Partiet Podemos raste engang mot «1978-regimet», en referanse til to-parti-systemet som etterfulgte det 40-år-lange diktaturet til general Francisco Franco. Partiet er nå den ivrigste forsvareren av den borgerlige spanske grunnloven som dette regimet ble etablert på.
Pseudo-venstre partiets valgmanifest for den 28. april er delt inn i 10 kapitler som speiler artiklene i konstitusjonen. Manifestets formål er å sikre ministerposter for Podemos i en sosialdemokratisk PSOE-ledet koalisjonsregjering. Podemos hevder at ved å være del av en PSOE-regjering, i stedet for å proppe den opp utenfra som partiet har gjort de siste 10 månedene, vil de kunne utøve press mer direkte og på en eller annen måte dreie PSOE til venstre.
Podemos-lederen Pablo Iglesias erklærte: «Konstitusjonen må være til stede i denne kampanjen; jeg håper at de som proklamerer seg å være konstitusjonalister er villige til å få det til å skje.»
«Vi forsvarer den strenge anvendelsen av konstitusjonens artikler som beskytter mennesker, men som ikke implementeres,» la han til, en referanse til artikler om besørgelsen av full sysselsetting og «anstendig» boligpolitikk, helsetjenester og velferdssystemer.
Disse innrømmelsene ble tatt med i Konstitusjonen av 1978 for å legitimere det skitne kompromisset som PSOE og Det spanske kommunistpartiet (PCE) inngikk med Francoistene, kirken og den spanske hæren om å «tilgi og glemme» fascismens forbrytelser. De var sentrale for at PSOE og PCE fikk sikret den såkalte «fredelige overgangen» til borgerlig demokrati etter Francos død, ved å avspore arbeiderklassens revolusjonære oppgjør med det spanske borgerskapet.
Klausulen i Artikkel 128 som fastslår at «Essensielle ressurser eller tjenester kan ved lov forbeholdes for offentlig sektor, spesielt når det gjelder monopoler», ble eksplisitt fremmet av stalinistene under Overgangen. PCE-lederen Santiago Carrillo hevdet at den ville «gjøre sosialistiske transformasjoner mulig» gjennom parlamentariske reformer, og uten revolusjon.
PCEs kritiske rolle i å forhindre arbeidernes kamper på 1970-tallet fra å utvikle seg til en revolusjonære omvelting av regimet ble forstått av Financial Times, den britiske finanskapitalens autoritative stemme. Avisa utbasunerte i desember 1978 at PCE, «som kontrollerer majoritetsfagforbundkonføderasjonen CC.OO og det best organiserte politiske partiet i Spania,» hadde vært «avgjørende» under Overgangen. «Den aktive moderasjonen vist av kommunistene ... var avgjørende for å unngå at Spania falt ut i en avgrunn av sivil konflikt,» konkluderte FT.
Sosialistiske «transformasjoner» var aldri på agendaen. Spania har hatt tiår med høy arbeidsledighet – i løpet av de siste 40 årene har den bare en gang falt under 10 prosent, toppet seg med 27 prosent i 2015 og forblir på 15 prosent (32 prosent blant ungdommen). Siden det globale økonomiske krasjet i 2008 har år av innstramminger sett en kontinuerlig nedgang i reallønningene, en eksplosjon av midlertidige arbeidskontrakter og uthulingen av offentlige tjenester.
I dag er Spania i en dyp økonomisk og politisk krise som reflekterer sammenbruddet av etterkrigstidens orden. To-parti-systemet som har dominert spansk politikk siden Francos død kollapser som et resultat.
I de siste fire årene har det vært tre generalvalg, to statsministre, over 10 måneder under ustabile interimregjeringer og to statsbudsjetter som ikke har blitt vedtatt av parlamentet. Som andre steder i Europa blir autoritære politi-stat styreformer forberedt. Francoistisk ideologi manifesteres åpent igjen i forkledning av det voksende partiet Vox, som krever store revisjoner av konstitusjonen for å rulle tilbake regionalt autonomi, forby sesesjonistiske og marxistiske partier og begrense retten til å streike.
Utviklingsforløpet til sosialdemokratene i PSOE har vært å forflytte seg videre til høyre. I 2010 ble Artikkel 116, som omhandler nødssituasjoner, anvendt av PSOE-regjeringen til Zapatero for å sette flyvelederne under militær disiplin. Det påfølgende året endret PSOE Artikkel 135, med støtte fra det høyreorienterte Folkepartiet (PP) [Partido Popular], for å forsikre «budsjettstabilitet», hvilket gjorde tilbakebetaling av offentlig gjeld prioritert over sosiale utlegg. Det har gitt det juridiske rammeverket for EU-støttede nedskjæringer. I 2017 ble Artikkel 155 anvendt av PP-statsministeren Mariano Rajoy for å suspendere den valgte regionalregjeringen i Catalonia, med full støtte fra PSOE.
