Kampanjen for Indias multi-fase-nasjonalvalg, som kulminerer med den oppsummerte stemmeopptellingen den 23. mai, har vært et nedverdigende skue. Anslagsvis $ 7 milliarder [NOK 61 milliarder], eller godt over to tredjedeler av det den indiske staten bruker årlig på helsevesenet for landets 1,37 milliarder innbyggere, blir anvendt på en kampanje dominert av falske kommunalistiske appeller, krigerske trusler og falske populistiske løfter. [O. anm.: kommunalisme: språk-, lokalitets-, etnisitets-, kaste- og religionbasert politikk]
Fra starten av har valgkampanjens tone vært satt av den indiske statsministeren Narendra Modi og hans hindu-overherredømme-parti Bharatiya Janata Party (BJP). BJP-regjeringen grep til terrorangrepet den 14. februar i det India-kontrollerte Kashmir for å oppildne en krigskrise, og beordret luftangrep dypt inne i Pakistan. Det gjorde regjeringen med det gjennomskuelige formålet å fremheve Modis politiske «strongman»-persona, undertrykke folkelig raseri over massearbeidsledighet og Indias lengestående agrarkrise, og for å mobilisere sin Hindutva-aktivistbase. [O. anm.: Hindutva betegner hindu-nasjonalisme; etablert på 1920-tallet; beskrevet som «nesten fascistisk, i den klassiske betydningen» (Wikipedia)]
Mens Modi skrøyt av at India kunne straffe Pakistan som de ville følte Pakistans militære, som rettferdiggjør sine krav på økonomiske privilegier og politisk makt ved å påkalle trusselen fra sin erke-nemesis India, seg tvunget til å respondere. I de siste dagene av februar kom Sør-Asias rivaliserende atomvåpenmakter nærmere en fullskala krig enn noen gang siden Den indisk-pakistanske krigen i 1971.
Der krigskrisen utfoldet seg konkurrerte Indias opposisjonspartier, fra Congress Party til det stalistiske Indias kommunistparti (CPI) og Kommunistpartiet i India (marxistisk) (CPM), med Modi om hvem som kunne være mest svermeriske i deres hyllest av militæret. Som respons på Modis uopphørlige promotering av sine «kirurgiske angrep» og fordømmelsen av sine valgkonkurrenter for å ha gitt etter for Pakistan og underminert militæret, kritiserte opposisjonen BJP-regjeringen for å «politisere» flyangrepene.
Men ingen kom med så mye som et kritisk ord av Modi for hensynsløst å ha brakt India til randen av en fullskala krig. Dette skyldes at hele opposisjonen – og det gjelder også stalinistene ikke mindre enn de andre – støtter den indiske styringselitens rovgriske stormaktsambisjoner, inkludert deres reaksjonære strategiske rivalisering med Pakistan. Alle har de støttet Indias fremvekst som en vesentlig militærmakt, med verdens fjerde-største militærbudsjett, og alle har de medvirket til Indias omdanning under påfølgende Congress- og BJP-ledede regjeringer til en frontlinjestat i amerikansk imperialismes militærstrategiske offensiv mot Kina.
For fem år siden vant BJP valget med en kampanje som fokuserte på en demagogisk appell til dypt forankret sosial misnøye, der partiet lovet arbeidsplasser og utvikling, selv der det fremmet Modi som sin statsministerkandidat, som først kom til nasjonal prominens for sin rolle for oppildning og tilrettelegging for antimuslim-pogromen i Gujarat i 2002.
I dette valget har Modi og BJP virkelig satt alt inn på hindu-kommunalisme. Ikke én dag går uten en provokasjon, om det er BJP-presidenten Amit Shah som hetser muslimske innvandrere fra Bangladesh som «termitter» og lover å kaste dem i Bengal-bukta, eller om det er Modi som utbasunerer en tiltalt hindu-overherredømme-terrorist som en BJP-«stjerne»-kandidat.
