Skal snart amerikanske bomber og missiler regne ned over Iran? Forsendelsen av amerikanske krigsfly og en hangarskipangrepsgruppe til Persiabukt-regionen, med det uttrykkelige mål å sende «en klar og umiskjennelig melding» om at Washington er beredt til å angripe Iran, sammen med andre krigerske amerikanske handlinger, tyder på at forberedelsene er langt fremskredne for en provokasjon som kunne – og mest sannsynlig – ville utløse en katastrofal krig.

På søndag kveld annonserte den amerikanske sikkerhetsrådgiveren John Bolton at hangarskipet U.S.S. Abraham Lincoln og det amerikanske luftvåpenets bombefly ble utplassert for å true Iran. Der han hevdet at det var «bekymringsfulle og eskalerende indikasjoner og advarsler», lovet Bolton at «et angrep på USAs interesser eller på våre alliertes, vil bli møtt med uopphørlig styrke». Bolton sa: «Vi er fullt forberedt til å svare på ethvert angrep, enten det er fra stedfortredende, Den islamske revolusjonsgarden, eller fra regulære iranske styrker.»

Boltons trusler ble gjentatt av hans kollega antiIran-krigshauk, den amerikanske utenriksministeren Mike Pompeo. Han fremmet også en bredt anlagt berettigelse for mulig militærhandling mot Iran, inkludert ethvert «angrep» på amerikanske «interesser» og på USAs alliertes interesser, med ei lang og mangfoldig liste over grupper som Washington beskylder Teheran for å støtte, fra sjiamilitser i Irak og Houtikrigere i Jemen, til den palestinske gruppa Hamas og Libanons Hizbollah.

«Vi vil holde iranerne ansvarlige for angrep på amerikanske interesser,» sa Pompeo til reportere sent på søndag. «Det at sånne handlingene finner sted, dersom de skulle skje, utført av en tredjepart proxy, enten det er ei sjiamilitsgruppe eller Houtier eller Hizbollah, da vil vi holde iranierne – Irans lederskap – direkte ansvarlig for det.»

Med disse «advarslene» har Washington proklamert sin lisens til å produsere, på hvilket som helst tidspunkt etter eget valg, et påskudd for å starte krig mot Iran.

Et «angrep» på «interessene» til USA og deres allierte kunne inkludere stort sett hva som helst, fra et sammenstøt mellom en av de forskjellige sjiamilitsene i Irak og noen av de 5 500 amerikanske troppene som forsatt er stasjonert der, til en israelsk-amerikansk statsborgers død av en cruisemissil skutt fra Gaza.

I Syria, hvor det til tross for Trumps annonseringer om «tilbaketrekninger» befinner seg rundt 2 000 amerikanske soldater som sammen med deres proxyhærer fortsatt okkuperer store landområder, har det amerikanske militæret ofte målrettet militser støttet av Den islamske revolusjonsgarden. Med disse militsene i faretruende nærhet til amerikanske styrker kan Pentagon eller CIA når som helst angripe dem og benevne et påfølgende sammenstøt et iransk «angrep».

Den hensynsløse og kriminelle karakteren av Washingtons handlinger kan ikke overdrives. Midtøsten er allerede i brann som følge av den serien av ulovlige kriger USA har ledet og oppildnet til i regionen siden 1991. Et amerikansk angrep på Iran, et land som er mye større av areal og har en langt større befolkning enn Irak, ville antakelig antenne en regional krig, der Israel og Saudi-Arabia ville tjene som amerikansk imperialismes juniorpartnere mens de forfulgte sine egne rovgriske interesser, og med Syria, Hizbollah, irakiske sjiamilitser og andre som alliert med Teheran.

Enn videre ville et slikt inferno true med å trekke inn de europeiske imperialistmaktene, så vel som Russland og Kina, stormaktene Washington nå offisielt utpeker som sine viktigste «strategiske motstandere».

På grunn av rollen som verdens viktigste oljeeksportregion, og den geostrategisk betydningen regionen har som hengselet mellom Europa, Asia og Afrika, krysses i Midtøsten interessene til alle imperialiststatene og stormaktene, og alle ville ha massive strategiske interesser av regionens gjenoppdeling gjennom krig.

Krig mellom USA og Iran ville også ha en kolossal innvirkning på klasserelasjonene innen Amerika. Styringseliten ville bestrebe seg på å få pålagt hele kostnaden av en krig på arbeiderklassen, og de ville kriminalisere den massemotstanden mot krig som raskt ville oppstå.

Bolton hevdet i sin uttalelse på søndag at «USA ikke søker krig med det iranske regimet». Det er en blank løgn.

Med en handling som tilsvarer krig i henhold til folkeretten har USA pålagt straffende sanksjoner mot Iran, med den hensikt å krasje landets økonomi og frembringe et regimeskifte i Teheran.

Forrige mai, for ett år siden, opphevet Trump den FN-godkjente atomoverenskomsten kalt JCPOA (Joint Comprehensive Action Plan) som Obama-administrasjonen og de andre stormaktene hadde oppnådd med Iran i 2015, selv om Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og alle de andre avtalepartene – Den europeiske union, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Russland og Kina – verifiserte at Iran hadde etterfulgt sine forpliktelser til siste bokstav.

Med torpederingen av JCPOA skrøyt Trump av at han snart skulle pålegge sanksjoner enda strammere enn de som USA og deres europeiske allierte hadde straffet Iran med siden 2011, som hadde halvert landet oljeeksport og lammet dets utenrikshandel.

