Den algeriske regjeringen, som kontrolleres av hærens general Ahmed Gaid Salah, arresterte torsdag ettermiddag Louisa Hanoune, generalsekretæren for Arbeiderpartiet (PT) og fengslet henne etter en fremstilling for en militærdomstol. Det rapporteres at hun anklages for å ha «angrepet hærens autoritet», og for «konspirasjon mot statens autoritet».

Socialist Equality Party fordømmer Hanounes arrestering og frihetsberøvelse, som er grunnløse og som hæren ikke fremla noe bevis for. Hærens formål er å terrorisere en langt bredere opposisjon blant arbeidere og ungdommen, ved å sende et signal om at hæren vil gå hensynsløst tilverks mot enhver – til og med mot figurer med så tette bånd til regimet som Hanoune. Dét er en advarsel om at Salah forbereder et tilslag mot protester som til nå har sett millioner av arbeidere og ungdommer på gatene hver uke, med krav om regimets fall.

Hanoune var stevnet til å møte som vitne for en militærdomstol og avlevere vitnesbyrd i rettssaken mot Said Bouteflika, bror av den nå forhenværende men langtidige presidenten Abdelaziz Bouteflika, da hun ble pågrepet. Abdelaziz Bouteflika ble på Salahs ordre fjernet i mars, i et mislykket forsøk på å få slutt på protestene som startet den 22. februar, oppildnet av raseri over sosial ulikhet og arbeidsledighet.

Rettssaken mot Said etterfølger en rekke arrestasjoner de siste to ukene, av toppfigurer i Bouteflika-regimet og etterretningstjenestene. Forrige mandag sto general Mohamed Mediène, kjent som Toufik, som i 25 år ledet Departementet for etterretning og sikkerhet; og hans tidligere nestleder og etterfølger general Athmane Tartag, kjent som «Bashir», for domstolen side-om-side med Said.

Ei uke tidligere ble fem milliardærer tett på den indre Bouteflika-kretsen arrestert på korrupsjonsanklager, sammen med landets rikeste person Isaad Rebrab (den-niende-rikeste personen i Afrika, ifølge Bloomberg), grunnleggeren og formannen for Cevital, Algeries største privatforetak. Disse arrestasjonene var innrettet på et oppgjør mellom rivaliserende, reaksjonære fraksjoner av regimet, så vel som å projisere et falskt bilde av demokratiske reformer.

Hanoune ble arrestert etter å ha kommet med begrenset kritikk av Salah og militæret, og for å ha advart om at sistnevnte kunne lansere et blodig kupp, som dét lansert i 2013 av den egyptiske generalen Abdel Fattah al-Sisi mot den egyptiske arbeiderklassens revolusjonære kamper.

Forrige lørdag, etter at Salah forlangte at befolkningen måtte støtte den bedragerske, militær-opererte «overgangen» han leder, advarte Hanoune for en «egyptisk situasjon». Hun bemerket: «Så snart han var ved makten beordret [den egyptiske diktatoren Abdel] al-Sisi fengslingen av til-og-med de naive menneskene blant aktivistene og de politiske partiene som støttet ham, og som trodde at hæren ville åpne for et sant demokrati ...»

SEPs opposisjon mot arresteringen av Hanoune endrer på ingen måte vår prinsipielle politiske opposisjon mot Hanoune og Arbeiderpartiet. PT har lenge støttet regjeringspartiet Den nasjonale frigjøringsfronten (FLN), og Hanoune forsvarte sågar Abdelaziz Bouteflika da protestene begynte i februar, og hevdet absurd at de ikke var rettet mot Bouteflika. Denne lange historikken for politisk kollaborering med regimet har diskreditert PT dypt blant algeriske arbeidere og ungdommer.

Hanounes perspektiv med krav om en konstituerende forsamling for å omskrive den algeriske konstitusjonen promoterer den fatale illusjonen om at regimet er i stand til å gjennomføre en demokratisk egenreform. Hennes promotering av dette perspektivet tjener til å forhindre at de voksende protestene utvikler seg i retning av arbeiderklassens genuine sosialistiske kamp for statsmakten.

