Åpningsrapporten for Online International May Day Rally

Gjenkomsten av klassekamp og kampen for sosialisme

Av David North
7 May 2019

Natt til søndag den 5. mai [norsk tid] arrangerte Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale(ICFI) sitt 2019 International Online May Day Rally, det sjette årlige Online May Day Rally holdt av ICFI, den trotskistiske verdensbevegelsen. Online-samlingen hørte taler om ulike aspekter av kapitalismens verdenskrise og den internasjonale arbeiderklassens kamper, fra 12 ledende medlemmer av verdenspartiet, og partiets seksjoner og sympatiserende organisasjoner over hele verden.

De kommende dagene vil World Socialist Web Site publisere transkripsjonerav talene som ble holdtonline-samlingen. Vi begynner idag med åpningsrapporten levert av David North, styreleder for WSWS internasjonale redaksjonsråd og nasjonalformann for Socialist Equality Party (USA).

                                                                   ***

I den ikke altfor fjerne fremtid, når historikere begynner å rekonstruere og forklare opprinnelsen for de revolusjonære kampene i første halvdel av det 21. århundre, og forsøker å identifisere punktet da trusselen mot selve overlevelsen av kapitalistsystemet ble klart erkjent av styringselitene, kan de lærde gjerne komme til å rette sine elevers oppmerksomhet til det årlige møtet i Milken Institute som ble avholdt i Los Angeles i forrige uke, den 29. og 30. april 2019.

Samlingen av lysende rollemodellkapitalister, organisert av den notoriske junk-bond-utpresseren Michael Milken, som siden han ble løslatt fra fengsel har brukt en del av sin multimilliarder-dollarformue på å polere sitt renomé som en humanitær og sosial visjonær, var dominert av sosialismens spøkelse. Fra toppen av sine hauger av rikdom skuer de ut over horisonten og ser stormen nærme seg. Google-grunnleggeren Eric Schmidt sa: «Jeg er opptatt av denne fornemmelsen av at sosialisme, på en eller annen måte, kommer krypende tilbake.» Hedgefondmilliardæren Ken Griffin fokuserte oppmerksomheten på en meningsmåling, med de skremmende resultatene projisert på en skjerm, som viser at 44 prosent av millennials [o. anm.: difust generasjonsbegrep; Pew Reseach’ definisjon: de født mellom 1981 og 1996] ville foretrekke å leve i et sosialistisk land.

Faren kapitalistklassen konfronterer ble utlagt i de klareste ordelag av Guggenheim-Partners-bankøren Alan Schwartz:

Ta gjennomsnittspersonen ... de sier i utgangspunktet at det som pleide å være 50:50, det er nå 60:40; det funker ikke for meg.

Hvis du ser på høyresiden og på venstresiden, det som egentlig kommer det er klassekrig. Gjennom århundrer har vi sett at når massene mener at elitene har for mye, da skjer ett av to: lovgivning for å omfordele rikdom ... eller revolusjon for å fordele eiendom. Det er to valg historisk sett, og det å debattere det frem og tilbake, og si «nei, det er kapitalisme; nei, det er sosialisme», det er dét som skaper revolusjon.

Etter pressemeldinger å dømme synes det å ha vært litt av en debatt om hvordan man skal håndtere det voksende sosiale raseriet. Det hardnakkede flertallssynspunktet ble oppsummert av direktøren for et investeringsforetak, som erklærte: «Straffende omfordeling vil ikke fungere.» Minoritetssynspunktet ble uttrykt av en direktør for finanstjenester, som uttalte til Financial Times: «Jeg ville betalt 5 prosent mer i skatt, for å gjøre verden til et litt mindre skummelt sted.»

En 5-prosent-beskatning på milliardærenes inntekter for å redusere trusselen om sosial revolusjon! Dét er omfanget av innrømmelser til massemisnøyen som forutses av den mest radikale fløyen av styringsklassens reformatorer! Det er den mest originale tilnærmingen til staggingen av folkelig opphisselse siden dronning Marie Antoinette foreslo at massene i Paris kunne fôres med kake.

