Tirsdagens aborterte kuppforsøk i Venezuela, initiert av USA-marionetten og selvutnevnte «midlertidige president» Juan Guaidó, har tjent til nok en gang å eksponere amerikanske konsernmediers kriminelle rolle.

Guaidós video av seg selv og Leopoldo Lopez, lederen av Guaidós ekstreme høyreorienterte CIA-finansierte parti Voluntad Popular, der de opptrådte sammen med noen få dusin bevæpnede menn i uniform og kalte for et militæropprør, ble hilst med utilslørt fryd av de store nyhetsmediene.

Denne stuntet ble iscenesatt da det 100-dager-lange «styret» til Mr. Guaidó, som bare eksisterer i den grådige fantasien til amerikansk imperialisme og Big Oil, viste seg ikke å være nærmere etableringen av kontroll over Venezuela. Selv da det ble tydelig at det hadde blitt til en utilslørt fiasko, fortsatte mediene å kringkaste rapporter som antydet at militæret var splittet og at folket var i opprør.

Mens kuppforsøkets fallitt ble mer og mer ubestridelig gjentok CNN og hovednettverkene alle de vanvittige påstandene regimeendringsoperasjonens hovedpersoner i Trump-administrasjonen hadde kommet med, som om de var uomtvistelige fakta.

Utenriksminister Mike Pompeo fortalte mediene at den venezuelanske presidenten Nicolás Maduro var klar til å gå ombord i et jetfly som ventet på asfalten i Caracas for å haste ham vekk til Havana, men han hadde i siste øyeblikk blitt overtalt av «russerne» om å stå løpet.

Hadde noen av snakkehodene som gjentok denne påstanden igjen og igjen noe bevis, utover ordene fra den tidligere CIA-direktøren, for å underbygge dens sannhetsgehalt? I så fall brydde de seg ikke om å dele det med sitt publikum.

John Bolton, Trumps krigshissende nasjonale sikkerhetsrådgiver, kom med en erklæring på plena foran Det hvite hus der han hevdet at Venezuelas forsvarsminister Vladimir Padrino, toppsjefen for landets høyesterett og sjefen for palasslivvakten, alle hadde «blitt enige om at Maduro måtte gå» og at de nå måtte handle på deres «forpliktelser», ellers hevdet Bolton, måtte de «gå ned med skipet».

Dette ble på tilsvarende måte også behandlet som fakta, til tross for den offentlige fordømmelsen av Guaidós handlinger både fra Padrino og høyesteretten. Boltons særegne gjentagelse av de tre mennenes navn, tre ganger i løpet av sine bemerkninger, var et umiskjennelig tegn på at den nasjonale sikkerhetsrådgiveren var engasjert i et stykke informasjonskrigføring innrettet på å forpurre den venezuelanske regjeringen.

Washington Post, eid av Amazon-milliardæren Jeff Bezos, veide inn med en redaksjonell lederartikkel på kvelden for det USA-støttede kuppet, under overskriften «Ikke kall det et kupp. Venezuelanere har rett til å erstatte et undertrykkende, giftig regime.» Lederen kunne hatt nytte av ingressen: «Hvem vil du tro, meg eller dine lyvende øyne?»

Post-redaktørene erklærte: «Venezuelanere responderte på Mr. Guaidós oppfordring til gateprotester og ble møtt av tropper som var lojale mot Mr. Maduro. Innen den sene ettermiddagen fant det sted sammenstøt, regimerepresentanter lovet et avgjørende ‘motangrep’, og det var ingen måte å vite om ‘Operación Libertad’ [‘Operasjon Frihet’], som Mr. Guaidó kalt dette høyrisiko-trekket, ville lykkes eller bli knust – eller utvikle seg til borgerkrig.»

«Det som ikke er, eller ikke bør være tvetydig, er denne volatile situasjonens politiske og moralske essens,» erklærte Post.

Situasjonens «moralske essens», all påkallingen av «frihet» til tross, lukter umiskjennelig av olje og ekskrementer.

Det var ikke noe «avgjørende motangrep» fra regjeringen, fordi det var unødvendig. Hverken tropper eller noe stort antall sivile samlet seg for Guaidós tvitrede video-opprop til storming av luftbasen La Carlota og den væpnede omveltingen av Maduro-regjeringen. Innen slutten av dagen hadde Lopez, tilsynelatende arkitekten for kuppforsøket, søkt tilflukt først i den chilenske og deretter i den spanske ambassaden. Den håndfull soldater som holdt stand med de høyreorienterte USA-marionettene, anslagsvis 25 stykker, ba om beskyttelse i ambassaden til Bolsonaros Brasil.

Guaidós politiske parti har sine røtter i Venezuelas reaksjonære tradisjonelle styringsoligarki, ansvarlig for undertrykkingen av arbeiderklassen og de fattige og for slike forbrytelser som massakren av tusener som reiste seg mot IMF-innstramminger i caracazo-opprøret i 1989, som langt overgår enhver undertrykking utført under Maduro eller hans forgjenger Hugo Chavez.

Det er åpenbart at millioner av venezuelanere, som til tross for deres vrede over de forverrede sosiale betingelsene, såvel som over Maduro-regjeringens korrupsjon og dens forsvar av et privilegert kapitalistsjikt kjent som boliburgeuesía, i Guaidó og hans kohorter ser den tradisjonelle fienden av landets arbeidende mennesker.

