpolitikk eller pensjoner, mens ubegrensede summer har blitt sløst vekk for å betale for flere yachter, private øyer og Manhattan-penthouses for dagens aristokrater, såvel som nye og mer dødelige konvensjonelle og kjernefysiske våpen i forberedelse for et nytt militært Armageddon.

Ulikheter i rikdom og inntekter har nådd rekordnivåer, og konsolidert finansoligarkiets styre over alle aspekter av det amerikanske sosiale og politiske liv.

Trump erklærer ganske enkelt helt åpent hva Fed har gjort gjennom hele denne perioden, bak den offisielle poseringen av «nøytralitet» og «uavhengighet» – og krever at de gjør mer av det.

Om det er innvendinger mot Trumps kommentarer fra New York Times og andre nøkkelsektorer av det politiske og mediale etablissementet, med påstander om at han krenker Feds «uavhengighet», er det ikke på grunn av noen uenighet med den grunnleggende retningen for hans politikk. De er bekymret for at Trump forsøker å forvandle den amerikanske sentralbanken fra et instrument for styringsklassen som helhet, til et redskap for sin egen fraksjon. Men Trumps fraksjonelle motstandere innen styringseliten baserer seg på de samme formene for finansiell parasittisme som de seksjonene eiendomssvindleren-nå-president taler for.

Feds juridiske mandat er å justere pengepolitikken for å sikre stabile priser og maksimal sysselsetting, uansett aksjemarkedets alle oppganger og nedturer. Men Fed har siden aksjemarkedet stupte i oktober 1987 skreddersydd sin politikk for direkte å støtte opp finansmarkedene. Den gangen i 1987 falt Wall Street mer enn 22 prosent på én enkelt dag, og den daværende Fed-styrelederen Alan Greenspan kunngjorde at de finansielle dysene var åpnet.

Det førte til det som ble kjent som ‘the Greenspan put’: At når markedene begynner å snuble, da skal Fed være beredt til å tre inn for å blåse dem opp med tilbud av billige penger. Greenspan gjorde i 1996 et forsøk på å tøyle inn det han kalte «irrasjonell entusiasme» [‘irrational exuberance’], men den negative reaksjonen fra finanselitene var av enn sånn karakter at det ble aldri forsøkt igjen.

Fra da av var det offisielle mantra at det var umulig å si om en finansboble var under dannelse, og at markedene måtte bli gitt sin anledning, med Fed som skulle intervenere for å støtte dem når deres spekulative aktiviteter ga opphav til en krise.

Dette programmet ble intensivert etter det finasielle krasjet i 2008, da regjeringen pøste ut hundrevis av milliarder dollar for å utkausjonere bankene, og Fed initierte sin politikk med kvantitativ lettelse, og tilgjengeliggjorde billioner av dollar i ultra-billige penger, for å sikre at den spekulative fråtsingen kunne fortsette og ekspandere.

Samtidig ble det insistert på at foretaksskatten måtte kontinuerlig reduseres. Som en nylig analyse avslørte har dette nå resultert i en situasjon der 60 amerikanske konsern, som håvet inn milliarder av dollar i profitter, i 2018 ikke betalte skatt, og noen av dem sågar fikk tilbakebetalt.

Trumps siste intervensjon er ledsaget av påstanden om at den amerikanske økonomien fosser frem og kunne ha vokst enda raskere dersom bare Fed ikke holdt den igjen. Men snarere enn å indikere styrke er Trumps ultimatumer uttrykk for en utdypende krise og en frykt for at det finansielle korthuset skal kollapse, med mindre mer penger fortsatt pumpes inn i systemet.

Påstandene om den amerikansk økonomiens underliggende styrke blir benektet av grunnleggende fakta. Det nåværende rentenivået på mellom 2,25 prosent og 2,5 prosent er et av de laveste i den økonomiske historien, men Trump-administrasjonen vil se det kuttet med minst 0,5 prosent.

Aksjemarkedet, oppblåst av finansspekulasjon, er som en narkoman som krever mer samtidig som hans underliggende helse stadig forverres. Da de amerikanske finansmarkedene nærmet seg et fallende markedsterreng [‘bear market’] tidligere i år, og Wall Street krevde at Fed stoppet sin polikk med gradvise renteøkninger, skvatt Fed tilbake på plass og styreleder Jerome Powell annonserte at de ville snu ryggen til sine tiltak for å «normalisere» rentene, hvilket førte til den siste oppgangen, som nå har skjøvet Dow-indeksen til innen få poeng av dens rekordhøyde.

Ved utgangen av 2017 hevdet Trump at billionene av dollar tildelt i nedskjæringer av foretaksskatten ville føre til at økonomien raste frem, med utvidede investeringer og besørgingen av godt betalte arbeidsplasser. Denne løgnen har blitt eksponert, da hovedmengden av pengene som skattelettelsene tilgjengeliggjorde har gått til tilbakekjøp av egne aksjer og andre parasittære måter å pumpe mer penger inn i de rikes beholdninger.

Den globale økonomien, som den amerikanske økonomien er avhengig av, opplever nå en betydelig nedgang etter et kort oppsving i 2017, til tross for Trumps påstander om suksess for hans «America First»-program.

Det internasjonale pengefondets (IMF) prognose for global vekst ble kuttet i den siste økonomiske utsikten, som advarte for at 70 prosent av verdensøkonomien opplever tilbakegang, et fenomen som er konsentrert i de fremskredne økonomiene, inkludert USA. Disse advarslene har blitt understreket av den tyske regjeringens kunngjøring på onsdag om at den halverer prognosen for økonomisk vekst i 2019, til bare 0,5 prosent.

Trump-administrasjonen er skrekkslagen av utsiktene til at en lavkonjunktur, eller til og med en betydelig oppbremsing i økonomien, skal bygge opp under den voksende bølgen av streiker og protester og omdanne den til en sosial eksplosjon, ikke bare i de såkalte rustbelte-områdene som stemte for hans presidentskap, men tvers over hele landet.

Denne frykten strekker seg utover og forbi Det hvite hus. Multimilliardæren Ray Dalio, sjef for hedgefondet Bridgewater Associates, advart nylig i et essay for at når det er et «veldig stort gap» i menneskenes økonomiske betingelser, da kan en nedgang føre til konflikt og «revolusjoner av det ene eller det andre slaget».

Dalio sa at med rentene allerede på historisk lave nivå, var han var «bekymret for hvordan den neste økonomiske nedgangen vil bli, særlig fordi sentralbankene har begrenset evne til å reversere den».

Innen styringseliten er det fremfor alt frykten for voksende sosialistiske sentimenter i arbeiderklassen som ligger til grunn for både Trumps egenerklærte krig mot sosialisme og begge partienes felles angrep på vegne av styringseliten mot demokratiske rettigheter.

Loading