I løpet av sine få måneder ved makten har den nåværende Podemos-støttede PSOE-regjeringen under statsminister Pedro Sánchez vist seg å være ikke til å kunne skilles fra Rajoys. Den har implementert innstrammingstiltak, styrket militæret med milliarder av euro, støttet den USA-ledede regimeendringsoperasjonen i Venezuela, intensivert tilslaget mot innvandrere og fortsatt represjonen av de katalanske nasjonalistene. Sánchez sa han ikke ville nøle med å anvende Artikkel 155 igjen.
I det kommende valget forventes det at mindre enn halvparten av ungdommen under 25 vil stemme, og 41 prosent av alle velgere har ikke bestemt seg. Det er ikke klart om PSOE, som leder i meningsmålingene med rundt 30 prosent, vil kunne regjere igjen selv med stemmer fra Podemos og de regionale nasjonalistene. Det er frykt i PSOE for et «andalusisk scenario» – en referanse til regionalvalget i desember da PSOE, som hadde regjert regionen i 38 år, tapte makten til de høyreorienterte partiene (PP, Ciudadanos and Vox) på grunn av massefravær fra valgurnene. Podemos har også sett sin del av oppslutningsnedgangen og er ridd av fraksjonskonflikter, personaldeserteringer og et sammenbrudd av medlemskapet. Tidligere allierte, det stalinistledede Forente Venstre (IU) [Izquierda Unida] og regionale nasjonalistpartier, distansererer seg fra partiet.
PSOE kan komme til å alliere seg med Ciudadanos [Borgere], men til nå har partiets leder Albert Rivera nektet å inngå en avtale med Sánchez.
Det er uklart om de høyreorienterte partiene samlet kan vinne nok oppslutning til å få tilstrekkelig antall stemmer for et parlamentsflertall.
Derfor er det snakk om at Spania igjen vil være uten regjering i månedsvis og en åpen mulighet for ytterligere et valg.
Meningsmålinger indikerer at velgerne størst bekymringer er sosiale problemer. De fleste er bekymret for arbeidsledighet (61 prosent), etterfulgt av korrupsjon og bedrageri (33 prosent), politiske partier og politikk (29 prosent), økonomiske problemer (25 prosent) og beskaffenheten for helsevesenet (17 prosent). Bare 11 prosent av velgerne er opptatt av katalansk separatisme, selv om dét spørsmålet har fått metningsdekning i media.
Voksende lag av befolkningen kommer inn i kamp. Ifølge Den spanske sammenslutningen av bedriftsorganisasjoner var 13 369 478 arbeidstimer tapt på grunn av streik i Spania i løpet av første kvartal, en økning på 163 prosent fra samme periode i 2018. Antall involverte arbeidere – 728 186 gikk opp med 54 prosent.
Denne stigende militansen og den sosiale harmen vil støte mot innbitt motstand fra styringseliten, uansett hvilken regjering som til slutt måtte hamres sammen. Dens respons, som andre steder i Europa, vil være å eskalere forflytningen i retning en politistat. Illusjonen som blir sådd av Podemos om at den kan presse PSOE til å «sosialisere» konstitusjonen innebærer derfor store farer.
Podemos har vist at der partiet er ved makten i lokalregjeringer og leder «endringskommuner» eller «opprørsråd», har de innført innstramminger. I hovedstaden Madrid kom den Podemos-ledede koalisjonen Nå Madrid (Ahora Madrid) under Manuela Carmena til makten i 2015, og avsluttet 24 år med PP-styre.
To år senere annonserte Carmena nedskjæringer på rundt € 173 millioner [NOK 1,657 milliarder], som fikk Iglesias til å erklære at «det er logisk at kommunene må innordne seg» og forsikret alle om at Carmena igjen ville være kandidat for borgmester ved neste valg. (Carmena har siden sagt opp alliansen med Podemos og alliert seg med Iglesias’ tidligere nummer to Íñigo Errejón, som har meld seg ut av Podemos.)
En ny «Venstre»-regjering, hvis den skulle komme til makten, ville pålegge pro-innstamming og militaristisk politikk som ikke vil kunne skilles fra høyresidens, og følgelig styrke nyfascistene, som selv om de mangler en massebase får stor støtte innen statsapparatet, fra hæren, kirken og media.