Medierapporter i løpet av de tre siste ukene har bemerket en markant økning av slagord rettet mot militæret og Salah, deriblant «Nei til den egyptiske løsningen», «Salah, kom deg ut!» og «Algerie er ikke Sisi-gjørbar».

Masseprotester mot regimet har eskalert siden Bouteflikas ble fjernet. Tusenvis marsjerte på fredag i Alger, Oran, Sétif, Constantine og andre store byer over hele landet, i den tolvte påfølgende fredagsprotesten, og den første siden begynnelsen av Ramadan-måneden. Protestene avviser det nye presidentvalget kalt for den 4. juli, som forberedes under tilsyn av de langtidige nære Bouteflika-allierte, nåværende interimpresidenten Abdelkader Bensalah og statsminister Noureddine Bedoui.

«Vi gir ikke opp. Kampen fortsetter,» sa en 37-årig skolelærer til Reuters, som marsjerte med sin kone og sine to barn.

Militæret har så langt holdt seg tilbake fra noe blodig tilslag mot protestene, av frykt for at dét bare vil intensivere bevegelsen mot regjeringen. Men slike aksjoner blir utvilsomt diskutert og forberedt av offiserskorpset.

På onsdag publiserte militærets offisielle organ El-Djeich en uttalelse om hva det kalte en «Machiavellisk plan» og en «ondsinnet konspirasjon» mot regjeringen.

Planene «kokt sammen av en håndfull konspirerende, vil uunngåelig mislykkes, inkludert den som forsøker å bryte bindingen mellom folket og dets militære», hevdet erklæringen. Den fordømte små grupper som det hevdes «forsøker å ta kontroll over den folkelige bevegelsen og føre den, for å tjene sine egne umiddelbare interesser ved å utnevne seg til talspersoner for befolkningen» og «så forvirring».

Forrige mandag sensurerte den offentlige kringkasteren et program som skulle kringkastes på Canal Algérie samme ettermiddag, angivelig fordi det skal ha kritisert den militærstøttede «overgangen».

Den eskalerende undertrykkingen har ikke forårsaket et pip av kritikk fra Frankrike, andre vesentlige imperialistmakter i Europa, eller fra USA – som alle uttrykte sin støtte til regimet. Macron-regjeringen i Frankrike er skrekkslagen for at en revolusjonær bevegelse av den algeriske arbeiderklassen kan spre seg til Frankrike selv, som er hjemsted for en algerisk diaspora av millioner, samtidig med de voksende kampene av franske arbeidere mot innstramminger og ulikhet.

Den voksende opposisjonen i arbeiderklassen mot militæret og avvisningen av en «egyptisk løsning», viser at erfaringen med det egyptiske militærkuppet etter 2011-revolusjonen som veltet Hosni Mubarak, har trengt inn i den folkelige bevisstheten internasjonalt. Oppgaven er imidlertid å trekke de nødvendige politiske konklusjonene fra denne erfaringen.

Til tross for en heroisk kamp for å bringe ned Mubarak ble arbeiderklassen forhindret fra å ta politisk makt i egne hender, og ble politisk underordnet forskjellige borgerlige partier. Dette skyldtes først og fremst rollen som partiet Revolusjonære Sosialister, med sine politiske pendlinger gjennom hele revolusjonen som var betinget av deres bestrebelser på å kanalisere arbeiderne inn bak den ene eller det andre seksjonen av borgerskapet – først den militærledede overgangsregjeringen, senere Det muslimske brorskapet, og så i 2013 inn bak hærens borgerlige allierte mens Sisi forberedte sitt kupp.

Erfaringen fra Egypt bekreftet i det negative Leo Trotskijs Teori for Permanent Revolusjon, som forklarer at i land med

en forsinket kapitalistisk utvikling er borgerskapet, som er knyttet til imperialismen, ute av stand til å etablere et demokratisk regime. Oppgaven med å kjempe for demokratiske rettigheter tilfaller arbeiderklassen som trekker inn bak seg de rurale undertrykte, i en kamp for sosialisme.

Den sentrale oppgaven som gjenstår i Algerie er byggingen av et trotskistisk avantgardeparti, som slåss for dette perspektivet.