Ett hundre år siden 4. mai-bevegelsen i Kina – Del en

Av Peter Symonds
6 May 2019

Dette er første del av en todelt serie. Den andre delen publiseres den 7. mai.

For ett hundre år siden den 4. mai 1919 samlet tusenvis av studenter seg fra 13 høyskoler og universiteter på det som i dag er Den himmelske freds plass sentralt i Beijing, for å protestere mot resultatet av fredsforhandlingene i Versailles etter slutten på Den første verdenskrig. De var rasende over hesthandelen mellom stormaktene som ga Shandong-provinsen til Japan, og fastholdt de urettmessige traktatene påtvunget Kina. Disse traktatene hadde skapt de britiske, franske og internasjonale «konsesjonene», eller enklavene, i byer som Shanghai.

Demonstrasjonen var resultat av intense diskusjoner og møter i løpet dagen og natta før. Disse fremskyndet en allerede planlagt protest, etter nyheter om krigsherre-regjeringen i Beijings medskyldighet i resultatet av forhandlingene i Paris. Studentene delte ut kopier av det lidenskapelig forfattede «Manifest fra All Studenter i Peking» som kalte for at nasjonen måtte reise seg «for å sikre vår suverenitet i utenriksanliggender, og for å bli kvitt forræderne her hjemme»:

Dette er Kinas siste sjanse i hennes kamp på liv og død. I dag sverger vi to høytidelige eder, sammen med alle våre landsmenn: (1) Kinas territorium kan erobres, men det kan ikke bli gitt bort; (2) Det kinesiske folket kan bli massakrert, men det vil ikke overgi seg. Landet vårt er i ferd med å bli utslettet. Reis dere brødre! [1]

Studentene marsjerte gjennom gatene og ropte antiimperialistiske slagord, som «Kina er blitt dømt til døden [ved Paris-konferansen]», «Nekt å signere Fredstraktaten», «Boikott japanske varer» og «Kina tilhører kineserne». De fordømte de pro-japanske «forræderne» som var regjeringsministre.

Beijing-studenter som protesterer mot Versailles-traktaten den 4. mai

En samtidig beretning beskrev den offentlige reaksjonen:

Befolkningen i Beijing var dypt imponert av demonstrantene. Mange tilskuere var så rørt at de gråt der de sto tause på gatene og oppmerksomt lyttet til studentene som ropte sine slagord. Mange vestlige tilskuere hilste dem med ovasjoner og ved å ta av seg eller vifte med sine hatter. Speidere og grunnskoleelever meldte seg med og distribuerte løpesedler. [2]

Da studentene ble forhindret av politiet fra å komme inn til Legatkvartalet for å appellere til utenlandske representanter om rettferdighet for Kina, marsjerte de videre til boligen til en av de tre pro-japanske «forræderne». Studentene brøt seg inn i huset og banket opp flere beboere. Det brøt ut sammenstøt med politiet. En rekke studenter ble skadet, én døde senere på sykehus, og 32 ble arrestert og fengslet i politihovedkvarteret.

Protesten utløste en bred antiimperialistisk bevegelse, først blant studentene, som så trakk inn arbeiderklassen og sjikt av intellektuelle, kjøpmenn og de urbane fattige, og den utløse streiker, protester og en boikott av japanske varer. Politiets undertrykking og arresteringer fremprovoserte bare større motstand.

I begynnelsen av juni lanserte regjeringen et massivt tilslag mot grupper av studenter som førte kampanjer i gatene, der de delte ut løpesedler og oppfordret befolkningen til å handle kinesiske i steden for japanske varer. Etter de første arrestasjonene den 2. juni tok tusenvis av studenter de påfølgende dagene til gatene, noen med sengetøy festet på ryggen i forberedelse til fengsling. Innen den 4. juni var over var flere enn ett tusen anholdt i midlertidige fengsler i bygningene ved Peking Universitet, omringet av tropper.

Protesterende den 4. mai

Massearrestasjonene i begynnelsen av juni fremprovoserte indignasjon og forargelse over hele Kina. Den 5. juni lammet en kommersiell streik Kinas største industrisenter – Shanghai – til støtte for anslagsvis 13 000 streikende studenter. Arbeiderstreiker spredt seg de neste dagene over hele byen, med anslag av opptil 90 000 involverte arbeidere. Fra Shanghai spredte protestene og streikene seg til andre storbyer.

