Mens fagforbundet forsøker å avslutte arbeidsnedleggelsen

Polske lærere snakker ut om hvorfor de streiker

Av Will Morrow
26 April 2019

Torsdag var det 18 dager siden mer enn 300 000 lærere på tvers av Polen lanserte en fristløs landsdekkende streik, som stengte ned skoler over hele landet for å opponere mot flere tiår med kutt i utdanningsfinansieringen og nedskjæring av lønningene til fattigdomsnivå.

Streiken er den største i Polen på flere tiår, og lærernes første landsdekkende arbeidsnedleggelse på 25 år. Den er del av et oppsving av arbeiderklassens kamper i Europa og internasjonalt som har funnet sted det siste året, inkludert lærernes streiker på tvers av USA, i Argentina, Portugal, Algerie, Marokko, India og Frankrike.

Regjeringen, ledet av det ekstremt høyreorienterte partiet Lov og Rettferdighet (PiS), har nektet å møtekomme lærernes krav om en lønnsøkning på 30 prosent. Regjeringen er redd for at en slik lønnsøkning vil oppmuntre til streikehandlinger fra andre arbeidere under forhold der sosial ulikhet og fattigdom har økt raskt i løpet av de tre tiårene siden kapitalismen ble restaurert i 1989. «Dette er allerede et opprør, ikke en gjennomsnittlig streik,» advarte den ledende liberale avisa Wyborcza på onsdag.

Under disse forholdene jobber fagforeninger og lærerforbund desperat for å få avsluttet arbeidsnedleggelsen, uten å imøtekomme noen av lærernes krav. På onsdag krevde Adam Zygmunt, president for Det polske lærerforbundet (ZNP) i regionen Vest-Pommern, å få avsluttet streiken for å la avgangselevene fullføre sine eksamener. Zygmunt brukte det samme bakvaskerske argumentet anvendt av det politiske etablissementet, kirken og mediene: de streikende lærerne – ikke det politiske etablissementet som har kuttet ned på utdanningsfinansieringen over flere tiår – skader skoleelevene.

«Vi ønsker ikke å være de som forhindrer elevene å ta avgangseksamen,» erklærte Zygmunt. «Det er derfor jeg ber dere i kommunikéet», som var til fagforbundets avdelinger, «om å suspendere streiken for så lenge avgangseksamen varer». Han hevdet at dette bare var «hans personlige mening», og ikke oppfatningen fra hele forbundsledelsen.

Mens fagforeningene jobber for å forråde streiken har lærere som snakket med WSWS uttrykt sin besluttsomhet for å slåss, for sin egen del og for elevenes. «Vi blir alltid fortalt at lærerne ikke skal streike,» sa Ania, en lærer med 21 års erfaring i Knurów, en industriby i kullgruveområdet Øvre Silesia. «Vi blir stadig angrepet av politikere» og «til og med av noen prester som under sine gudstjenester forkynner at vi er late og bør slutte å streike».

Hun la til: «De siste 17 dagene har det ikke vært noen klassetimer fordi regjeringen vår ikke vil gjøre noe for å hjelpe, og i tillegg prøver de å vende befolkningen mot oss. Visejustisministeren sammenlignet lærerne med Wehrmacht [nazi-hæren som invaderte Polen i

1939]. Andre fordømmer oss som ‘terrorister’ som tar elevene som ‘gisler’ – dvs. at vi ikke underviser dem.»

Ania beskrev arbeidsbetingelsene og fattigdomsnivålønningene som lærerne konfronterer. «Jeg tok en bachelor- og deretter en mastergrad og deretter studerte jeg surdopedagogikk, som betyr at jeg er kvalifisert til å undervise barn med hørselsproblemer. Jeg kan to fremmedspråk og tok mange andre kurs, for det meste for egen regning. Jeg tjener ca. € 700 måneden [NOK 6 765].»

