Nei til krig mot Iran!

16 May 2019

Faren for en fullskala krig i Midtøsten er større enn noen gang siden den amerikanske invasjonen av Irak i 2003, og de potensielle konsekvensene er denne gangen langt dystrere.

Rapporten om at Pentagon har utarbeidet planer for å sende 120 000 amerikanske soldater og marinesoldater til regionen, som forberedelser til en aggresjonskrig mot Iran, må av arbeiderklassen tas på dødsens alvor. Det som blir forberedt er en krig for regimeendring, en ufattelig kriminell handling som truer livene til millioner.

Mens New York Times refererte et halvt dusin offisielle embetsrepresentanter for nasjonal sikkerhet som var informert om planene, ble rapporten på tirsdag beskrevet av den amerikanske presidenten Donald Trump som en «falsk nyhet», der han sa at han er «absolutt» forberedt på å sende tropper mot Iran, men insisterte på at «vi ville sendt faen så mange flere tropper enn dét.»

Troppetrusselen følger tett på ei rekke eskalerende handlinger for militær intimidering mot Iran, med utplasseringen utenfor den iranske kysten av en hangarskip-angrepsgruppe anført av USS Abraham Lincoln, og en bombeoppdragsstyrke som omfatter atomvåpenberedte B-52-fly. Dette har blitt etterfulgt av forsendelsen av den amfibiske angrepskrysseren USS Arlington til regionen, som fører amerikanske marinesoldater, krigsfly og landingsfartøy, så vel som et Patriot-missilbatteri.

Gnisten for en fullskala konflikt kan komme fra hvilken som helst av en rekke tildragelser eller iscenesatte provokasjoner, i en region der spenningene har blitt brakt til feberhøyde av flere tiår med endeløs amerikansk aggresjon, og en militæroppbygging som har omgjort den sørlige kysten av Persiabukta til en bevæpnet militærleir dominert av amerikanske luft- og marinebaser.

Amerikanske militærkilder forteller allerede konsernmediene – som fungerer som et foraktelig instrument for krigspropaganda – at de har avklart at den påståtte sabotagen av fire fartøy, inkludert to saudiske oljetankere, utenfor kysten av De forente arabiske emirater (UAE), som ble rapportert på søndag var Irans verk, eller var utført av «iranske proxyer». Det er ikke presentert noe bevis for å underbygge denne påstanden om en hendelse, som i seg selv forblir difus, men Irans antatte skyldighet blir likevel gjentatt som et faktum av de «innlemmede» nyhetskanalene.

De påståtte sabotasjehandlingene ble etterfulgt to dager senere av droneangrep på to pumpestasjoner ved Rødehavet, som er operert av det monarkiske diktaturets nasjonale olje- og gasselskap Saudi Aramco.

Jemens Huthi-opprørere påtok seg ansvar for angrepene og sa de ble lansert som gjengjeldelse for den nær-genocidale USA-støttede krigen som har vært ført av det saudiske regimet mot Jemen de siste fire årene, med så langt anslagsvis 80 000 mennesker drept og mer enn 10 millioner som er ført til randen av hungersnød.

Det saudiske monarkiet, som har terrorisert hele den jemenittiske befolkningen, og udiskriminert har bombet skoler, sykehus, moskéer og boligblokker, hadde den frekkhet å erklære Huthi-gjengjeldelsen som en «terrorisme»-handling.

Under vilkårene for de ultimatumer USAs utenriksminister Mike Pompeo og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton har levert kan enhver av disse handlingene utløse en aggresjonskrig. Som Bolton uttrykte det vil «ethvert angrep på USAs interesser, eller på våre alliertes, bli møtt med uopphørlig kraft». Pompeo har lovet «rask og avgjørende» militær handling som respons på enhver påstått handling fra Irans side, eller fra landets såkalte proxyer, som skulle utfordre amerikanske interesser i regionen.

Ethvert amerikansk militærtiltak mot Iran ville komme på toppen av den økonomisk beleiringen av landet. Det som kalles en politikk for «maksimalt trykk» er den amerikanske imperialismens forsøk på å legge ei økonomisk løkke rundt Irans hals.

Siden Washingtons ensidige og illegale oppheving av Irans kjernekraftoverenskomst (JCPOA) fra 2015 har USA ikke bare bare gjeninnført sanksjonene som ble hevet under denne avtalen, men har ført en fullskala økonomisk krig med siktemål å få redusert Irans oljeeksport til null, fryse landet ut av de globale finansmarkedene og stenge ned handelen med andre nasjoner. Det iranske folket har fått å betale prisen, der de lider en nesten-50-prosent inflasjon i tillegg til stigende arbeidsledighet og fattigdom.

