Den voksende interessen for sosialisme fortsetter å fremprovosere forsøk på å forfalske dens historie. Dette er det underliggende formålet for New York Times’ publiering forrige uka av en artikkel om den banebrytende amerikanske sosialist Eugene V. Debs. Artikkelen, skrevet av Hamilton-College-professoren Maurice Isserman, presenterer Debs som en tragisk figur som forsøkte å skape en distinkt «amerikansk sosialisme», bare for å se det mislykkes.

Debs oppglødde insistering på sentraliteten av arbeiderklasserevolusjon, som helt dominerte hans skrifter og taler, overses fullstendig. Isserman nevner ikke Den russiske revolusjonen, selv om Debs entusiastisk støttet den. Faktisk, i Issermans gjengivelse var ikke Debs mye av en sosialist i det hele tatt.

Selv om han innrømmer at Debs «så visst leste sin Marx og Engels», og at han aldri meldte seg med i noen kirke og heller ikke bekjente noen religiøs tro, hevder Isserman likevel at Debs egentlig sto i den «protestantiske radikalismens» tradisjon, og sporer dette opphavet tilbake til religiøs dissens i «de grunnleggende dagene av Massachusetts Bay Colony». Nest etter de religiøse påvirkningene rangerer Isserman Debs’ politiske verdenssyn til begrepet «statsborgerskap», og skriver at Debs «snakket amerikansk, ikke marxistisk».

For Isserman var Debs, i sin helhet, en moralsk korsfarer uforvarende mobilisert («enten bevisst eller ikke») av religiøse og patriotiske forestillinger. Alt Debs egentelig ønsket, ifølge Isserman, var «et annet, mer rettferdig Amerika». Denne portretteringen tjener et helt bestemt politisk formål, avslørt av Isserman i artikkelens siste setning. Han hevder at det som trengs i dag er en form for amerikansk radikalisme som knytter an til den moralske protestens forløsende løfte og den politiske handlingens praktiske oppnåelser. ...» Man mistenker professoren for å ha Bernie Sanders i tankene.

Debs ville ha vært forferdet. Han tilbrakte hele sin 25-årige karriere som sosialist i kamp mot – om enn innenfor tvangstrøya av det «alt inkluderende» amerikanske Sosialistpartiet – nettopp en slik trygg politikk, og de «ekspertene» og intellektuelle som, likt Isserman, utgytte den.

I sitt forsøk på å oppdage «den virkelige Debs» er Isserman tvunget til å overse hva Debs selv sa og skrev. Som tilsvar er det vel verdt å la Debs selv få komme til orde. I utallige taler og i hundrevis av artikler raste Debs uopphørlig mot kapitalisme og kapitalistisk utnyttelse, i det mest skoldende språk.

Han kunne ikke ha vært mye klarere. «Sosialistpartiet er ikke et reformparti!» tordnet Debs i en tale [engelsk transkripsjon av talen] til gruvearbeidere i 1902. «Partiet foreslår å avskaffe kapitalistsystemet for å overføre alle produksjons- og distribusjonsmidler fra private hender og over til folket i deres kollektiv kapasitet.»

I hans flere kandidaturer for presidentskapet førte Debs «alltid kampanjer på et program for direkte klassekampsosialisme», med James P. Cannons ord. Debs reiste landet rundt med krav om kapitalistens ekspropriering og frigjøringen av «lønnsslavene». Med slike slagord vant Debs 6 prosent av stemmene i 1912-valget. Et tilsvarende resultat i det siste presidentvalget ville ha betydd om lag 8 millioner stemmer.

Men Debs så bare valg som et redskap for politisk utdanning. «Å stemme for sosialisme er ikke mer sosialisme enn en meny er et måltid,» sa han. «Av større betydning enn å øke stemmeantallet til Sosialistpartiet er arbeidsklassens økonomiske organisering. ... Sosialisme må organiseres, borres, utstyres, og stedet å begynne er i industriene der arbeiderne er sysselsatt.»

