Perspective

Tyve år siden massakren ved Columbine High School

Lørdag den 20. april markerer 20-års-dagen siden massakren ved Columbine High School, beliggende i en forstad til Denver, Colorado. I den grusomme hendelsen skjøt og drepte 12.-klasseelevene Eric Harris og Dylan Klebold 12 av sine medelever og en lærer, før de begikk selvmord. [O. anm.: 17-18-åringer; 12. klasse i det amerikansk K-12-skolesystemet].

Det hadde vært skoleskytinger i USA før den 20. april 1999, men med den planlagte og systematiske karakteren, den desperate og kaldblodige brutaliteten, omfanget (Harris hadde i en dagbokoppføring fantasert – vel før den 11.-september-2001-angrepene – om å kapre et fly og krasje det midt i New York City), og det bevisste valget av «politisk» tidspunkt (på Adolf Hitlers fødselsdag og nært årsdagen for det høyreorienterte terroristangrep i Oklahoma City i 1995), representerte Columbine-begivenheten noe kvalitativt nytt og foruroligende.

World Socialist Web Site, i det andre året av sin publisering, erkjente dette.

«Rent bortsett fra begivenhetens forferdelig konsekvenser har Harris’ og Klebolds vanvittige amokløp dype sosiale røtter,» skrev David North i artikkelen «Massakren ved Columbine High School: Amerikansk landlig idyll ... Amerikansk berserkergang» den 27. april 1999. Hva var det, spurte North, med referanse til en passasje fra en roman av forfatteren Philip Roth, som førte sårbare unge mennesker i Amerika «ut i katastrofen»? «Se ærlig på dette samfunnet – de politiske lederne, de religiøse talsmennene, konserndirektørene, militærmaskina, kjendisene, «populær»-kulturen, og fremfor alt, hele det økonomiske systemet som den store overbygningen av vold, lidelse og hykleri er basert på. Det er der svaret kan finnes.»

Det amerikanske samfunnets «katastrofe» har bare forverret seg over de to tiårene som har passert. Uunngåelig har skoleskytingens spesielle mentale forstyrrelse og galskap fortsatt, knyttet til navnene på institusjoner som Virginia Tech (2007), Sandy Hook Elementary School i Newtown, Connecticut (2012) og Marjory Stoneman Douglas High School i Parkland, Florida (2018).

Faktisk ble planlagte Columbine-minnemarkeringsarrangementer denne uka overskygget av rapporter om ei 18-år-gammel Florida-kvinne, besatt av 1999-skytingen, som hadde kommet med trusler mot skoler i Denver-området. Nyheten om at tenåringen hadde fløyet tvers over landet til Colorado, hvor hun kjøpte ei pumpehagle og ammunisjon, utløste en massiv politiforfølgelse og avstedkom nedstengningen av skoler, som rammet en halv million elever. Sol Pais ble senere funnet død av et selvpåført skuddssår «i et tungt skogkledd område» vest for Denver.

Den siste dødelige hendelsen er aldri den siste, den er ganske enkelt den nyligste. Washington Post estimerte tidligere denne måneden at siden Columbine-massakren har mer enn 220 000 barn vært eksponert for våpenvold i sine klasserom. Denne statistikken alene vitner om en sosial orden som ikke kan besørge elementær beskyttelse for sine mest forsvarsløse medlemmer.

Denne manglende evnen til å garantere barns fysiske og psykologiske sikkerhet og trygghet går hånd i hånd med det offisielle amerikanske samfunnets manglende evne, eller stabeinte motvilje, til å forstå eller en gang seriøst adressere rotårsakene til disse uendelige tragediene.

Denne forfatteren bemerket for to tiår siden (i «‘Øyne vidt lukket’: Gjenåpningen av Columbine High School,» den 19. august 1999) at «Alt blir gjort, bortsett fra den vesentlige tingen: å analysere den sosiale situasjonen i USA. Politikere og mediekommentatorer tilbyr ulike grunne konklusjoner, men de er alle skjønt enige om én ting: drepingene har ingenting å gjøre med grunnlaget for den sosiale orden. Den spretter de opp til forsvar for. Under alle omstendigheter, man forventer knapt en granskende selvkritikk fra det offisielle Amerika, men politikken med å feie vesentlige problemer under teppet vil uunngåelig få katastrofale resultater.»

Blindheten, som for én del består av forstokket uvitenhet og for en annen del av bevisst utelatelse fôret av velstand og selvtilfredshet, videreføres også uforminsket. Om noe, så er den intellektuelle og moralske atmosfæren i dag enda mer bankerott og degenerert enn den var i 1999.

På 20-års-dagen for Columbine-skytingene søker en forgjeves etter granskende kommentarer i de amerikanske mediene, «venstre», høyre eller i midten – eller mye kommentar av noe slag.

