Sudans militære overgangsråd TMC (Transitional Military Council) har avtalt med lederne av protestbevegelsen som tvang frem fjerningen av den lengesittende autokraten Omar al-Bashir, å danne et fellesorgan for å lede en toårig overgang til sivilt styre. Militæret skjøv ut Bashir den 11. april i et mislykket forsøk på å få slutt på måneder med streiker og protester.
Ayman Nimir, en forhandler for opposisjonskoalisjonen kjent som Frihets- og endringsstyrkene, uttalte: «I dag har vi tatt positive skritt, og vi forventer å oppnå en avtale som er tilfredsstillende for alle parter.»
TMC søker en regjering av «teknokrater» der den vil beholde de viktigste innenriks- og forsvarsporteføljene – for dermed å sikre videreføringen av militærstyret bak en sivil fasade.
Ethvert forsøk på å presentere et slikt arrangement, i et land dominert av en liten, velstående klikk som et skritt i retning av genuint demokrati som kunne løse de enorme sosiale og økonomiske problemene som sudanesiske arbeidere står overfor, er en forrædersk løgn. Det avslører den dype kløften som eksisterer mellom Erklæringen av frihet og endringsstyrken (DFCF), inkludert Den sudanske profesjonsforeningen (SPA) bestående av leger, advokater og lærere, De nasjonal konsensuskreftene (NCF), Sudans Opprop, Fagforeningssamlingen, partiet Umma og Det sudanske kommunistpartiet (SCP), og de millioner av protesterende arbeidere og ungdommer.
Arbeidere og ungdommer gikk til gatene for en fundamental forvandling av hele den sosiale orden, ikke for et sivil-frontet militærregime, en teknokratisk regjering eller en politisk omstokking, og de har allerede gitt uttrykk for sitt raseri over avtalen med TMC.
Bevisst om av hva som skjedde med Den egyptiske revolusjonen i 2011 til 2013 fortsatte de protesterende sine masseprotestsamlinger i hovedstaden Khartoum i ukene etter hærens utskyving av al-Bashir den 11. april, og opprettholdt sitt krav om en slutt på militærstyret.
Rasende over utnevnelse av regime-innsideren Awad Mohamed Ahmed Ibn Auf, militærsjefen og al-Bashirs nære rådgiver, til midlertidig leder av et militært overgangsråd som skulle styre landet i to år med påleggingen av et militærstyre som omfattet unntakstilstand og portforbud, krevde de en rask overgang til sivil regjering.
Da Auf hevdet at al-Bashir var arrestert, ble det møtt med utbredt vantro. Ingen trodde på at han var i fengsel. De krevde hans fengsling i påvente av påtale om korrupsjon, maktmisbruk og forbrytelser mot folket. Auf forsøkte å imøtekomme og roe de protesterende ved å hevde at overgangsperioden kunne være så kort som én måned, dersom den ble forvaltet «uten kaos». Dette ble ansett som en trussel om at sikkerhetsstyrkene kunne iverksette «kaos» for å rettferdiggjøre et tilslag.
Protester tvang TMC til å kunngjøre Aufs fratredelse, og hans erstatning av generalløytnant Abdel Fattah Burhan innen 48 timer etter at al-Bashir var skjøvet ut.
TMC gikk da til kunngjøringen av noen antikorrupsjonstiltak, med noen tidligere embetsrepresentanters oppsigelser og andres avskjedigelser, såvel som til noen arrestasjoner.
TMC fjernet da al-Bashirs regjerende Nasjonale kongressparti (NCP), som har tilknytninger til Det muslimske brorskap, fra den politiske scenen, til dels for å vinne støtte fra sin saudiarabiske velgjører. Militæretterretningen påstår at saksadvokaten skal avhøre al-Bashir etter overføringen til Kobar-fengselet, etter at det ble funnet kofferter fullstappet med kontanter i hans hjem.
Alt av dette ble møtt med forakt og mistenksomhet. I forrige uke fikk de protesterende som har slått leir i Khartoum tilslutning av hundrevis av arbeidere som hadde reist med tog fra Atbara, og av tusenvis flere fra byer, småbyer og landsbyer underveis. Det var fornyede oppfordringer til en generalstreik.