Det overordnede målet for Debs’ politiske aktivitet var å rive arbeiderne vekk fra Det demokratiske partiet. «Denne verden respekterer bare det som den blir tvunget til å respektere, og hvis dere arbeidende mennesker ønsker å bli respektert, må dere begynne med å respektere dere selv,» sa han til arbeiderne i Philadelphia i 1908. «Kom dere ut av de kapitalistiske partiene. Dere hører ikke til der.»

Så visst inneholdt Debs’ taler og skrifter – akkurat som Abraham Lincolns, som tilbrakte sin ungdom i det landlige Indiana bare noen få tiår, og ca. 100 miles fjernt fra Debs’ egen i Terre Haute – bibelske metaforer og påkallinger om likhet og frihet, den revolusjonære arven fra 1776. Det gjorde ham ikke til en moraliserende patriot, som Isserman antyder, men til en mann med en forståelse av historie og et uforlignelig moralsk mot, som skar en vei for sin revolusjonære agitering til arbeidernes hjerter og sinn.

På reiser i Det dype sør på selve høyden av Jim-Crow-segregeringen nektet Debs å opptre for segregerte publikum og han holdt taler som insisterte på alle sliternes likestilling. I byene og i gruveområdene snakket Debs foran innvandrere som til tross for språkbarrierer forstod hans revolusjonære budskap, på en eller annen måte. «Debs snakker til oss med hendene sine, fra sitt hjerte, og vi forsto alt han sa,» fortalte en polsk publikummer på sitt eget morsmål. Jødiske innvandreres boliger var ofte utsmykket med hans fotografi. «Deps, Deps, kalte de ham,» sa en informant om de jiddisktalende sosialistene.

Det som skilte Debs fra de høyreorienterte sosialistene var hans kompromissløse syn på klassekampen. Fra den gangen han ble fengslet i Woodstock-fengslet for å ha ledet Pullman-streiken i 1894, krediterte Debs alltid Marx, Engels, og deres store tyske populariserer Karl Kautsky, som sine primære påvirkninger, og han forkastet heftig oppfatningen av sosialisme som et reformistisk program. «Den borgerlige reformens ånd,» advarte han, ville «praktisk talt ødelegge ... en revolusjonær organisasjon».

Debs fiendtlighet til imperialistkrig var legendarisk. Etter å ha observert Europas sosialisters svik med forsvaret av «deres» styringsklasser, skrev Debs i 1915:

Jeg har ikke noe land å slåss for; mitt land er hele jorda; og jeg er en borger av verden. ... Jeg er ikke en kapitalistsoldat; Jeg er en proletarisk revolusjonær. ... Jeg nekter å adlyde noen kommando om å slåss fra styringsklassen, men jeg vil ikke vente på å bli befalt å slåss for arbeiderklassen. Jeg er imot hver eneste krig, bortsett fra én; jeg er for dén krigen med hele mitt hjerte og min sjel, og det er den sosiale revolusjonens verdensomspennende krig. I dén krigen er jeg beredt til å kjempe på enhver måte styringsklassen måtte gjøre det nødvendig, selv til barrikaden.

I 1917 ønsket Debs entusiastisk den bolsjevistiske makterobringen i Petrograd velkommen. I 1919 skrev han et essay som forsvarte Sovjet-Russland og sløyet de reformistiske sosialistenes forræderi:

Lenin og Trotskij var timens menn, og under deres fryktløse, ukorrumperbare og kompromissløse ledelse har det russiske proletariatet holdt fortet mot de samlede angrepene fra alle jordens makter fra styringsklassene. ... I Russland og Tyskland leder våre tapre kamerater den proletariske revolusjonen, som ikke kjenner rase, ingen hudfarge, ingen kjønn og ingen grenser. De setter det heroiske eksempelet på verdensomspennende emulering. La oss, som dem, forakte og forkaste de feige kompromissmakerne innen våre egne rekker, utfordre og trosse ranerklassens makt, og slåss til siste slutt på den linja, til seier eller død! Fra toppen av min isse til sålene av mine føtter er jeg bolsjevik, og jeg er stolt av det.

