USAs utenriksminister Mike Pompeo har brukt den siste uka til å iscenesette provokasjoner og til å komme med militære trusler overalt, fra Venezuelas karibiske kyster til Persia-bukta, fra Sør-Kinahavet og til Polarsirkelen.
Pompeo, den bøllete tidligere tankskapteinen i US Army, som hevder guddommelig inspirasjon for enhver av sine handlinger, iscenesatte sin siste provokasjon på tirsdag ved summarisk å kansellere et planlagt møte med den tyske kansleren Angela Merkel og fly forbi til Bagdad. Han fløy inn til den irakiske hovedstaden under hemmeligholdets mørke, i et forsøk på å tvinge den irakiske regjeringen til å støtte USAs krigsoppbygging mot Iran. Han var der også for å presse på for ytterligere innrømmelser for Exxon og andre amerikanske energikonglomerater, under påskudd om å «diversifisere» Iraks forsyninger.
Turen til Irak tjente det doble formål å eskalere den amerikanske krigsoppbyggingen i Midtøsten og å fornedre Tyskland, som Washington står i konflikt med over en rekke anliggender, som strekker seg fra handel og Iran til den russiske Nordstrøm 2 gassrørledningen.
Onsdagen markerte års-dagen for at president Donald Trump ensidig trakk USA fra 2015-nukleærtraktaten med Iran, kalt JCPOA, som Teheran undertegnet sammen med de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd: USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike, i tillegg til Tyskland og EU. Avtalen begrenset sterkt Irans nukleærprogram og innledet en streng tilsynsordning som motytelse for heving av de lammende økonomiske sanksjonene pålagt Iran av Washington og USAs allierte.
Siden da har Washington fortløpende tilstrammet et regime av ekstra-territoriale og illegale økonomiske sanksjoner, som er av en skala ensbetydende med krig. De har som siktemål å stoppe all iransk oljeeksport, stenge landet ute fra verdens finanssystem og legge landets økonomi i ruiner, for å fremme det amerikanske målet om å installere et marionettregime i Teheran.
Pompeo og andre amerikanske embetsrepresentanter har brysket med utplasseringen av hangarskipet USS Eisenhowers angrepsgruppe til Persiabukta, sammen med en vinge av atomvåpenberedte B-52 bombefly som bevis for at amerikansk imperialisme er «fullt forberedt» til å respondere med overveldende kraft på enhver fornemmet trussel mot «amerikanske interesser» i regionen som kunne tilbakeføres til Teheran.
USA har aldri vært nærmere en fullskala krig med Iran, et land som er fire ganger større enn Irak og med mer enn to ganger befolkningen, som var scenen for den siste store direkte amerikanske militærintervensjonen i regionen, og som førte til én million menneskers død og hele Midtøsten etterlatt i uorden. En ny krig ville trekke inn hele regionen og uunngåelig også Washingtons «store makt»-rivaler, og dermed åpne forkammeret for den tredje verdenskrig.
Selv mens de bringer Midtøsten til randen av en ny brannkatastrofe truer også Washington med militæraksjon mot Venezuela, med Pompeo som på søndag insisterte at en direkte amerikansk regimeendringsoperasjon i det søramerikanske landet – likt med Iran, også mål for brutale amerikanske sanksjoner – ville være «lovlig».
I mellomtiden, kort før han fløy til Irak, var Pompeo i Finland på konferansen av land med territorier i Arktis hvor han fordømte Beijing for å forfølge «nasjonale sikkerhetsmål» i regionen og Moskva for «et mønster av aggressiv adferd i Arktis». Han truet til og med Canada over kontroll over Nordvest-passasjen. Samtidig som han hyllet issmeltingen i polarområdet for åpningen av nye skipsfartstraséer og den potensielle utnyttelsen av store mineralforekomster, nektet Pompeo å undertegne en fellesuttalelse fra de arktiske landene, fordi den inneholdt en referanse til klimaendring.
Videre er det den farlig eskalerende konfrontasjonen med Kina, med USA som er satt for å øke tariffer på kinesiske varer til 25 prosent innen fredag, og der Beijing lover å gå til motforanstaltninger. Midt i dette kjøret mot fullskala handelskrig sendte USA igjen to av sine krigsskip inn i farvann nært opp til Kinas Nansja-øyer, en såkalt «navigasjonsfrihet»-operasjon utformet som en militær provokasjon, som kunne føre til væpnet konflikt.
Mer og mer ligner verdenspolitikken i dag forholdene som var fremherskende under opptakten til både Den første og andre verdenskrigen, en periode der Leo Trotskij advarte for at historien «brakte menneskeheten ansikt til ansikt med vulkanutbruddet av amerikansk imperialisme».
Dette pådrivet mot global krig er et produkt ikke bare av galskapsutsynet til Trump, Pompeo, Pence og Bolton, men snarere de fundamentale motsetningene i en kriseridd kapitalistisk orden – på den ene siden mellom verdensøkonomi og det utdaterte nasjon-stat-systemet, og på den andre sosialisert produksjon og det private eierskapet av produksjonsmidlene.
