Det amerikanske krigskjøret mot Iran og konflikten med Europa

18 May 2019

Samtidig med at amerikanske krigsskip fosser i retning Iran og Pentagon utarbeider planer om utplasseringen av 120 000 soldater til regionen, bryter det ut bitre konflikter mellom Washington og EU.

Sist mandag braste USAs utenriksminister Mike Pompeo uinvitert inn i et EU-utenriksministermøte i Brüssel der han forsøkte å intimidere sine europeiske «allierte» til å støtte Washingtons regimeendringspolitikk i Iran. Samme dag rapporterte den spanske pressen om et hemmelig Pentagon-brev som fordømte EUs planer om å etablere en europeisk hær. Beslutningen om å lekke brevet, to uker etter at EU hadde fått det, er forbundet med den akutte krigskrisen.

I brevet stokket ikke Pentagon ordene. De erklærte seg «dypt bekymret» over det europeiske arméprosjektet og advarte om et «dramatisk tilbakeskritt» i USA-EU-forbindelsene og truet med å kutte samarbeidet med europeiske våpenprodusenter. Brevet la til at EUs planer kan «gjenopplive de spente diskusjonene som dominerte våre kontakter om europeiske forsvarsinitiativ for 15 år siden,» da Berlin og Paris i FN offentlig opponerte mot den illegale USA-ledede invasjonen av Irak.

Slike trusler gjøre det klart at USA-EU-spenningene involverer mer enn den fortsatte EU-støtten for atomavtalen med Iran fra 2015, som USA avviste for ett år siden, eller Trumps trusler om å pålegge tariffer på europeisk bileksport.

NATO, grunnlagt i 1949, fire år etter slutten av Den andre verdenskrigen og rettet mot Sovjetunionen, har vært en bærebjelke for etterkrigstidens politiske orden. Organisasjonen konfronterer sammenbrudd, der kampen mellom USA og de europeiske imperialistmaktene om tilgang til markeder, naturressurser og strategiske fordeler som to ganger i det 20. århundre førte kapitalistsystemet til verdenskrig, gjenoppstår nå voldsomt i det 21.

Etter at det stalinistiske byråkratiet oppløste Sovjetunionen i 1991 søkte amerikansk imperialisme å motvirke sin økonomiske nedgangen ved å utnytte sin militære makt. Den lanserte kriger, med støtte fra noen eller alle EU-maktene, fra Irak til Jugoslavia, Afghanistan, Libya og Syria. Et tiår etter Wall-Street-krasjet i 2008, mens den amerikanske økonomiske posisjonen fortsetter å svekkes, blir imidlertid konfliktene mellom amerikansk og europeisk imperialistpolitikk stadig mer uoverkommelige.

EU peiler stadig oftere ut sin politikk i strid med uttalte amerikanske innvendinger. Forskjellige europeiske makter registrerer seg for Kinas eurasiske infrastrukturprosjekt Belte og Vei Initiativet (BRI) og integrerer det kinesiske foretaket Huawei inn i EUs telekommunikasjonsnettverk, og opponerer mot utplasseringen av amerikanske atomvåpen til Europa etter Washingtons makulering av INF-traktaten om mellomdistanse nukleærmissiler – Inter-mediate Range Nuclear Forces – med Russland. Pentagon ser disse politikk-retningslinjene, tatt kollektivt, som en trussel mot amerikanske verdenshegemoni.

Planene om en EU-hær ledet av Paris, og fremfor alt av Berlin som har forlatt sin militære tilbakeholdenhet fra etterkrigsepoken og nå remilitariser sin utenrikspolitikk, forårsaker alarm blant amerikanske strateger. I en artikkel i Foreign Affairs, med tittelen «The New German Question» [‘Det nye Tyskland-spørsmålet’], skriver Robert Kagan: «Sammenbruddet av den europeiske maktbalansen bidro til å produsere to verdenskriger og brakte mer enn ti millioner amerikanske soldater over Atlanterhavet for å slåss og dø i de krigene ... Tenk på Europa av idag som en udetonert bombe, med detonatoren intakt og funksjonsdyktig, med eksplosivene fortsatt aktive.»

Trump-administrasjonen responderer ved å prøve radikalt å reorganisere den eurasiske geopolitikken, og begynner med krig og regimeskifte i Iran. Leo Trotskijs analyse av amerikansk imperialisme i 1928, ett år før Wall-Street-krasjet som innledet Den store depresjonen, leses som en analyse av den dagsaktuelle situasjon:

I perioden med krise vil USAs hegemoni operere mer fullstendig, mer åpent og mer hensynsløst enn i perioden med boom. USA vil forsøke å overvinne og vikle seg ut av sine problemer og sykdommer først og fremst på bekostning av Europa, uavhengig av om det vil skje i Asia, Canada, Sør-Amerika, Australia eller i Europa selv, eller hvorvidt dette skal skje fredelig eller ved krig.

