Algeries militærregime reagerer på eskaleringen av politiske masseprotester mot sin bedragerske politiske «overgang» med en dreining mot stadig mer voldelig politiundertrykking.

I en nasjonalt kringkastet fjernsynstale på tirsdag ettermiddag utstedte general Ahmed Gaed Salah trusler mot de protesterende arbeiderne og ungdommen. Der han deklarerte at «hærens beslutning om å beskytte folket» var «irreversibel», fortsatte han: «Likevel forventer vi fra folkets side at de unngår å henfalle til vold, for å bevare den offentlige og den private eiendom, og for å unngå å legge bånd på borgernes interesser.»

Salah refererte også til ikke-navngitte «mistenkelige møter som finner sted i skyggene, for å konspirere bak folkets krav og hemme Den nasjonale folkehærens løsninger og forslagene for en vei ut av krisen.»

Disse uttalelsene er en advarsel om at militæret forbereder seg på å eskalere den undertrykkingen som ble sluppet løs mot protestene sist fredag. Mens regjeringen hittil hadde søkt å begrense politikonfrontasjonen med de protesterende over de foregående åtte uker, i frykt for at slike tiltak bare ville intensivere det folkelige raseriet, ble politiet sist fredag beordret å anvende tåregass og skyte med gummikuler mot fredelige protesterende i Alger, deriblant kvinner og barn.

«Det ble skutt med tåregass mot de marsjerende som var inne i tunnelen, eller som forlot den,» fortalte en demonstrant til El Watan, med henvisning til Faculté-tunnelen i hovedstaden. Avisa rapporterte: «Plutselig landet en tåregassbeholder rett på midten av Audin torget. Den skulle etterfølges av dusinvis flere. Deretter begynte panikken blant tusenvis av demonstranter som kom ut av Tunnel des Facultés ... Gamle kvinner, barn, falt overende. Noen ble dårlige, spesielt astmatikere.»

Tout sur l'Algérie rapporterte at tungt utstyrt antiterrorpoliti var utplassert over hele byen, i et forsøk på å intimidere de protesterende. På lørdag morgen ble ei gruppe kvinnelige demonstranter arrestert av politiet mens de satt på en kafé utenfor det nasjonale postkontoret, og de ble hold på Baraki politistasjonen der de ble de gjennomsøkt og tvunget til å kle av seg.

Salahs referanse til «å respektere eiendom» er spesielt faretruende gitt de utbredte rapportene om at regjeringsinnleide bøller har vært satt til å utøve provokasjoner mot politiet, for å gi påskudd for angrep på de fredelige protestene. På fredag ble en politibil, parkert uten offiserer i nærheten, i løpet av dagen satt i brann.

Hærens dreining mot mer åpen undertrykking er dens reaksjon på den fortsatte eskaleringen av protester etter kunngjøringen av den militærstøttede overgangsprosessen ved begynnelsen av måneden. Salahs tale denne uka ble holdt samme dag som titusenvis av universitetsstudenter protesterte i hovedstaden Alger. Det var den største av alle demonstrasjoner som ikke fant sted på en fredag.

I et forsøk på å forhindre en voksende streikebevegelse i arbeiderklassen, og demonstrasjonene av millioner av arbeidere og ungdommer som har pågått siden 22. februar, forlangte militæret at president Abdelaziz Bouteflika måtte melde sin fratredelse og kalle for nyvalg for å bevare regimet styre, minus symbolfiguren.

På tirsdag annonserte regimet oppsigelsen fra Det konstitusjonelle råd av Tayib Belaiz, en langtidig Bouteflika-alliert som skulle hatt tilsyn med valget satt til den 4. juli.