Den følelsen av forestående dommedag som rådde blant deltakerne ved Milken Institute minner om Poes «City in the Sea». Dikteren advarte: «Fra et stolt tårn i byen, skuer døden gigantisk ned.»

Styringsklassens frykt er velbegrunnet. Ved fjorårets May-Day-rally forutså Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) et enormt oppsving av klassekamp. I løpet av de siste 12 månedene har den forventningen blitt berettiget av begivenheter. Sosiale protester og streiker sprer seg over hele verden. For ett år siden betegnet uttrykket «gul vest» ikke annet enn et sikkerhetsplagg med høy synlighet. Nå, etter mer enn et halv-år med kontinuerlige masseprotester i Paris og over hele Frankrike, har gilets jaunes blitt et symbol anerkjent over hele verden for folkelig motstand mot sosial ulikhet og kapitalisme.

Lærerstreiker – det vil si streiker av den delen av arbeiderklassen som er ansvarlig for ungdommens utdanning, og derfor spiller en avgjørende rolle i vekkingen av den yngre generasjonens sosiale bevissthet – har funnet sted i USA, Polen, Nederland, India, Iran, Mexico, New Zealand, Tunisia og Zimbabwe. Drevet av opposisjon mot sosial ulikhet, fattigdom, autoritært styre og militarisme, vokser streikebølga, og trekker inn i sitt kjølvann stadig bredere deler av den internasjonale arbeiderklassen.

Den voksende verdensomspennende interessen for sosialisme, åpenbar over hele verden, er refleksjonen i politisk massebevissthet av den reelle objektive intensiveringen av klassekamp. Vi er bare i de innledende stadier av denne prosessen, og det kan knapt være overraskende at – etter tiår med politisk stagnasjon – det er uklarhet, til og med forvirring, om kampens karakter og hvilken vei som må tas. Men som Leo Trotskij, mesterstrategen for sosialistisk verdensrevolusjon, så godt forklarte:

Massene trer inn i revolusjon ikke med en forberedt plan for sosial rekonstruksjon, men med en skarp fornemmelse av at de ikke lenger kan tåle det gamle regimet. Bare de ledende sjiktene i en klasse har et sosialt program, og selv dette må enda utprøves mot begivenhetenes gang, og få massenes godkjenning. Revolusjonens grunnleggende politiske prosess består derfor i en klasses gradvise forståelse av problemene som oppstår fra den sosiale krisen – massenes aktive orientering, med en metode av suksessive tilnærminger.

Denne objektive prosessen av sosial radikalisering og politisk orientering – vekk fra de kapitalistiske partiene og deres medskyldige, og mot sosialisme og skapingen av ekte demokratiske organisasjoner for massekamp – er underveis. Prosessen vil føre til forståelsen av at reform av kapitalismen er umulig, og at intet mindre enn å kaste ut dette systemet for utbytting og krig er påkrevd. Men tillit til veksten og kraften i denne utviklende bevegelsen av arbeiderklassen berettiger ingen undervurdering av farene forbundet med styringselitens respons på truslene den oppfatter. Når sosialisme gjør sin gjeninntreden i arbeiderklassens politiske vokabular, gjenoppliver kapitalistklassen ideologien, språket og praksisen av autoritært styre og fascisme.

Enda eksisterer det ikke noen fascistiske massebevegelser tilsvarende de som brakte Mussolini og Hitler til makten i Italia og Tyskland. Men bestrebelsene på å utvikle en sosial base for de mest brutale former for kapitalistisk diktatur utvikler seg raskt, og eksempler på denne farlige tendensen kan ses over hele verden.