Forrige torsdag skrudde Trump-administrasjonen dramatisk opp sin økonomiske krig mot Iran, og lovet å håndheve en fullstendig embargo mot iransk olje- og naturgasseksport. I november, da USA frøs Iran ut av verdens banksystem og gjeninnførte sanksjoner mot iranske energieksporter, innvilget Washington unntak for åtte land, som kunne fortsette å importere reduserte mengder iransk olje og naturgass.

Over innsigelser fra de viktigste forbrukerne av iransk energieksport, deriblant Kina, India, Japan og Tyrkia, nektet Trump, Bolton og Pompeo å forlenge alle disse unntakene da de utløp den 2. mai.

Washington er nå forpliktet til å pålegge en fullstendig avskjæring av iransk energieksport. Andre land, inkludert Kina som er den største innkjøperen av iransk olje, skal tvinges til samstemmighet under trussel om amerikanske sekundærsanksjoner, basert på Federal Reserve Boards og Wall Streets dominering av verdens finanssystem.

De amerikanske sanksjonene har allerede hatt en forødende innvirkning på Irans økonomi, og har drevet opp arbeidsledigheten og bygd opp under en prisvekst på 50 prosent siden våren i fjor, og det i et land som lenge har vært plaget av økt fattigdom og sosial ulikhet.

Washingtons forberedelser til en militærprovokasjon mot Iran og proklameringen av en total bank- og energiembargo i en trossing av nesten hele resten av verden, er del av en dramatisk eskalering av amerikansk aggresjon og militarisme kloden rundt, der Washington handler som en makt som bare innretter seg, og dikterer såvel fiende som angivelige venn.

Trump-administrasjonen eskalerer sin offensiv mot Iran samtidig som den flagger trusselen om et militærangrep mot Venezuela, med det formål å fullføre sin regimeendringsoperasjon mot landets valgte president Nicolás Maduro.

På søndag truet Trump med å øke handelskrigtariffene på kinesiske varer til en verdi av $ 200 milliarder opp til 25 prosent, og pålegge tariffer på varer for ytterligere $ 200 milliarder av den kinesiske eksporten, dersom Beijing ikke gir etter for amerikanske krav i denne ukas handelssamtaler. I en ytterligere aggresjonshandling på mandag seilte to amerikanske krigsskip inn i nærheten av øyer i Sør-Kinahavet som Kina gjør krav på, som Pentagons hittil siste «navigasjonsfrihets»-eksersis. Uansett benevnelsen er disse tiltakene innrettet på å hevde Pentagons «rett» til å utplassere en armada utenfor Kinas kyst.

Krigene amerikansk imperialisme har sluppet løs siden 1991, i et forsøk på å kompensere for nedgangen av sin økonomiske makt, har klart mislyktes med å stoppe erosjonen av amerikansk global dominans. Men den amerikanske styringsklassen, nedsunketet i finansiell parasittisme og kriminalitet, har ikke noen annen respons enn økt aggresjon og vold.

Demokratene har taktiske tvister med Trump over utenrikspolitikken, inkludert over klokskapen i beordring av en fullskala konfrontasjon med Teheran. Men de er ikke mindre forpliktet til forfølgelsen av amerikansk globalt hegemoni gjennom aggresjon og krig. I liga med deler av militær-etterretningsapparatet har de ført en nyMcCarthy-istisk kampanje mot Trump, og påstått et samspill med Russland med det siktemål å få påtvunget Trump-administrasjonen en mer aggressiv antiRussland-politikk. De støtter også Trumps offensiv mot Beijing, som understreket av Bernie Sanders’ nylige antiKina-tirade.

Amerikansk imperialisme er imidlertid bare lederen av ulveflokken. De europeiske imperialistmaktene gjenoppruster selv helt frenetisk og dyrker frem ytrehøyre- og fascistpartier for å intimidere arbeiderklassen og bygge seg en base for militarisme og krig.

For sin del pisker de oligarkiske regimene som oppstod i Russland og Kina som resultat av stalinistbyråkratienes restaurering av kapitalismen, opp reaksjonær nasjonalisme mens de pendler mellom militærbravader og desperate forsøk på å oppnå en innordning med Washington og de andre imperialistmaktene.

Irans borgerlige nasjonalistregime har heller ikke noe svar på imperialistaggresjonen. Den nå makulerte atomoverenskomsten var bare det siste mislykkede forsøket på å oppnå en tilnærming til amerikansk imperialisme. Den islamske republikken er forpliktet til å forsvare det iranske borgerskapets klasseprivilegier, og med et ideologisk fundament av sjia-populisme og nasjonalisme er regimet organisk ute av stand til å mobilisere massene i Midtøsten mot imperialismen.

Opponering mot imperialistaggresjon og krig krever mobiliseringen av den eneste sosiale kraften med makt til å omvelte kapitalismen og det utdaterte nasjon-stat-systemet den er historisk forankret i: arbeiderklassen.

Oppblussingen av klassekamp rundt om i verden – som eksemplifisert av gul-vest-protestene i Frankrike, masseprotestene i Algerie, Matamoros-arbeidernes opprør i Mexico, og bølga av streiker av lærere og andre i USA – skaper det objektivte grunnlaget for fremveksten av en arbeiderklasse-ledet global bevegelse mot imperialisme og krig.

En slik bevegelse må standhaftig forsvare Iran og Venezuela, begge historisk undertrykte land, mot amerikansk aggresjon, og den må motsette seg alle krigsforberedelser mot disse landene og slåss for en umiddelbar heving av alle sanksjoner.

Denne bevegelsen må, basert på opposisjon mot alle av borgerskapets politiske partier og organisasjoner, forene kampen mot krig med kampen for å mobilisere den internasjonale arbeiderklassen mot kapitalistisk innsparingspolitikk og sosial ulikhet.