Den fortsatte rørelsen i den algeriske arbeiderklassen og blant studentene er del av en voksende bevegelse av streiker og arbeiderklassenopposisjon internasjonalt. I nabolandet Marokko har tusenvis av kontraktlærere vært i streik siden den 3. mars. På mandag avsluttet fagforeningene streiken og beordret 55 000 kontraktlærere tilbake til jobb uten å ha imøtekommet deres forlangende om faste stillinger, samtidig som de hevdet at gjenopptakelsen av arbeidet bare var «midlertidig». Lærerne gjorde opprør da de på mandag kom tilbake på jobb og ble beordret til å fylle ut og undertegne dokumenter der de skulle forklare deres fravær under streiken.

I Polen har hundretusener av lærere gått til en nasjonal streik siden 8. april, den første siden 1993, i opposisjon mot tiår med innstrammminger pålagt siden restaureringen av kapitalismen i 1989.

I Sudan skjøv hæren i et forebyggende kupp ut president Omar al-Bashir forrige torsdag i et forsøk på å få slutt på flere måneder av eskalerende streiker og protester med krav om å få ned hele regimet. Innen mindre enn 48 timer annonserte regimet oppsigelsen til militærsjefen Awad Mohamed Ahmed Ibn Auf, som hadde ledet kuppet, i et ytterligere forsøk på å få avsluttet de fortsatte masseprotestene. En rekke andre regimerepresentanter har siden blitt fjernet, uten at det har brakt protestbevegelsen til opphør.

De voksende tegnene til at det algeriske militæret forbereder et blodig tilslag understreker den forræderske og katastrofale politikken fremmet av pseudo-venstre Arbeiderpartiet (PT) til Louise Hanoune og Det sosialistiske arbeiderpartiet (PST), tilknyttet det franske pro-imperialistiske Nytt antikapitalistisk parti (NPA).

Mens hun har kommet med tomme appeller til militæret om å avstå fra å intervenere har Hanoune, som har fungert som en lojal opposisjon for Bouteflika i flere tiår, forsøkt å fremme illusjoner om at militæret kan fungere som et redskap for demokrati. Hanoune kom med en uttalelse i forrige uke som erklærte at hæren «ikke må være politisk», før det ble tillagt: «Det er hærens ansvar å beskytte vår nasjonale sikkerhet, våre grenser, og også å reagere med all mulig årvåkenhet mot utenlandsk innblanding.»

PST publiserte en uttalelse den 5. april som erklærte at hærens rolle «er å forsvare folket, dets sosiale rettigheter og velferd, dets nasjonale suverenitet, dets grenser og dets politiske suverenitet». Disse partiene kjemper for å undertrykke den marxistiske oppfatningen at militæret og statsapparatet er kapitalistklassens redskaper, som vil reagere hensynsløst for å beskytte deres eiendom og interesser mot en bevegelse fra arbeiderklassen.

Underliggende for disse uttalelsene er det nasjonalistiske og antisosialistiske perspektivet som pseudo-venstre har anvendt for å promotere FNL-regimet – Den nasjonale frigjøringsfronten – gjennom flere tiår. Der de har forkastet kampen for å bygge uavhengige sosialistpartier basert på arbeiderklassen, og basert på den trotskistiske teorien om Permanent Revolusjon, har de pabloistiske organisasjonene som brøt med trotskismen erklærte at FLN og andre borgerlige nasjonalistbevegelser internasjonalt representerte en ny vei til sosialisme.

I dag taler PT og PST på vegne av privilegerte deler av middelklassen tilknyttet regimet, blant annet gjennom deres stillinger i ledelsen av flere nasjonale fagforeninger. De er fiendtlig innstilte til enhver kamp av arbeiderklassen mot kapitalismen og de knusende nivåene av sosial ulikhet og fattigdom. De fremmer illusjonen om at regimet kan bli presset til å gjøre innrømmelser og at det kan demokratiseres innenfra.

Veien fremover for arbeiderklassen i Algerie ligger ikke i appeller til militærdiktaturet om demokratiske reformer, som aldri vil bli innvilget, men i arbeiderklassens kamp for å styrte selve kapitalistsystemet og å bygge sosialisme ved å ta makten i egne hender og utvide sin revolusjonære kamp internasjonalt.