«Det samme gjelder for mannen min. Han skaffet seg to jobber bare for å tjene til et normalt liv,» sa hun. «Han fant en annen skole hvor han jobber to dager i uka, i tre timer. Det er en 14-km-reise hver vei,» og til slutt «sitter han igjen med € 200 i måneden [NOK 1 933]». Tidligere tok han andre-jobber på byggeplasser og med utlevering av pizza.

«Mi venninne, som er 28, har en grad i historie, og er fortsatt ved universitetet for å fullføre en doktorgrad i historie. Hun betales ca. € 450 i måneden [NOK 4 349] for 22 timer i uka. Du kan tjene det samme med å jobbe på et supermarked.» Samtidig «får gjennomsnittspolitikeren € 3 000 i uka [NOK 28 991].»

«Vi blir ydmyket hver dag,» sa hun.

«Streiken som for tiden foregår ved polske skoler er en kamp for lærerfagets verdighet, og for fremtiden for utdanning,» sa Agata fra Kraków, en lærer med mer enn 20 års erfaring.

«Jeg jobber ekstratimer på min skole fordi det er ingen lærere som vil jobbe der. Jeg har en jobb nummer to hvor jeg underviser tilleggstimer flere ganger i uka. I klasserommene våre har vi bare de aller mest nødvendige tingene. Jeg gjør alle prøvene, arbeidskort, papirhjelpemidler hjemme på egen hånd. Jeg jobber på min hjemmedatamaskin og min egen skriver, og jeg kjøper blekk til skriveren; jeg klipper ut og laminerer arbeidsarkene selv.»

«Vi snakker ofte om det faktum at lærere tjener seg noen ekstrapenger ved å jobbe i butikker i feriene.»

Dorota, som har undervist i mer enn 20 år, sa at hun hadde sett hva som skjer med skoler i USA, «og etter min mening er vi på vei i samme retning». Lærere i Polen «har ofte to jobber, eller vi gir privat ettermiddagsundervisning. Systemet er så syk at elever som enten ikke kan følge opp, eller de som er spesielt ambisiøse, vel, de betaler ekstra penger for timer etter skolen.»

Joanna, som har undervist i 15 år, sa at hun hadde hørt om fjorårets statsovergripende arbeidsnedleggelser i USA, og lærernes streiker i Frankrike. Hun sa at lærere i Polen burde forene seg med andre lærere internasjonalt. «Enhver bygning er så sterk og uforgjengelig som de enkelte elementene. I fellesskap har vi makt, og vi må støtte hverandre,» sa hun.

«Da jeg begynte å jobbe, ble læreryrket respektert,» la hun til. «Nå blir det ikke det. Det er veldig vanskelig for meg å streike. Jeg valgte dette yrket av lidenskap. Men det overlessede programmet er umulig. Jeg jobber hver kveld når jeg kommer hjem, til kl. 22:00 og 23:00.»

«Heldigvis er mannen min ikke lærer, men jeg er veldig belastet av det faktum at alt vedlikehold av vår familie hovedsakelig faller på ham,» sa hun.

Hun uttalte seg mot den bredere innsparingsoffensiven gjennomført av suksessive regjeringer, både fra partiet Lov og Rettferdighet (PiS) og fra Borgerplattform (PO). «Det er knapt leger eller sykepleiere igjen i Polen. Gjennomsnittsalderen er sånn at snart er det ingen til å behandle oss. Politikere bryr seg ikke, fordi barna deres går på privatskoler, og de får behandling på private sykehus eller på statssykehus spesielle for dem.» Samtidig blir milliarder av dollar brukt på militærutgifter. «Bevæpningen av militæret skremmer meg helvetes mye,» sa hun.

Joanna sa at hun ikke hadde noen tillit til at fagforbundet ville kjempe for lærernes interesser. «Ærlig talt, jeg er ikke medlem av noen fagforening eller forbund,» sa hun. «Jeg tror personlig at de ikke representerer deres medlemmer. De blir involvert i de politiske eller økonomiske arrangementene. Og det er derfor mange mennesker i Polen ikke tilhører noen fagforening.»