Mens Iran gjentatte ganger har blitt funnet i full overensstemmelse med traktatens strenge begrensninger på landets nukleærprogram, har Washington truet med at Teherans angivelige traktering etter atomvåpen – som Iran selv alltid har benektet – kunne berettige militær handling.

Iran responderte nylig på at de resterende traktatpartnerne – særlig Tyskland, Frankrike og Storbritannia – ikke effektivt motvirker den amerikansk blokaden og besørger den lovede sanksjonslettelsen, med å true med å gjenoppta anrikningen av uran til et høyere nivå. Selv om dét er tillatt under avtalen, kan denne handlingen også bli grepet til av Washington som et påskudd for militær aggresjon.

Hva ville konsekvensene være av en amerikansk krig mot Iran, et land som er fire ganger så stort som Irak og med en befolkning mer enn dobbelt så stor? Krigen lansert av Bush-administrasjonen for 16 år siden drepte mer enn én million sivile irakere, mens den krevde livene til nesten 4 500 amerikanske tropper og i tillegg såret mer enn 30 000. Ikke bare ville blodbadet denne gangen bli mye større, men en krig mot Iran ville uunngåelig trekke inn hele regionen, så vel som landene som av Washingtons militær-etterretningsapparater ble kalt amerikansk imperialismes «store makt»-konkurrenter, inkludert atomvåpenbestykkede Russland og Kina – under forhold der USA har lansert en fullskala handelskrig mot Beijing.

Mens amerikansk politikk i umiddelbar forstand i vesentlig grad er drevet av den kontinuerlige militæreskalasjonen selv, er den underliggende faktoren en kombinasjon av globale imperialistinteresser og skjerpende interne sosiale og politiske motsetninger.

Det er knapt en tilfeldighet at Washington truer med samtidig militærintervensjon både i Iran og Venezuela. Det førstnevnte landet har de nest største oljereservene i Midtøsten, mens det andre har de største påviste reservene i verden. I et forsøk på å kompensere for den pågående nedgangen i sin verdensøkonomiske posisjon forsøker amerikansk imperialisme å hevde sitt ubestridte grep over verdens energireserver. Det ville bemektige USA til å kunne rasjonere – eller avskjære fullstendig – forsyningene til sine rivaler, i første omgang Kina, men også Europa. Slike ambisjoner peker rette veien til en tredje verdenskrig.

Oppbyggingen til krig mot Iran er også kraftig drevet av den økende sosial og politiske krisen innen USA selv, karakterisert av uholdbare nivå av sosial ulikhet som er produsert av en økonomi basert på finansiell parasittisme.

Med den voksende klassekampen, som reflekteres i det høyeste antallet streiker i USA på mer enn tre tiår, ser kapitalistoligarkiet i krig et middel for å omdirigere de sosiale spenningene utad, samtidig som det skaper betingelsene for stadig mer autoritære styreformer. Akkurat som Julian Assange og Chelsea Manning har blitt jaget og fengslet for å ha avslørt tidligere amerikanske krigsforbrytelser, vil en eskalering av militarisme i utlandet nå bli brukt til å kriminalisere all motstand både mot krig og kapitaliststyre i USA.

Krigspådrivet mot Iran blir i vesentlig grad forfulgt bak ryggen på den amerikanske befolkningen. Det er ikke engang antydningen av å søke en juridisk sanksjon ved å bringe Washingtons oppblåste og ubegrunnede påstander om iransk aggresjon inn for De forente nasjoner (FN), enn si for en autorisering av Kongressen (som demokratene ville ha besørget), som det ble gjort med «masseødeleggelsesvåpen»-svindelen i den uprovoserte krigen mot Irak i 2003. Det er heller ikke noe forsøk på å skape et fikenblad av bekymringer for «menneskerettigheter», som i krigene mot Libya og Syria.

Lanseringen av en krig mot Iran vil produsere et folkelig sjokk og et ramaskrik. Det er blant store lag av arbeidere og ungdommen en utbredt opposisjon mot krig, og en dyp og vedvarende skepsis og sågar et hat mot det politiske etablissementet og mediene.

Den største faren er imidlertid at denne sosiale masseopposisjonen ikke er politisk organisert, samtidig som hele spekteret av den offisielle politikken, både på demokratisk og republikansk side, støtter den amerikanske imperialismens katastrofale krigspolitikk.

Uansett hva det umiddelbare utfallet av et amerikansk angrep på Iran måtte bli, beveger begivenhetene seg uopphørlig i retning av verdenskrig. Denne virkeligheten må nå drive frem en presserende nødvendig internasjonal kamp for en politisk bevisst inngripen fra arbeiderklassen, for å få slutt på imperialisme og for å omorganisere samfunnet på sosialistiske grunnlag.

Bill Van Auken