Beijing-regjeringen ble brakt til knærne av streikebevegelsen, og forsøkte først å forsone seg med studentene. Politiet og troppene ble trukket tilbake fra universitetsområdene, men studentene nektet å forlate deres campus-fengsler før deres krav var imøtekommet. Regjeringen og politiet ble tvunget til å be om unnskyldning. Til slutt marsjerte studentene ut av sine fengsler den 8. juni, «til fyrverkeri og hyldest fra et glødende massemøte, og en velkomstparade arrangert av deres medstudenter og befolkningen.» [3]

Da streikene og protestene fortsatte annonserte regjeringen de tre pro-japanske ministrenes fratredelsen den 10. juni. Men hovedkravet – at Kina ikke undertegnet Versailles-traktaten – ble imidlertid ikke imøtekommet. Den 24. juni instruerte regjeringen den kinesiske delegasjonen, til tross for at innsigelser mot stormaktene hadde mislyktes, uansett til å undertegne dokumentet. Konfrontert med ei bølge av rasende protester ble presidenten dagen etter tvunget til å reversere beslutningen. Den 28. juni nektet Kinas representanter å ta del i stormaktenes signering av fredsavtalen med Tyskland.

4. mai-demonstranter etter deres løslatelse fra fengsel

Demonstrasjonene og streikene var del av en bredere intellektuell og politisk gjæring. Studentene som gikk ut i gatene den 4. mai hadde blitt påvirket av ideene fra bevegelsen Den nye kulturen, som hevdet at en slutt på Kinas underkastelse innebar en modernisering av alle aspekter av samfunnet, på grunnlag av demokratiske idealer og de vitenskapelige fremskrittene i Europa og De forente stater (USA).

Det som var på gang var et opprør mot den tradisjonelle kinesiske etikken, skikkene, de litterære formene, filosofien og de sosiale og politiske institusjonene. Hovedmålet var den forsteina konfucianismen, som hadde status som en kvasi-statlig religion. Den ga Kinas eliter den ideologiske understøttelsen ved å insistere på en uutfordret lydighet fra de styrte overfor herskerne, fra kvinnene overfor deres ektemenn, og fra sønner overfor deres fedre.

Bevegelsen Den nye kulturen hadde mange forskjellige forgreininger. I etterdønningene av mai-juni-protestbevegelsen dreide imidlertid et sjikt av intellektuelle og ungdommer avgjørende i retning av sosialisme, og under påvirkningen av Oktoberrevolusjonen i Russland over til marxisme og bolsjevisme.

Det kinesiske kommunistpartiet (KKP) ble grunnlagt i juli 1921, litt mer enn to år etter den første Beijing-protesten. Mange av de grunnleggende medlemmene var ungdommer som hadde blitt radikalisert av 4. mai-bevegelsen. Chen Duxiu, KKPs første partileder, var en mann tidlig i 40-års-alderen, som hadde respekt innenfor og utenfor partiet som en revolusjonær, og som den vesentlige intellektuelle lederen av bevegelsen Den nye kulturen.

Ett hundre år senere har KKP forlengst forlatt de sosialistiske og internasjonalistiske prinsippene som partiet ble grunnlagt på, og gjenoppretter de kvelende kinesiske tradisjonene som de intellektuelle og studentene gjorde opprørt mot på begynnelsen av det 20. århundre. I dag anvender KKP-byråkratiet sitt politi-stat-apparat for å undertrykke enhver kritikk eller uavhengig tanke på høyskolene og på universitets-campusene, og sperrer inne studenter fra Peking Universitet og andre campuser for «forbrytelsen» å støtte arbeidernes kamp.

Uansett hvilke seremonier som måtte bli organisert av KKP for markering av den 4. mai, vil de fremfor alt være utformet for å dekke over og benekte de avgjørende politiske lærdommene jubiléet holder for ungdom og arbeidere av idag.

Røttene til 4. mai-bevegelsen

Røttene til 4. mai-bevegelsen lå i den mislykkede kinesiske revolusjonen av 1911, ledet av Sun Yat-sen. Denne bevegelsen veltet det avfeldige Mandsju-dynastiet, men klarte ikke å gjennomføre sine egne mål – som var nasjonal enhet og uavhengighet, en demokratisk republikk og sosial velferd for folket, såvel som land for bøndene.

Sun Yat-sen

Resultatet demonstrerte den organisk manglende evnen til den klassen Sun representerte – det fremvoksende kinesiske borgerskapet – til å oppfylle sine historiske oppgaver, knyttet som den var til godseierne på landsbygda og underlagt imperialistmaktene på verdensarenaen.

Det kinesiske samfunnet hadde vært ridd av krise i godt over et århundre, forsterket av den korroderende innflytelsen av utenlandske invasjoner. Storbritannia og Frankrike utkjempet to Opium-kriger, i 1842 og 1858, mot det svekkende Mandsju-dynastiet, som hadde forsøkt å blokkere deres enorme opiumhandel i Kina, som var innrettet på å sikre et permanent handelsoverskudd i deres favør. De europeiske maktene etablerte også traktat-havnene og «konsesjonene», der ekstra-territorialitet var gjeldende, og utlendinger var fritatt for kinesisk lov og betaling av kinesiske skatter.

