Hundretusenvis av franske arbeidere demonstrerte på torsdag som del av en landsdekkende streik i offentligsektor, i opposisjon mot Macron-regjeringens lovforslag om «modernisering» av offentlige tjenester.
Etter seks måneder med «gul vest»-protester følte alle fagforbundene seg forpliktet til å kalle for deltakelse på aksjonsdagen, i frykt for at de ellers ville miste kontroll over protestbevegelsen mot regjeringen.
Macron har lovet å eliminere 120 000 av 5,5 millioner arbeidsplasser innen offentligsektor innen 2022. Arbeidsplassene som skal elimineres vil bli erstattet av lavere betalte kontraktsjobber fra privatsektoren, på bestillingsoppdrag. Arbeidere vil bli tvunget til å flytte mellom jobber og lokaliteter, og jobbe lengre økter. Så snart reformen er vedtatt i nasjonalforsamlingen skal den tre i kraft den 1. januar 2020.
Over 150 protestdemonstrasjoner fant sted på torsdag. Lærere, tollrepresentanter, justisfullmektiger, sykepleiere og flygeledere ble mobilisert. Ifølge den franske regjeringen demonstrerte ca. 110 000 arbeidere, mens fagforbundet CGT hevdet 250 000 deltakere. I Marseille var det 3 000 demonstranter (ifølge en fagforbundskilde), og mellom 3 300 og 5 300 i Lyon, 3 000 til 4 000 i Lyon, og tusenvis i Rennes, Montpellier, Bordeaux, Angers, Lille, Strasbourg og Perpignan. I Paris demonstrerte 30 000, ifølge fagforeningene.
Arbeiderne som stilte gjorde det til tross for deres sterke mistillit til fagforeningsapparatet, hvilket begrenset størrelsen for mønstringen. Statssekretæren Olivier Dussopt estimerte antallet av de som deltok i streikene i offentligsektor til 3,3 prosent, på sykehusene til 4 prosent og i statstjenestene til 11,4 prosent, med en sterk deltakelse av lærere som også mobiliseres mot utdannings-«reformen». Utdanningsdepartementet rapporterte henholdsvis 17,6 prosent og 11,7 prosent, henholdsvis fra grunnskolen og undoms-/videregåendeskolen.
I Paris snakket WSWS med Anita, en pensjonert offentlig ansatt som deltok «for å forsvare offentlige tjenester, for å opprettholde alle erobringer hevdvunnet gjennom hardt arbeid, og for retten til å stå sammen for å uttrykke vår misnøye med politikken som for tiden følges. Det finnes penger, så vi må dele dem. Dersom det er globalisering, da må vi dele globalt på et menneskelig nivå, for befolkningens velvære generelt.»
Anita forklarte at kampen mot sosial ulikhet må føres helt til slutten for kapitalistisk utnyttelse: «Vi burde alle være like, vi er alle mennesker, kvinner, menn, uansett hudfarge, uansett land. Men beslutningstakerne vil fortsatt ha mer penger, mer kapital. Hvis de ikke får utnyttet den vestlige arbeiderklassen, da ser de til barn i India, de drar overalt for å produsere til lavere kostnader og få fylt sine lommer.»
WSWS intervjuet også George, som jobber i justisvesenet i Bobigny-regiondomstolen. «Vi har virkemidler som fungerer dårlig,» sa han, «som ikke er tilpasset omstendighetene og som gjør vårt arbeidet vanskeligere, når vi allerede er overbelastet».
Han påpekte at «indekspunktet [som definerer lønninger i offentlig sektor] har vært frosset i ni år ... Alt øker bortsett fra våre lønninger.»
George hadde ingen illusjoner om Macrons angrep: «Han bryr seg likevel ikke. Macron er finansiert av de rike, så han bryr seg ikke om de ‘gule vestene’. Han lager og gjennomfører en politikk for de rike, for de som finansierte hans kampanje. Han står i gjeld til dem.»
George antydet at han ikke trodde på fagforeningenes nåværende initiativ: «Det er et reelt problem. Jeg mener at ‘sosial dialog’ er bullshit. Arbeidernes fagforeninger blir fanget opp i det, og noen går så langt som til å akseptere penger. De blir fanget i ei felle, hvor sosial dialog forleder oss til å tro at vi kan ha felles interesser med arbeidsgiverne, når vi ser nedgangen for de ansattes og de fattiges rettigheter. Vi må slutte å trekke lua ned over øynene og gå tilbake til kortere, mer heftige former for kamp. Som de ‘gule vestene’, det kan være én løsning.»