Den genuine omveltingen av en regjering av dens folk, som i den nåværende epoken bare kan gjennomføres vellykket gjennom en uavhengig politisk mobilisering av arbeiderklassen mot hele det kapitalistiske oppsettet, er definert som en revolusjon. Forsøket på å skyve ut en sittende president ved å mobilisere små grupper av bevæpnede menn til å storme en militærbase med bakking fra en utenlandsk makt er, enten Post liker det eller ikke, et kupp.

New York Times kom i kjølvannet av kuppfiaskoen med sitt eget bidrag til Washingtons regimeendringsoperasjon, der de publiserte en artikkel basert på et påstått «hemmelig dossier» angivelig besørget av en omdreid venezuelansk etterretningsoffiser og bekreftet av en kohort, som hevdet at den tidligere venezuelanske visepresidenten og nåværende næringsministeren Tareck El Aissami, sønn av syriske innvandrere, hadde «presset på for å bringe Hizbollah til Venezuela».

«Dossieret» har alle øremerkene av den typen rapportering som Times leverte om «masseødeleggelsesvåpen» i forkant av den amerikanske aggresjonskrigen mot Irak i 2003.

Times’ egne lesere reagerte på beretningen med mistanke og forakt. Blant de høyest rangerte leserkommentarene var observasjonen at «rapporten har all lukta av et oppdiktet påskudd tilsvarende grunnlaget for å rase inn i Irak og forårsake død og fordervelse og destabiliseringen av Midtøsten. Faktisk er lukta enda råtnere.»

En annen leser skrev: «Så hvorfor har ‘hemmelige dossierer’ om den venezuelanske regjeringen plutselig dukket opp? Hvorfor ikke hemmelige dossierer om Saudi-Arabia? Hvorfor ikke hemmelige dossierer om Egypt? Hvorfor ikke hemmelige dossierer om Israel? Hvorfor ikke hemmelige dossierer om Kasakhstan? Hvorfor? Fordi USA er 100 prosent fokusert på regimeendring i Venezuela, og allerede har de regimene de vil ha i Saudi-Arabia, Egypt, Israel og andre land.»

Det har ikke vært en eneste kritisk stemme hevet innen de såkalte hovedstrømsmediene mot den amerikanske regimeendringsoperasjonen i Venezuela. Avisene og fjernsynsnyhetsprogrammene er fulle av løgner og propaganda som forbereder for realiseringen av den kontinuerlig påkalte trusselen at «alle opsjoner er på bordet».

Medievaktbikkja Fairness and Accuracy in Reporting (FAIR) [‘Rettmessighet og Nøyaktighet i Media’] har nylig publisert resultatene av en undersøkelse av de viktigste trend-settende hovedmediene, både trykte og kringkastede, som dekker tre-måneders-perioden fra januar til april i år. Den konkluderte: «Null kronikker [‘opinion pieces’] i New York Times og Washington Post tok en antiregimeendring eller pro-Maduro/Chavista posisjon. Ikke én eneste kommentator på de tre store søndagsmorgen-talkshowene eller PBS NewsHour kom ut mot at president Nicolás Maduro skulle gå av fra den venezuelanske regjeringen.»

Underliggende for konsernmedienes taktfaste, skamløse og utilslørte støtte for nok en imperialist-regimeendringsoperasjoner og kupp i Latin-Amerika, ligger den kriserammede amerikanske kapitalismens overordnede interesser for å hevde ubehindret kontroll over Venezolas oljereserver, de største på planeten, og for å rulle tilbake både Kinas og Russlands voksende økonomiske og politiske innflytelse i en hemisfære Washington historisk sett har betraktet som sin egen «bakgård».

De amerikanske mediene har gjennomgått en langstrukken degenerering som korresponderer med den amerikanske kapitalistiske styringselitens fraskrivelse av enhver form for støtte for demokratiske rettigheter og prosesser. Mens kapitalistpressen i USA aldri hadde noen gylden tidsalder, så er uansett de dager forlengst forbi da New York Times og Washington Post kunne publisere Pentagon Papers og trosse den amerikanske regjeringen, for å bringe amerikansk imperialismes kriminelle politikk i Sørøst-Asia frem til den amerikanske offentlighetens oppmerksomhet, midt under en bitter krig.

De som forsøker å gjennomføre en tilsvarende funksjon under dagens omstendigheter konfronterer den massive tyngden av kapitalistundertrykking, der medienes snakkehoder og alle spaltistene egger staten på.

Dét er skjebnen til WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange, på onsdag dømt til nesten ett år i fengsel av en britisk dommer, og konfrontert med trusselen om overføring til USA og en potensiell dødsdom for forbrytelsen å ha avslørt Washingtons krigsforbrytelser. Som ham har Chelsea Manning, varsleren fra hæren som besørget WikiLeaks med filer som avslører amerikanske forbrytelser i Irak og Afghanistan og konspirasjoner rundt om i verden, vært fengslet i nesten to måneder, mye av denne tiden i isolat og uten tiltrengt medisinsk behandling, for å nekte å besørge statens bevis mot Assange.

Kampen mot krigstrusselen mot Venezuela og for forsvaret av Assange og Manning ligger hos den internasjonale arbeiderklassen, som har interesser diametralt motsatte av krigshisserne i den amerikanske styringsklassen og deres lakeier i mediene.

World Socialist Web Site oppfordrer alle som ønsker å ta stilling mot krig og til forsvar for Assange og Manning, til å delta på Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonales femte årlige International Online May Day Rally, som finner sted norsk tid kl. 02:00 natt til søndag den 5. mai.