Mandsju-domstolens respons på disse nederlagene og på utenlandske betalingskrav var å pålegge nye byrder, hovedsakelig på bøndene som utgjorde den store befolkningsmengden og understøttet Kinas økonomi. Ruineringen av landsbygda ble forsterket av en flom av billige utenlandske varer, som så godt som ødela den lokale håndverksindustrien. Undertrykkende betingelser utløste landsbygdopprør, deriblant Taiping-opprøret som vokste frem fra en obskur nykristen kult i 1850 og ble til en storm som feide over landet og først ble knust i 1865 med hjelp av utenlandske tropper.

Kinas nederlag for japansk imperialisme i 1895 kom som et sjokk. Det intensiverte debatten om hvordan å motstå den utenlandske oppdelingen og undertrykkingen av landet. Forsøk på å reformere det avfeldige Mandsju-dynastiet, og på å omdanne det arkaiske regjeringsapparatet, førte imidlertid til ingenting. De såkalte «Hundre dager» av reformer i 1898, under den unge keiseren Guangxu, ble brått avsluttet av matronekeiserinnen Cixi. Hun fengslet sin nevø og henrettet eller fengslet hans reformistiske rådgivere.

Boxer-opprørere i 1900

Mandsju-dynastiets dager var talte. Ved århundreskiftet forsøkte matronekeiserinnen å manipulere et nytt opprør som brøt ut i Nord-Kina, anført av en kinesisk hemmelig organisasjon kjent som De rettferdiges og de harmoniske knyttnevenes samfunn, og styrte det mot de utenlandske maktene. Boxeroppstanden ble undertrykt av utenlandske tropper, og Kina ble pålagt nye betalingskrav av seierherrene.

Sun Yat-sen kom til prominens i etterdønningene av alle de mislykkede forsøkene på å reformere Mandsju-dynastiet. Samtidig som han talte for revolusjon gjorde han imidlertid ikke noe forsøk på å bygge en massepolitisk bevegelse, og han engasjert seg i konspiratoriske aktiviteter som involverte små væpnede kuppforsøk, eller terrorhandlinger mot individuelle Mandsju-embetsmenn.

I 1911 falt Mandsju-dynastiet så godt som sammen over sitt eget fundament. Den keiserlige regjeringen var på randen av konkurs etter flere tiår med stormaktenes plyndringer. Politisk var det grundig diskreditert som resultat av den utenlandske anneksjonen av kinesisk territorium, i form av kolonier som Hong Kong og Taiwan, og de ekstra-territoriale «konsesjonene».

Da Mandsju-dynastiet endelig lovet konstitusjonell reform var det for sent. Vesentlige deler av det kinesiske borgerskapet, byråkratiet og det militære hadde vendt seg til Sun Yat-sen. Den 10. oktober 1911 iscenesatt tusenvis av tropper i Wuchang i Hubei-provinsen et opprør og proklamert en republikk. Opprøret spredte seg raskt over mange kinesiske provinser, men mangelen av en ekte massebevegelse etterlot de forankrede interessene uberørte.

Sun ble proklamert som midlertidig president for den løselige føderale «Republikken Kina», men kompromisset med det gamle militær-byråkratiske apparatet, av mangel på noen betydelig egen sosial base. Under press fra imperialistmaktene overlevert han presidentskapet til Yuan Shikai, den siste statsministeren fra Mandsju-dynastiet, som kullkastet konstitusjonen og oppløste parlamentet.

Bevegelsen Den nye kulturen

Yuan fremprovoserte i mai 1915 ei bølge av protester og opposisjon da hans regjering aksepterte de ydmykende 21 kravene fra Japan, som ga landet effektiv kontroll over store deler av Kina, inklusive Mandsjuria og Indre Mongolia. Den allmenne fiendtligheten ble ytterligere intensivert da han i desember 1915 fikk sin marionettkonfigurasjon Den nasjonale folkeforsamlingen til å «velge» seg til Kinas keiser.

De fleste av Kinas sørlige provinser under ledelse av Sun Yat-sen erklærte sin uavhengighet fra Beijing-regjeringen, og da hans supportere deserterte uttrykte Yuan sin intensjon om å oppheve monarkiet. Han døde i juni 1916 og etterlot et ødelagt Kina styrt av rivaliserende krigsherrer, hver støttet av konkurrerende utenlandske makter.