BJP har blitt oppmuntret av støtten som de nyter i militær-etterretningsapparatet og fra Indias businessparnass, som generelt ser partiet som det beste kortet for å besørge den «sterke» regjeringen som trengs for å presse gjennom videre upopulære nyliberalistiske reformer og aggressivt hevde deres interesser på verdensscenen. Opposisjonens ryggesløshet og medskyldighet har også virket som en oppildning. Congress Party og den dynastiske lederen Rahul Gandhi kom med en hel rekke kommunalistiske geberder og politiske uttalelser under oppkjøringen til valgene, i det som selv foretaksmediene karakteriserte som en «Hindutva lite»-kampanje.
Men BJPs dreining mot utilslørt kommunalistisk reaksjon er fremfor alt animert av partiets frykt for en voksende sosial opposisjon. Modi og hindu-høyre føler at bakken flytter seg under beina på dem. I de siste to-og-et-halvt årene har det vært ei voksende bølge av streiker og protester, ført frem av en stadig mer opprørsk arbeiderklasse, men som også omfavner store deler av sliterne på landsbygda og fattigfolk i byene. Titalls-millioner arbeidere på tvers av hele India deltok i en to-dagers generalstreik i januar mot BJP-regjeringens rå innstramminger og pro-investor-tiltak.
Streikene og bonde-protestene som har feid over India siden 2017 er drevet frem av mer enn bare motstand mot BJP. De utfordrer pro-marked, pro-investor agendaen som alle regjeringer, både på det nasjonale hele-India-planet og på delstatsnivå, har fulgt siden 1991, da det indiske borgerskapet, etter at dets statsledede kapitalistiske utvikling siden uavhengigheten hadde lidd skipbrudd, smidde et nytt partnerskap med imperialismen basert på Indias omdanning til et billigarbeidskraft-produksjonsnav for global kapital.
En ondartet sosial orden
I hvilken grad opposisjonen mot Modi-regjeringen vil finne uttrykk i valget gjenstår å se.
Alle BJPs motstandere er dypt diskrediterte, siden de selv har fremmet pro-investorpolitikk, pålagt en endemisk fattigdom og presidert over den raske veksten av sosial ulikhet.
Congress Party, inntil nylig borgerskapets foretrukne regjeringsparti, er ikke lenger valgmessig konkurransedyktig i store deler av Nord-India. I et desperat forsøk på å generere valgspenning og tilføre «friskt blod» har Congress proklamert som sin nye stjernekampanjefører, ingen ringere enn Priyanka Varda, søster av Rahul Gandhi, hvis mor, far, bestemor og bestefar alle gikk forut for ham som Congress-Party-presidenter (de tre sistnevnte tjente alle som Indias statsminister.)
I håp om å kapitalisere på folkelig raseri mot de to nasjonale big-business-partiene konkurrerer en rekke regionale og kaste-baserte partier i valgene, separat fra den Congress-ledede valgalliansen United Progressive Alliance (UPA) og BJPs valgallianse National Democratic Alliance (NDA). Alle disse partiene har tidligere deltatt i høyreorienterte Congress- og BJP-regjeringer. De benytter kynisk etno-sjåvinistiske og kaste-baserte appeller til å pushe for privilegier og makt for ulike borgerlige og småborgerlige fraksjoner, og fremfor alt for å avlede og splitte arbeiderklassen.
For å «redde demokratiet» og «redde Republikken» støtter stalinistene og deres Venstrefront skamløst pådrivet fra en seksjon av borgerskapet for å erstatte BJP med en alternativ høyreregjering, mest sannsynlig Congress-ledet. De mønstrer en «hvem-som-helst-bare-ikke-BJP»-kampanje, og oppfordrer arbeidere til å støtte hvilket som helst parti eller valgallianse, bare det/den er best posisjonert for å beseire BJP/NDA i en gitt delstat, mens de kyter av den ledende rollen de spilte i å nøste sammen og støtte opp en påfølgende rekke av «ikke-BJP-regjeringer» mellom 1989 og 2008.
Alle disse regjeringene, men spesielt de Congress-ledede regjeringene til Narasimha Rao (1991 til 1996) og Manmohan Singh (2004 til 2014), banet veien for Modi-regjeringen. Den førstnevnte implementerte den første bølgen av «big bang» pro-investor politikk, mens den sistnevnte presset videre på med privatiseringer, deregulering og markedsomdanning, samtidig som man smidde et «globalt strategisk partnerskap» med amerikansk imperialisme.