New York Times veteranspaltist Clyde Haberman spør i en overskrift «20 år etter Columbine, hva har vi lært?», men han kunne like gjerne ha latt være. Etter å ha pekt på mange av masseskytingene og voldshandlingene som Columbine-hendelsen forevarslet eller inspirerte, og bemerket at slike tragedier nå er «så inngrodd i nasjonalkarakteren at de kommer med sitt eget godt slitte script», avslutter Haberman plutselig, uten å trekke noen som helst generelle konklusjoner. Tilsynelatende er hans eneste løsning mer våpenkontroll og regulering – totalsummen av amerikansk liberalismes rådende visdom. Samtidig foreslår, groteskt nok, Donald Trump og den fascistiske National Rifle Association å bevæpne lærerne, eller å utplassere våpenviftende politi i hver en skolebygning.

Skoledrepinger er innen etablissementskretser i all hovedsak ansett å være et politianliggende. Følgelig observerte Crime Report – Your Criminal Justice Network [Kriminalrapporten - ditt kriminalrettsnettverk] nylig at «kanskje overraskende» har fenomenet masseskytinger «ikke vært gjenstand for en helhetlig akademisk studie, før nå». National Science Foundation [Den nasjonale vitenskapsstiftelsen] sponset denne måneden en workshop, med deltakelse av «både akademikere og politimyndigheter», med temaet «En bevisbasert tilnærming til forståelse og bekjempelse av massevold i Amerika.» De produserte dokumentene, blir vi gitt å forstå, «skal publiseres i American Society of Criminology’s journal Criminology & Public Policy».

Men fra hvilket hold kunne man forvente kritisk eller dyptloddende analyse av noen som helst betydelig utvikling i USA? De velfødde og godt beslåtte redaktørene i Times og Washington Post, spaltistene og deres like ved universiteter og tenketanker, som alle er fokusert på Russland, hudfarge og kjønn, og på 2020-valget, er neppe i en posisjon til å kunne gjøre begripelig, eller engang erkjenne den fremskredne tilstanden av dysfunksjonalitet. Så lenge som aksjekursene stiger, går argumentet, er alt er ved det gode i Amerika – selv om unge mennesker tilfeldigvis skyter hverandre og dør i skremmende antall av selvmord og overdoser. Wall Street Journal, som taler for alle de velstående, observerte i fjor: «Det er ikke mange ulemper ved Amerikas summende økonomi.»

Ikke alle styrende eliter er skapt like. Den amerikanske versjonen er spesielt dum, kortsynt, filistinsk, og som Leo Trotskij formulerte det i 1924, «hensynsløst uhøflig, rovgrisk – i ordets fulle forstand – og kriminell».

Og det øvre middelklasse-«venstre», eller det som gjenstår av det? De venstre-liberale halvtomsingene ved magasinene Nation og Jacobin er ett tusen miles unna den utstrakte folkelige lidelsen i USA, fullstendig oppslukt av å fremme den ene eller den andre av Det demokratiske partiets «populistiske» sjarlataner, der de later som om han eller hun lett skal kunne fikse Amerikas problemer.

De 20 årene med skolemassemord må ses i sin fulle sosiale og historiske kontekst. Det er også, mer eller mindre, to tiår siden erklæringen av «krigen mot terror» og invasjonen av Afghanistan og deretter Irak, to tiår siden kapringen av et nasjonalvalg og det amerikanske borgerskapets avvisning av enhver bekymring om demokratiske normer, to tiår med voksende sosial ulikhet og to tiår med uopphørlige angrep på arbeidernes livsbetingelser. Alle disse prosessene eksisterer «på samme historiske plan», med Trotskijs formulering.

Denne samme 20-årsperioden har også introdusert Columbine, Sandy Hook og Parkland, Abu Ghraib og Fallujah, Guantánamo og Bagram, sammen med «skolemassakre», «arbeidsplass-skyting», «målrettet henrettelse», «drapsliste», «black site» og «utenomjuridisk overføring» [‘extraordinary rendition’] inn i verdens leksikon.

Det amerikanske kapitalistsamfunnet er i oppløsing. Mentalt forstyrrede, individuelle antisosiale handlinger som den som fant sted ved Columbine, vil ikke stanses av de fromme ønskene og langt mindre av likegyldigheten til makta-som-rår.

Den samme utålelige sosiale krisen brygger imidlertid noe helt annet innen massen av befolkningen. De samme prosessene – krig, fattigdom og sosial elendighet – som gir opphav til masseskytinger og det amerikanske samfunnets daglige vold, driver også frem en langt mer progressiv utvikling: utdypende hat mot kapitalismen og et voksende publikum for sosialisme.

Loading