Chen Duxiu (til venstre)

Midt under den politiske uroen kom Chen Duxiu, som hadde vært aktiv i 1911-revolusjonen og i et opprør i 1913 mot Yuans regime, i 1915 tilbake til Shanghai fra sitt eksil i Japan. Han etablerte magasinet Ny ungdom, som viste seg å bli en kraftig magnet for den nye generasjonen av studenter. Det var en av pionerpublikasjonene på et folkelig kinesisk språk, heller enn den lærde klassiske kinesisken, som i vesentlig grad var utilgjengelig for befolkningen.

Ny ungdom lød som et kamprop. Chen proklamerte at den nye generasjonens oppdrag var «å slåss mot konfucianismen, den gamle tradisjonen med dyder og ritualer, den gamle etikken og den gamle politikken ... den gamle læren og den gamle litteraturen». Chen erklærte at Konfucius måtte byttes ut med Mr. Demokrati og Mr. Vitenskap.

De omfattende landsbygdopprørene i Kina – inkludert Taiping- og Boxer-opprørene – hadde i stor grad vært basert på overtro, religiøse kulter og hemmelige samfunn. Sun Yat-sen talte for idealene av en demokratisk republikk, men utnyttet samtidig den han-kinesiske rasismen mot mandsjurene, eller mot mandsju-herskerne.

Chen hentet imidlertid sin intellektuelle inspirasjon fra Den europeiske opplysningstiden og de demokratiske tradisjonene legemliggjort i det 18. århundres revolusjoner i Frankrike og USA. I 1915 skrev han i Ny ungdom:

Vi må rive ned de gamle fordommene, den gamle måten å tro på ting som de er, før vi kan begynne å håpe på en sosial utvikling. Vi må kaste av oss våre gamle måter. Vi må fusjonere ideene til historiens store tenkere, gammelt og nytt, med vår egen erfaring, bygge opp nye ideer i politikken, moralen og det økonomisk liv. [4]

I sitt banebrytende verk The Tragedy of the Chinese Revolution beskrev Harold Isaacs Chens appell til ungdommen som «åpningsmanifestet for den andre kinesiske revolusjonens æra» – de politiske reisningene og gjæringen som begynte med protesten og streikebevegelsen i 1919 og som førte til det landsdekkende revolusjonære oppsvinget i 1925, bare for tragisk å bli forrådt i 1927. Isaacs forklarte påvirkningen av Ny ungdom:

Chens magasin ble ivrig plukket opp av elever og studenter på hver en skole og høyskole i landet. Da det ble publisert, skrev en student: «Det traff oss som et tordenskrall som vekket oss midt i en rastløs drøm ... Jeg vet ikke hvor mange opplag dette første nummeret kom ut i, men jeg er sikker på at det ble solgt mer enn 200 000 eksemplarer.’ Det næret de unges impulsive ikonoklasme. Det ga retning til stemningen av uro og forvirring som gjennomsyret alle klasser av befolkningen. Det var et kall til handling, som vekket en umiddelbar respons. [5]

Li Dazhao

På slutten av 1916 utnevnte regjeringen, konfrontert med en voksende folkelig opposisjon, den anerkjente liberale pedagogen Cai Yuanpei til øverste styrer av Peking Universitet. Cai forvandlet universitetet fra en bastion for konservativ tradisjon til et drivhus for progressiv intellektuell tenkning og debatt. Tidlig det påfølgende året hentet han Chen til universitetet som dekan for Instituttet for skrift. Andre intellektuelle ledere slo seg sammen med ham, deriblant Li Dazhao som i februar 1918 ble utnevnt til sjefbibliotekar og ble en nær samarbeidspartner av Chen. Mao Zedong, som da var 25, var en av Lis assistenter.

Chen og Li bidro til å fremme ei gruppe studenter som produserte sitt eget månedstidsskrift, Nytt tidevann, med det første nummeret publisert i januar 1919. Mange skulle bli fremtredende studentledere i protestene som brøt ut den 4. mai. Nytt tidevann-grupper var påvirket av mange intellektuelle strømninger, men Den russiske revolusjonen gjorde allerede sin tilstedeværelse bemerket. Lo Chia-lun, en bidragsyter til den første utgaven, erklærte at Oktoberrevolusjonen i 1917 var det nye verdenstidevannet for det 20. århundre.

Fortsettelse følger

1. Chow Tse-tsung, The May Fourth Movement: Intellectual Revolution in Modern China, Stanford University Press, 1967, s. 106 og 107.

2. ibid, s. 109.

3. ibid, s. 160.

4. Harold R. Isaacs, The Tradgedy of the Chinese Revolution, Stanford University Press, andre reviderte utgave, 1961, s. 53.

5. ibid, s. 54.