Amerikanske kapitalisme har søkt å få avledet sitt avtagende globale hegemoni med militære midler, og har engasjert seg i uendelige kriger over det-siste-kvarte århundret. Med hensyn til landets økonomi har den kapitalistiske styringsklassen dirigert alle av de politiske retningslinjene inn mot å opprettholde den kontinuerlige oppgangen i aksjemarkedet, og forhindre en gjentagelse av 2008-finanskrisen. Oppmuntringen til en uavbrutt opphopning av profitter ved hjelp av finansmarkedsmanipulering og spekulasjon sikrer bare at den neste finansielle og økonomiske nedsmeltingen vil bli desto mer katastrofal.
Hva er de sosiale effektene? Under forhold der flertallet av amerikanske arbeidere ikke har sett en økning av sine reallønninger på mer enn tre tiår har veksten av finansiell parasittisme ført til en enorm intensivering av sosial ulikhet og økende sosial spenning. Dette gir opphav til en vekst i klassekampen, uttrykt i den landsdekkende bølgen av lærerstreiker, radikaliseringen av ungdommen og nå senest, onsdagens globalt koordinert streik av Uber-sjåfører.
Ingen seksjon av den kapitalistiske styringseliten og dens politiske representanter, Trump og republikanerne eller deres angivelige motstandere i Det demokratiske partiet, har en «rasjonell» løsning på disse intensiverende økonomiske og sosiale motsetningene.
De er under trykk for å finne en vei ut, med dreining mot autoritære styringsmetoder på hjemmebane og en avleding av de interne spenningene utover ved hjelp av militær vold. De er, kort sagt, på jakt etter en krig. Nøyaktig når og hvor den skal komme først, gjenstår å se.
Amerikansk imperialisme er i krise, og dens dreining mot global militærkonfrontasjon, så vel som den innenlandske sosiale og politiske konteksten, et et ekko av måten de interne krisene drev naziregimet som styrte Tyskland på 1930-tallet til krig.
Den avdøde britiske historikeren Tim Mason skrev i sitt verk Nazism, Fascism and theWorking Class følgende om Hitlers tredje rikes dreining til krig:
De økonomiske, sosiale og politiske spenningene innen das Reich ble stadig mer akutte etter sommeren 1937; mens det virker trygt å si at Hitler selv forstod svært lite av deres tekniske innhold så kan det bevises at han ble informert om deres eksistens og at han var kjent med tyngden og alvoret. Hvorvidt det vinteren 1937/1938 eksisterte en bevisst kobling i Hitlers sinn mellom denne generelle krisen og behovet for en mer dynamisk utenrikspolitikk, gjenstår enda å fastslå, men en funksjonell relasjon mellom disse to aspektene kan uansett antydes ...
Den eneste «løsningen» åpen for dette regimet, på de strukturelle spenningene og krisene produsert av diktatur og gjenopprusting, var mer diktatur og gjenopprusting, deretter ekspansjon, deretter krig og terror, deretter plyndring og slavebinding. Det dystre og truende, stadig-tilstedeværende alternativet var kollaps og kaos, og derfor var alle løsninger midlertidige, hektiske, hånd-til-munn-affærer, dvs. stadig mer barbariske improvisasjoner rundt et brutalt tema.
Endre det som endres må, i kunnskapsløshetens Pompeos frenetiske flyvninger fra Sør-Amerika til Arktis og til Midtøsten, mens han truer med krig og økonomisk ødeleggelse hvor enn han drar, det er den samme «midlertidige, hektiske, hånd-til-munn»-karakteren av Trump-administrasjonens poltiske retningslinjer. De er også ledsaget av brutale og «barbariske» improvisasjoner, fra forsøkene på å sulte befolkningene i Venezuela og Iran til underkastelse, til den nær-genocidale USA-støttede militærkampanjen mot Jemen og til trusselen om en fullskala global krig.
Hittil har den amerikanske styringsklassen vært i stand til å klekke ut sine planer for global aggresjon bak den amerikanske befolkningens rygg, der de har basert seg på fraværet av noen organisert motstand mot krig. Men med den voksende klassekampen vil et folkelig antikrig-sentiment uunngåelig anta aktive former, og møte sammen med arbeiderklassens voksende opposisjon mot sosial ulikhet og angrepene på demokratiske rettigheter.
Motsetningene som ligger bak utbruddet av amerikansk imperialisme kan ikke overvinnes innenfor rammeverket av Det demokratiske partiet, som i seg selv er en villig og aktiv protagonist i styringsklassens krigsfeber. Kampen mot krig er kampen for sosialisme, og kampen for sosialisme krever en kamp mot krig. Bare gjennom utviklingen av en sosial massebevegelse, innlemmet i og anført av den internasjonale arbeiderklassen, og rettet mot omveltingen av selve kapitalistsystemet, kan pådrivet mot en ny verdenskrig bli stoppet.