WSWS snakket til Lucile, som er lærer på en videregåendeskole, og sa at «det er en demonstrasjon som angår alle offentligansatte, ikke bare lærerne, og det er mot sammenbruddet av de offentlige tjenestene, som er organisert siden valget av vår kjære president. Nå begynner det å bli noe som er virkelig veldig alvorlig. På skolen er det en pågående reform som er veldig alvorlig, spesielt for videregåendeelever. Også på sykehus, og i alle de offentlige tjenestene, for at de skal tilpasses forholdene i den private sektoren.»
Spurt om om lærernes streiker i USA i 2018 og 2019, svarte Lucile at hun «fulgte streikene» og salutterte dem: «Lærere i USA har ikke samme beskyttelse som oss, som er godt beskyttet. Jeg har ikke fulgt lærerstreikene i Europa, men det er viktig å gjøre vår stemme hørt, nå for Europa-valgene.»
«Vi har de samme behovene, enten det er i Europa eller over hele verden,» konkluderte hun. «Sånn er det, men vi kan ikke gi opp, for dét er det de forventer at vi skal gjøre.»
Den franske regjeringens angrep på offentlige tjenester, så vel som på pensjonene, bekrefter at Macron ikke har noen intensjoner om å lytte til arbeidernes krav. Etter seks måneder med «gul vest»-protester har Macron tenkt å tvinge i gjennom og intensivere den politikken som er til fordel for de rike, og som har gjort ham til den mest upopulære presidenten i Den femte republikk. Hans holdning til arbeiderne har blitt demonstrert av hans utplassering av soldater fra Operasjon Sentinel med fullmakt til å skyte på «gul vest»-demonstranter.
Det er avgjørende at arbeidere tar sine kamper ut av fagforeningsapparatets hender, som forhandler og aksepterer regjeringens innstrammingspolitikk og som har vært fiendtlig innstilt til «gul vest»-kampene. De sistnevnte har på mange måter vist veien fremover, ved å organisere seg selvstendig fra fagforeningene. De har blitt møtt med brutal undertrykking og fordømmelser i mediene.
Fagforeningene, som isolerte og kvalte jernbanearbeidernes streiker i fjor, har ingen intensjon om å organisere noen kamp. Finansiert i en størrelsorden av milliarder av euro av foretak og staten som del av en «sosial dialog», er de fiendtlig innstilte til en opposisjon mot Macrons politikk, som direkte truer deres materielle interesser. De bekjentgjorde at målet med torsdagens demonstrasjoner bare var «å informere, øke bevisstheten og øke opposisjonen mot dette lovforslaget.»
Konfrontert med Macrons åpenbare uforsonlighet hevdet Jean-Marc Canon fra CGT at «mulighetene for sosial dialog med regjeringen har blitt oppbrukt».
Faktisk organiserte fagforeningene forrige ukes streiker bare av frykt for å bli overveldet av arbeiderne. Fagforbundsrepresentanter følger nervøst med på økningen av arbeidernes kamper i Frankrike og over hele Europa.
Sykepleiere og hjelpepleiere ved sykehuset Chalon sur Saône har vært i streik siden onsdag. Nettstedet Info.Chalon forklarte at streiken ble lansert uavhengig av fagforeningene. En beredskapslege beskrev forholdene: «På ett år har vi bare hatt fem dager uten pasienter i korridorene ved beredskapsavdelingen, og noen ganger har vi hatt opptil 18 pasienter som sover i korridorene.»
Foreningen av de pågående kampene krever et bevisst brudd med fagforeningene, og opprettingen av aksjonskomitéer for å koordinere en politisk kamp mot Macron, EU og det internasjonale finansaristokratiet.
Tjueåtte år etter den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen, som falskt ble beskrevet av styringsklassens ideologer som «Historiens ende» og slutten på klassekamp, er «de gule vestenes» og de offentlige arbeidernes kamper en del av en gjenoppblussing av klassekampen rundt om i hele verden.
Lærere har blitt mobilisert i USA, Storbritannia, Kenya og Polen. Bevegelser av «gule vester» har også dukket opp i Portugal, Tyskland og utover. Massebevegelser av arbeidere og ungdom er rettet mot omveltingen av militærdiktaturer i Algerie og Sudan. Konfrontert med uforsonligheten til finansaristokratiet og de politikerne de plasserer ved makten, er det bare den revolusjonære veien som er åpen for arbeidere.