Trumps uopphørlige appeller til antiimmigrantsjåvinisme er flettet sammen med hans stadig mer hysteriske fordømmelser av sosialisme. I Frankrike setter president Macron inn politiet og hæren mot de gule vestene, samtidig som han hyller minnet om general Philippe Pétain – den gamle nazi-kollaboratøren og kriminelle sjefen for Vichy-fascistregimet – som en nasjonalhelt. Matteo Salvini, visestatsminister i Italia, gjør ingen hemmelighet av sin beundring for Benito Mussolini. I Brasil glorifiserer president Jair Bolsonaro diktaturet som fengslet, torturerte og myrdet tusener under sitt terrorvelde på 1960- og 1970-tallet. Viktor Orbans Fidesz-parti i Ungarn, Jarosłav Kaczyńskis «Lov og Rettferdighet»-parti i Polen, og selvfølgelig, Alternative für Deutschland (AfD) i Tyskland, er bare noen av de mest kjente eksemplene på voksende organisasjoner som bestreber seg på å skape fascistregimer.

Fremveksten og utbredelsen av disse bevegelsene er manifesteringer av et langt fremskredent og universelt sammenbrudd innen styringselitene over hele verden, av støtte for og overholdelsen av de juridiske normer for konstitusjonelt demokrati.

Rettsforfølgelsen av Julian Assange og Chelsea Manning, fengslingen av Maruti-Suzuki-arbeiderne i India, sparkingen av streikende meksikanske arbeidere i Matamoros og den brutale behandlingen av innvandrere, er alle deler av omformingen av verden, som på 1930-tallet, til et forvorpent fengsel.

Hva er det objektive økonomiske og sosiale grunnlaget for veksten av politisk reaksjon?

De tre siste tiårene har bevitnet en uforlignelig konsentrasjon av ekstreme og obskøne nivå av rikdom for et forsvinnende lite segment av verdensbefolkningen. Hovedmekanismen for denne konsentrasjonen av rikdom har vært den svimlende stigningen av aksjeverdiene på verdens børser, og spesielt i USA.

Hovedmålet for økonomisk politikk har vært å garantere stadig stigende aksjekurser, langt utover det som rasjonelt kan berettiges av foretakenes inntjening. Krasjet i 2008, det direkte resultatet av kriminell spekulasjon, intensiverte – i form av kvantitativ lettelse [o. anm.: pengetilførselen til finansmarkedene kalt ‘Quantitative Easing’] – den føderale regjeringens fullstendige underkastelse for finanseliten.

På slutten av 2018 utløste en svært beskjeden renteheving et betydelig nedsalg på Wall Street. Det førte nesten umiddelbart til at US Federal Reserve droppet sin plan for ytterligere rentehevinger, og derved bekreftet at regjeringen ville fortsette å besørge ubegrenset likviditet for å understøtte stigende aksjekurser. Wall Street har respondert euforisk på Federal Reserves kapitulering, med nok en betydelig opptur.

Men støtten til Wall Streets finansielle parasittisme har veldig reelle politiske og sosiale konsekvenser. Under betingelser med økende trykk i retning lavkonjunktur, intensivert av handelskrig, hvordan skal foretakene kunne generere profittnivåene påkrevd for å opprettholde stigende aksjekurser, eller enda mer faretruende, forhindre sammenbruddet i markedet? President Trump har faktisk uttalt at Dow-Jones-indeksens gjennomsnitt burde øke ytterligere 10 000 poeng – det vil si med ytterligere 40 prosent.

Svaret er: gjennom en massiv intensivering av nivåene for utbyttingen av arbeiderklassen. Dette er den objektive impulsen som er underliggende for dreiningen i retning fascisme og krig.

Krenkelsene av demokratiske normer innenlands ledsages av direkte kriminalitet i gjennomføringen av utenrikspolitikken. Begrepet «folkeretten», eller «internasjonal lov og rett», har blitt en selvmotsigelse. USAs verdensomspennende operasjoner er en uendelig eksersis av politisk kriminalitet. Trump-administrasjonens geberder mot Venezuela har en slående likhet med naziregimets opptreden mot Polen i 1939.