Uansett hva valgresultatet blir, og den nøyaktige sammensetningen av Indias neste regjering – enten den blir ledet av BJP, Congress eller en «Føderal Front» av mindre partier, vil det være en regjering for innstramminger og reaksjon. Borgerskapets agenda ble kort skissert i en nylig redaksjonell lederartikkel i Times of India. Med tittelen «Etter avstemmingen: Økonomiske reformer og dyrking av venner er avgjørende for Indias strategiske løft» krevde artikkelen «resolutte reformer» og en styrking av India-USA-alliansen, blant annet ved å «se til få Quad» – en NATO-type antiKina-allianse som består av USA, Japan, Australia og India – til å «ta tak».
En frontalkollisjon mellom det gryende opprøret av arbeidende mennesker mot den forødende effekten av tiårene med pro-investor, nyliberalistiske reformer og Indias neste regjering er uunngåelig.
For å forberede seg på denne konfrontasjonen må de mest klassebevisste arbeiderne og ungdommene ta opp kampen for å mobilisere arbeiderklassen som en uavhengig politisk kraft og maktfaktor, for å samle landets landsbygd-slitere og alle de undertrykte bak seg, i kampen for en arbeidernes regjering.
Den mer enn syv-tiår-lange historien til det «uavhengige» India står som en tiltale av borgerskapet, og som en bekreftelse, i det negative, for programmet som animerte Den russiske revolusjonen i 1917 og som for alltid vil være synonymt med navnet Leo Trotskij – Permanent Revolusjon. I de landene som er historisk undertrykt av imperialisme, kan den demokratiske revolusjonens grunnleggende oppgaver bare løses gjennom en arbeidsklasse-ledet sosialistisk revolusjon, og som en integrert del av kampen for verdenssosialisme.
Det moderne kapitalistiske India er et ondartet samfunn, der kaste-strukturer, landadel, semi-slaveri og andre føydale etterlatenskaper er flettet sammen med de mest avanserte kreftene av den globalt organiserte kapitalistutbyttingen. På toppen av samfunnet regjerer kriminalitet. Indias nyutklekkede 130-mannsterke kohorte av milliardærer og resten av kapitalisteliten mesker seg på obskøn rikdom mens de anvender statsvold og splitt-og-hersk, kaste-basert og kommunalistisk politikk, som det ble banet vei for av Indias tidligere britiske kolonioverherrer, for å undertrykke all sosial opposisjon.
Sosial ulikhet i India konkurrerer nå med den som eksisterte under det britiske Raj. Den øverste-1-prosenten monopoliserer 71 prosent av Indias formue, mens hundrevis av millioner overlever på mindre enn $ 2 dollar dagen, og Modi sprader rundt på verdenscenen i sin søken etter å tromme opp investeringer, med sitt skryt av at lønningene i India er en fjerdedel av de i Kina.
Under betingelser av sammenbrudd for verdenskapitalismen, handelskrig og svulmende geopolitiske spenninger, spiller Indias styringselite en spesielt gemen og brannfarlig rolle. Den oppmuntrer amerikansk imperialisme i dens krigspådriv mot Kina ved å tilpasse seg tettere diplomatisk og militært til Washington. Samtidig søker New Delhi å utnytte enhver strategisk fordel Washington tildeler India for å mønstre sin egen kampanje av aggresjon, intriger og krig, og tilta seg rollen som en regional hegemon.
Sammenflettingen av de reaksjonære indisk-pakistanske og kinesisk-indiske konfliktene med den strategiske konfrontasjonen mellom USA og Kina representerer en enorm trussel for de arbeidende menneskene i Asia og hele verden. Dette har allerede blitt fremhevet av de tre krigskrisene – to med Pakistan og den ti-uker-lange militærduellen med kinesiske tropper om kontrollen over et Himalaya-platå sommeren 2017 – som India har vært innblandet i siden september 2016.