Atbara har lenge vært et senter for landets fagforeningsorganisasjoner og politiske aktivister, både før og etter Sudans uavhengighet i 1956. Det var der protestene startet den 19. desember etter fjerningen av brødsubsidier som tredoblet prisen, med studenter som satte fyr på de lokale NCP-kontorene. Innen dager ble protestene en generalisert politisk bevegelse på tvers av hele landet, som protesterte mot de høye levekostnadene og konsekvensene for arbeidsplasser av privatiseringene av havner og jernbaner, og med krav om fjerningen av al-Bashir.
Den afrikanske unions (AU) beslutning i forrige uke, der organisasjonen møttes i Kairo under den roterende styreledelsen til Egypts militærdiktator general Abdel Fattah el-Sisi, om å gi militærrådet tre måneder på å gjennomføre demokratiske reformer, fremprovoserte et ramaskrik. Denne beslutningen utvidet AUs tidligere 15-dager-frist for Sudans TMC til å overføre makten til sivile, eller konfrontere en eksklusjon fra AU.
El-Sisi var en av de første til å gi uttrykk for sin støtte til TMC.
De protesterende er seg bevisst at det var el-Sisi, hærsjefen og forsvarsministeren i president Mohammed Morsis Muslimske brorskap-ledende regjering, som veltet den valgte regjeringen, druknet motstanden mot sitt kupp i blod og nå har innført en lovgivning som muliggjør at han kan bli sittende med makten til 2030. El-Sisi vurderer sin sørlige nabo som sitt eget lands akilleshæl.
Tusener marsjerte mot den egyptiske ambassaden i Khartoum, der de holdt opp plakater og ropte slagord mot el-Sisi, med krav om en slutt på hans innblandinger i deres lands anliggender. De egyptiske myndighetene har de siste månedene utvist dusinvis av sudanske aktivister som hadde flyktet til Egypt for å unnslippe al-Bashirs brutale regime, og har overlevert dem til Sudan.
Sudans TMC vet at de kan stole på de imperialistiske stormaktenes og regionens diktatorers støtte, som alle hater hverandre, men frykter enda mer sin egen arbeiderklasse og fattigbøndene, og den trusselen de reiser for deres skrøpelige regimer.
Mens USA og EU lenge opponerte mot al-Bashir, og støttet anklagen for krigsforbrytelser mot ham ved Den internasjonale straffedomstolen, inkludert for folkemordet i Darfur, og ikke åpent støttet ham under protestene, er manglende stabilitet i Sudan det siste de vil ha, med en ny bølge av flyktninger på vei mot Europa. Landet ligger strategisk plassert ved Afrikas horn, langs Rødehavet og ved inngangen til Suezkanalen, der mye av regionens olje passerer. Washington har kommet med en uttalelse som ber Sudan om raskt å bevege seg i retning demokrati.
Den persiske gulfens petromonarkier såvel som Tyrkia, Russland og Kina har alle konkurrert om innflytelse over Afrikas horn. Deres motstridende agendaer og lokale klienter vil bare tjene til å fremheve maktkampene innen de smale kretser som dominerer det økonomiske og politiske liv i Sudan.
Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE) har angivelig tilbudt Sudan $ 3 milliarder [NOK 26 milliarder] med bistand i form av kontanter, mat, medisiner og petroleumsprodukter, et land som er så godt som bankerott etter utskillingen av det oljerike Sør-Sudan i 2012, den påfølgende borgerkrigen i Sør-Sudan og tapet av inntekter fra transporten av olje gjennom rørledningen fra Sør-Sudan til Port Sudan. Russland og Tyrkia, som søker å få bygd en militærbase i Suakin, ved Rødehavet, har lovet drivstoff, hvete og annen bistand, mens russiske privatentreprenører trener Sudans sikkerhetsstyrker.
De protesterende avviste saudi-bistanden, som de så som støtte til kontrarevolusjonen, og de sang: «Vi vil ikke ha saudi-støtte.» Det er en enorm motstand mot regjeringens støtte til Saudi-Arabias krig i Jemen, såvel som mot salget av store områder av irrigert jordbruksland til gulf-foretak på lokale bønders bekostning.
Den sudanske arbeiderklassens bevegelse er del av ei voksende bølge av arbeideres streiker og demonstrasjoner over hele Nord-Afrika – i Algerie, Tunisia og Marokko – og rundt om i verden. Den eneste måten å få etablert et demokratisk regime i Sudan er gjennom en kamp ledet av arbeiderklassen, uavhengig av alle de råtne borgerlige partiene, fagforeningene og de pro-kapitalistiske alliansene, for å ta makten og ekspropriere regimets stjålne rikdommer, i kontekst av en bredt anlagt internasjonal kamp for sosialisme.