Krenkelsen av konstitusjonelle normer i utøvelsen av innenrikspolitikken og henfallet til gangstermetoder i utenrikspolitikken er, i siste instans, forankret i kapitalistsystemets krise. USAs desperate bestrebelser for å opprettholde sin posisjon av global dominans konfrontert med geopolitiske og økonomiske utfordringer fra rivaler i Europa og Asia, fordrer en tilstand av permanent og eskalerende krig.

Denne hensynsløse politikken vil vedvare, med eller uten Trump. Faktisk har det antirussiske hysteriet som gripet Det demokratiske partiet gjort det rimelig å frykte at dersom partiet skulle gjenvinne Det hvite hus, da ville faren for en verdenskrig bli enda større. Og for de som fremdeles opprettholder illusjoner om at en Bernie-Sanders-seier skulle produsere en «snillere og mildere» imperialisme, så la oss bemerke det faktum at denne utøveren av prinsippløs og opportunistisk politikk har fordømt sin politiske rival, tidligere visepresident Biden, for undervurdering av trusselen Kina utgjør for amerikanske interesser.

Uansett hvilke verbale utgytelser den taletrengte senatoren fra tid til annen måtte rette mot «milliardærklassen» så er Sanders’ promotering av handelskrigføring tilstrekkelig til å brennmerke ham som en medskyldig og en lakei for amerikansk imperialisme. De som promoterer Sanders som en sosialist, enn si en revolusjonær, begår en politisk svindel.

For tretti år siden, i 1989, skjedde det en rekke hendelser som i vesentlig grad skulle påvirke det sosiale og politiske liv de påfølgende tiårene. Stalinistregimene i Øst-Europa begynte deres selv-likvidering. I Kina responderte maoistregimet på masseprotester i Beijing med å beordre massakren på Den himmelske freds plass.

I begge tilfeller, uansett de forskjellige politiske formene, var det økonomiske resultatet gjenopprettingen av kapitalisme. To år senere, i 1991, fullførte Kreml-byråkratiet prosessen av kapitalistrestaurering med oppløsingen av Sovjetunionen.

De stalinistiske regimenes sammenbrudd ble hilst av det internasjonale borgerskapet som den endelige avvisningen av sosialisme som et alternativ til kapitalisme. De ulike former for politisk og intellektuell reaksjon som fulgte de neste tre tiårene har utviklet seg på grunnlag av dette temaet. Selvfølgelig var dette underliggende narrativet basert på en kolossal historisk løgn: at de stalinistiske regimene representerte sosialisme. Denne løgnen kunne bare opprettholdes i den grad historien om trotskistbevegelsens kamp mot stalinismen ble minimert, forvrengt eller ignorert.

Men nå skaper kapitalistsystemets motsetninger betingelsene for fornyelsen av arbeiderklassens massebevegelse. Det fjerde internasjonales historiske perspektiv – at dette er epoken for kapitalismens dødsangst – blir bekreftet. Men denne bekreftelsen må forstås på en aktiv og revolusjonær – ikke bare på en kontemplativ måte.

Den fjerde internasjonales oppgave er ikke bare å tolke verden, men å forandre den. Og det er i Socialist Equality Partienes faktiske inngripen i den utviklende klassekampen over hele verden at krysningen mellom objektive hendelser, marxistisk analyse og den revolusjonære praksisen til Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) finner sitt mest politisk bevisste uttrykk.

Denne forståelsen av krysningen mellom det objektive revolusjonære potensialet og den kritiske rollen trotskistbevegelsen spiller for å oppnå potensialets fullbyrdelse, som inspirerer vårt opprop til arbeidere og ungdom i anledning denne mai-dag-feiringen.

Ta opp kampen for sosialisme!

Bygg Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) som partiet for sosialistisk verdensrevolusjon!