Stalinismen og fremveksten av hindu-høyre
Kampen for politisk å bevæpne arbeiderklassen med programmet for internasjonal sosialisme krever en avregning med stalinismen.
CPM, CPI og deres tilhørende fagforeninger har i flere tiår fungert som en integrert del av det borgerlige politiske etablissementet. De er primært ansvarlige for den brennende motsetningen som ligger til grunn for det sosiale og politiske liv i India. De siste tre tiårene av kapitalistekspansjon har resultert i en massiv vekst av arbeiderklassens størrelse og sosiale kraft. Borgerskapet har likevel kunnet tilegne seg en stadig større andel av formuen produsert av den arbeidende befolkningen, som er fullstendig politisk umyndiggjort.
Dette er ikke fordi styringsklasseoffensiven har pågått uutfordret, men fordi stalinistene systematisk har undertrykt klasskampen og håndhevet borgerskapets nyliberalistiske agenda. Dette inkluderer støtte til en rekke høyreorienterte nasjonalregjeringer, under posering av å skulle blokkere BJP fra makten, samtidig som de implementerte det de selv betegner som «pro-investor»-politikk i delstatene hvor de har hatt makten – Vest-Bengal, Kerala og Tripura.
Som resultat har borgerskapet vært i stand til å gjennomføre sin sosialt regressive agenda. Og med stalinistene som politisk har lammet arbeiderklassen og forhindret den fra å fremme sin egen sosialistiske løsning på sosialkrisen, og med støtten og gjennomføringen av høyreorienterte tiltak har det hinduistiske høyre vært i stand til utnytte folkelig frustrasjon og frykt for en økende økonomisk usikkerhet.
Etter tre tiår der CPMs og CPIs angivelige hovedmål har vært å motvirke BJP har hindu-overherredømme-trusselen bare blitt større enn noensinne.
I dag, som respons på den utdypende klassekampen i India og gjenoppblussingen av arbeiderklassens opposisjon rundt om i verden, fordobler stalinistene sin innsats for å trellbinde arbeiderklassen til borgerskapet, dets partier og dets stat.
Stalinistenes holdning til den voksende bevegelsen av arbeiderklassen er karakterisert av deres virulente opposisjon mot kampen for å mobilisere arbeiderklassen til forsvar for de 13 Maruti-Suzuki-arbeiderne som er fengslet for livstid på falske anklager, for å ha ledet opposisjonen mot fattigdomslønninger og usikre ansettelse hos Indias største bilprodusent. For CPM, CPI og deres tilknyttede fagforeninger, Senter for indiske fagforeninger (CITU) og All India Trade Union Congress (AITUC), er Maruti-Suzuki-arbeiderne unevnelige fordi kampen for deres frihet skjærer tvers over deres koselige relasjoner til Congress Party, som initierte bedrageriet mot arbeiderne, og deres relasjoner med arbeidsgiverne. Enn videre, det ville avsløre løgnaktigheten i deres påstander om at den indiske staten er et «demokratisk» bolverk, som arbeiderne kan stole stole på i opposisjonen mot kommunalistisk reaksjon.
World Socialist Web Site appellerer til indiske arbeidere, ungdommer og sosialistisk-orienterte fagfolk om å ta opp kampen for en uavhengig politisk mobilisering og en internasjonal forening av arbeiderklassen under et revolusjonært lederskap. Et sentralt element er samlingen av massene i Sør-Asia, på tvers av de reaksjonære, etno-kommunale statsgrensene som ble trukket opp i 1947 og 1948 av Raj-ens fratredende britiske kolonioverherrer og de rivaliserende fraksjonene av det innfødte borgerskapet, for å mønstre en samlet kamp mot krig og imperialisme, og for å ta opp kampen for De forente sosialistiske stater av Sør-Asia.
Denne strategien – Permanent Revolusjon – er legemliggjort av, og animerer Den fjerde internasjonales politiske arbeid, den sosialistiske revolusjonens verdensparti, grunnlagt av Leo Trotskij i 1938 i kamp mot det stalinistiske sviket av Den russiske revolusjonen av 1917, og siden 1953 ledet av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI). Strategiens realisering krever en rask bygging av den indiske seksjonen av ICFI.