Rahm Emanuel, den utgående demokratiske borgermesteren i Chicago tilbød seg på onsdag å gripe inn for å få avsluttet den syv-uker-lange streiken til musikerne ved Chicago Symphony Orchestra (CSO). Borgmesterens intervensjon er rettet mot CSO-musikerne, som har kjempet en modig kamp for å forsvare sine pensjoner, helserettigheter og lønninger, såvel som forsvaret av kunstens og kulturens skjebne internasjonalt.

CSO-musikernes streik, som nå nærmer seg to måneder, er den lengste i orkesterets historie. Musikere streiket to dager i 2012, 17 dager i 1991 og 21 dager i 1982, og de sto overfor en fire-ukers lockout i 1973. CSO-musikernes streiker fra 1982 og fremover, og de mer nylige kontraktene, endte alle med innrømmelser, hovedsakelig over helsetjenester og lønninger.

Etter å ha forholdt seg taus om streiken opp til nåværende tidspunkt, sa Emanuel i en uttalelse: «I over 125 år har Chicago Symphony Orchestra vært en kronjuvél i Chicagos rike kulturlandskap.»

«Ingen av oss vil se juvélen anløpt,» hevdet den tidligere investeringsbankøren Emanuel. «Etter å ha snakket med begge parter, ser det ut til at vi burde kunne få en slutt på denne sju-ukers streiken. Derfor tilbyr jeg mitt embetes tjenester for å fungere som et forum der begge parter kan jobbe i god tro for å tilrettelegge for en rettferdig og god løsning, som kan bringe den nåværende stillstanden til opphør.»

Den 8. april avviste musikerne det «siste, beste og endelige tilbudet» fra styret (CSOA) – Chicago Symphony Orchestra Association – som ledes av figurer fra finans- og konserneliten. Samtalene har siden brutt sammen og det har ikke vært holdt noen forhandling siden den 16. april, da ledelsen gjentok de samme vilkårene.

Styret kansellerte alle konserter til og med den 30. april, og satte dermed resten av sesongen i fare. CSOs musikkdirektør Riccardo Muti, som bemerkelsesverdig uttrykte sin støtte til musikerne ved begynnelsen av streiken, returnerer i mai for å opptre. Hvorvidt han fremfører sammen med orkesteret er fortsatt et åpent spørsmål.

Emanuels intervensjon har blitt rost av styret, og dét bør tas som en advarsel av musikerne. Samtaler skulle gjenopptas på borgermesterens kontor fredag morgen.

Hovedankepunkt for musikerne forblir styrets krav om å omdanne deres definerte-rettighets-pensjonsplaner til en definert-bidrags-plan, som ville forflytte risikoen for forvaltningen av deres pensjoner over på musikerne, og gjøre dem avhengige av børsmarkedets tilfeldigheter. Musikerne motsetter seg også styrets tilbud om å holde lønnsveksten under inflasjonen, siden de aksepterte lønnsinnrømmelser i tidligere kontrakter.

Gjennom hele streiken har musikerne holdt mer enn et dusin offentlige gratiskonserter som har vært godt besøkt, med enorm støtte fra brede lag av befolkningen. Deltakere og supportere av konsertene erkjenner i stor grad det enorme talentet legemliggjort i musikerne, som fremfører komplekse verk av musikk og verdenskultur som fortjener et bredt publikum.

På spill i dag er intet mindre enn forsvaret av kunst og kultur fra finansaristokratiets rovgriske angrep på arbeiderklassens sosiale rettigheter. Finansieringen for kunsten nasjonalt er mindre enn en minimal del av hvert års føderale budsjett, og tilsvarer kostnaden for ett enkelt jetkampfly. Billioner blir sløst av det politiske etablissementet, demokrater såvel som republikanere, til forsvar for Wall Streets interesser og krig.

For sin del har musikernes forhandlingsutvalg og fagforbundet Chicago Federation of Musicians (CFM) bukket for borgmesterens tilbud om å intervenere i god tro, og sa som tilsvar: «Vi er takknemlige for at borgermester Emanuel anerkjenner CSO som en av byens kulturelle juvéler, og vi ønsker hans tilbud om å jobbe sammen for å løse den syv-uker-lange streiken velkomment.»