Debs skrev disse linjene uker før han begynte en fengselsoning for å ha krenket Spionasjeloven i sin berømte Canton-tale der han opponerte mot USAs involvering i Første verdenskrig. Denne samme reaksjonære loven vil tjene som juridisk grunnlag for enhver rettsforfølgelse av en annen klassekrigsfange, Julian Assange, 100 år senere, et faktum som Isserman og Times ikke får med seg.

Lenin og Trotskij gjengjeldte Debs’ beundring. I sitt brev fra 1918 til amerikanske arbeidere kalte Lenin Debs den «høyest elskede» lederen til det amerikanske proletariatet. Han fortsatte:

Jeg er ikke overrasket over at Wilson, sjefen for de amerikanske multimillionærene og kapitalisthaienes tjener, har kastet Debs i fengsel. La borgerskapet være brutalt mot de sanne internasjonalistene, mot de sanne representantene for det revolusjonære proletariatet! Jo mer voldsomme og brutale de er, jo nærmere kommer den seirende proletariske revolusjonens dag.

Debs’ egne ord etterlater ingen tvil om at han var en revolusjonær og kjemper, forpliktet til klassekampen. Det er imidlertid en annen side til beretningen, som i Debs’ egen tid åpnet for at han ble manipulert av høyresosialister som Victor Berger fra Milwaukee og Morris Hillquit i New York – og som i dag tilbyr opprinnelsen til forsøket på å manipulere hans arv.

Debs leverte sine voldsomme angrep mot de reformistiske sosialistene offentlig, for alle arbeidere å høre. På talerplattformer og i avisartikler leverte han tordentaler mot «kapitalens arbeiderløytnanter» som Samuel Gompers og hele byråkratiet fra fellesorganisasjonen American Federation of Labour, såvel som mot Sosialistpartiet høyreside – som han etter mordene på Luxemburg og Liebknecht i 1919 refererte til som «disse Scheidemann-typene».

Likevel trakk Debs seg fullstendig tilbake fra den interne partikampen mot reformismen – og nektet faktisk å delta på nasjonalkonvensjoner, og til og med å ta sete i Sosialistpartiets nasjonalkomité – og han overlot derved terrenget til høyrefløyen. Han nektet å føre frem kampen innen partiet, og trodde i siste instans at arbeiderne selv ville jage ut Berger- og Hillquit-varianten. Dette var en holdning dømt til å tape.

Trostkij, under bare et kort opphold i New York, utviklet raskt en forståelse for denne dynamikken. «Hillquits kunst lå i å holde Debs på sin venstreflanke mens han opprettholdt et forretningsmessig vennskap med Gompers,» skrev Trotskij i sin selvbiografi Mittliv, der han minneverdig la til at mens Hillquit var en «Babbitt av Babbitter ... den ideelle sosialistlederen for vellykkede tannleger» var Debs «en oppriktig revolusjonær».

Hva Debs og mange andre «oppriktige revolusjonære» fra Den andre internasjonale ikke forstod var at reformistlederne ikke bare tok feil. De var også en kanal for kapitalistpolitikkens press på arbeidernes bevegelse. Selvfølgelig hadde lærdommene fra Lenins verdenshistoriske kamp mot mensjevismen kun hatt liten tid til å bli assimilert før Debs ble hevngjerrig fengslet på Woodrow Wilsons ordre.

I historiens balanseregnskap er Debs’ bidrag de revolusjonære sosialistenes farsarv. Forsøket på å spenne denne heroiske figuren i kampen for arbeiderklassens frigjøring til reformistpolitikken av i dag, blir best underminert av hans egne ord.

*

Referanser:

Cannon, James P., The First Ten Years of American Communism: Report ofaParticipant

Ginger, Ray, The Bending Cross: A biographyof Eugene Victor Debs, University of Rutgers Press, 1949

Salvatore, Nick, Eugene V. Debs: Citizen and Socialist, University of Illinois Press, 1982

Forfatteren anbefaler også:

American Socialist: The Life and Times of Eugene Victor Debs—A fatally flawed documentary
[5. mars 2018]