«Med maestro Muti snart tilbake i Chicago, og en fullsatt spilleplan av sommeropptredener som nærmer seg, ønsker vi å unngå å utsette noen flere konserter for fare og skuffe CSOs velgjørere og fans. Forhåpentligvis vil borgermester Emanuel bringe CSO-ledelsen tilbake til forhandlingsbordet og hjelpe oss til å oppnå en tilfredsstillende løsning for alle involverte – mest av alt for de som fyller setene ved Symphony Center.»

Ingen tillit bør tillegges Emanuel. Han intervenerer på vegne av ledelsen, og ikke for å forsvare musikerne eller kunsten og kulturen. Anført av investeringsbankører og deler av finansaristokratiet har CSOA-styre selv nære tilknytninger til Emanuel. Styreleder Helen Zell er gift med milliardæren Sam Zell. Zell har donert over $ 300 000 [NOK 2,6 millioner] til Emanuels valgkampanjer. Styremedlemmet Robert Kohl var i tillegg med i kampanjeteamet til Emanuel.

Kohl donerte $ 28.000 [NOK 243 000] til Emanuels andre valgkampanje. Emanuel, lenge kjent som «Mayor One Percent» [‘Én-prosent-borgermesteren’], fratrer embetet allment hatet. Han er en politisk erkerepresentant for konserneliten og finansaristokratiet. I sin lange karriere som en ledende politiker for Det demokratiske partiet, som strekker seg over tre tiår, gjennomførte Emanuel brutale angrep på arbeiderklassen i Chicago og over hele landet.

Siden han forlot sin stilling som stabsjef for president Obamas Hvite hus for å bli Chicagos borgermester, har Emanuel og hans administrasjon vært omsvøpt av en rekke politiske kriser. Emanuels embetsperioder ble i hovedsak preget av hans nedstengning av nesten 50 offentlige skoler i konfrontasjon med utbredt offentlig motstand i 2013, såvel som hans tildekking av politimordet på den svarte tenåringen Laquan McDonald i 2015. Politivold, massovervåkning, undertrykking og tortur har også vært definerende karaktertrekk for hans to perioder.

I 2012 hadde Emmanuel tilsyn med et brutalt innsparingsangrep på lærere, som gikk til streik i syv dager for å motsette seg angrep på offentlig utdanning og budsjettnedskjæringer. Chicago-lærernes opprør mot Emanuel og Obamas angrep på den offentlige utdanningen, ble stengt ned og solgt ut av fagforbundet Chicago Teachers Union (CTU). Etter knefallet mistet tusenvis av lærere sine jobber og skolene ble lagt ned.

Fabelaktig rikdom har blitt akkumulert øverst på toppen, av byens finans- og konsernelite, mens hundretusenvis av arbeidere og unge mennesker sliter med å overleve fra dag til dag, med lavt betalte arbeidsplasser i en by med ekstremt høye levekostnader. Mer enn 17 milliardærer har Chicago som hjemstavn, i dag en by med begge ekstremer av velstand. I mer enn tre tiår har Det demokratiske partiet og ikke minst Emanuel spilt nøkkelroller i overføringen av rikdom fra arbeiderklassen og opp til finans- og konsernparasittene på toppen. For dette har demokratene vært avhengige av fagforbundet Chicago Federation of Labor, som til tross for sine tomme uttalelser om støtte til CSO-musikerne, bevisst har isolert streiken.

Disse groteske nivåene av sosial ulikhet, og styringsklassens vandalisme mot enhver sosial erobring, inkludert kunst og kultur, driver arbeidere i Chicago og på tvers av hele USA og internasjonalt til mektige kamper. Det er til arbeiderklassen, deriblant de hundretusener av lærere og andre offentlig- og privatansatte arbeidere i byen, at CSO-musikerne og deres supportere må vende seg, ikke til Emanuel og Det demokratiske partiet. Dette inkluderer å appellere til grunnplanarbeidere om å handle uavhengig av fagforeningene, og inkluderer massedemonstrasjoner og utarbeidelsen av en generalstreik til forsvar for CSO-musikerne og alles rett til kultur.

Musikere, arbeidere og supportere som er interessert i å lære mer om kampen for å forsvare kunsten og kulturen og CSO-musikernes streik, oppfordres til å kontakte oss og motta vårt e-post-nyhetsbrev.