Når verden blir stilt ansikt til ansikt med et nytt vulkanutbrudd av amerikansk imperialisme er det maktpåliggende å forstå karakteren av den fremvoksende krigen og ha en strategi for å motsette seg den.

En amerikansk krig med Iran, et land med mer enn det dobbelte av Iraks befolkning og fire ganger landets størrelse, ville føre til tapstall langt større enn det allerede uhyrlige resultatet av 2003-krigen mot Bagdad, med tapstall på over én million irakiske sivile og titusener av krigsskadde fra USA, Storbritannia, Spania, Italia og andre NATO-land. En slik krig kan enda raskere enn den pågående Syria-proxy-krigen – der Washington, Persiabuktas oljesjeikdømmer, EU-maktene, Tyrkia, Iran, Russland og Kina, alle har intervenert – eskalere til en fullskala regional og global krig. Faren for en katastrofal atomildebrann er svært reell.

Det maktpåliggende spørsmålet er byggingen av en internasjonal antikrigbevegelsen i arbeiderklassen. Krigspådrivet mot Iran utspiller seg samtidig med et oppsving av internasjonal klassekamp over hele Midtøsten, i Afrika, Latin-Amerika, Europa og Amerika. De siste 18 månedene har sett iranske arbeideres masseprotester mot innstramminger, ei bølge av lærerstreiker organisert uavhengig av pro-kapitalistiske fagforbund i USA, bildelarbeidernes opprør i Mexico og «gul vest»-bevegelsen i Frankrike. Dette oppsvinget har eskalert i 2019 med utbrudd av en nasjonal lærerstreik i Polen og antiregjeringsmasseprotester i Algerie.

Denne nye fremvoksende bevegelsen kan bare utvikles dersom den knytter kampen mot innstramminger an til motstanden mot militarisme og krig, og gjør det på et internasjonalt plan der den forener arbeiderklassen mot både amerikansk og europeisk imperialisme.

Da internasjonale antikrig-masseprotester brøt ut før 2003-invasjonen av Irak, oppfordret mediene og et sjikt av middelklassens pseudo-venstre-partier til illusjoner om at Det demokratiske partiet i USA og den tyske og franske imperialismen skulle legge bånd på Bush-administrasjonen. Det viste seg å være en katastrofal feiltakelse. Ikke bare videreførte demokraten Obama krigene og lanserte nye i Libya og Syria, men EU-maktene har siden pøst hundrevis av milliarder euro inn i sine egne militære styrker, i et forsøk på å konkurrere med USA i plyndringen av verdens ressurser.

«De gamle visshetene fra etterkrigstidens orden gjelder ikke lenger,» erklærte Tysklands forbundskansler Angela Merkel sist mandag, og la til at Kina, Russland og USA «tvinger oss gang på gang til å finne fellesposisjoner». Hun forklarte: «Tyskland, Frankrike og Storbritannia inntar en annen tilnærming enn USA på spørsmålet om Iran-avtalen ... Hva angår forsvarssamarbeid er vi godt i gang, og vi gjør store fremskritt.»

EU-maktenes operasjoner er ikke mindre aggressive og rovgriske enn den amerikanske imperialismens. Fremfor alt av frykt for den økende utfordringen fra arbeiderklassen bryr de seg ikke lenger om å posere som motstandere av USAs angrepskrig i FN, som i 2003.

Mens Paris undertrykker «De gule vestene» voldsomt og Tysklands storkoalisjonsregjering promoterer nyfascistpartiet AfD og beskytter høyreekstreme professorer som renvasker Hitlers og tysk militarismes forbrytelse, pålegger alle EU-regimene arbeiderne nøysomhet og innstramminger for å finansiere sine hærer. Den britiske tankesmia IISS – International Institute for Strategic Studies – anslår at dersom Washington skulle forlate NATO vil Europa være nødt til å bruke $ 110 milliarder [NOK 957 milliarder] på en marineoppbygging og $ 357 milliarder [NOK 3,1 billioner] på en landarmé.

Den kritiske oppgaven er å bevæpne den internasjonale arbeiderklassens fremvoksende bevegelse med et politisk program for å bekjempe krig, og kapitalistsystemet som er opphav til den. I 2016-erklæringen «Sosialisme og kampen mot krig» skisserte Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) det prinsipielle grunnlaget for den nye internasjonale antikrigbevegelsen:

* Kampen mot krig må være basert på arbeiderklassen, den store revolusjonære kraften i samfunnet, der den forener bak seg alle progressive elementer av befolkningen.

* Den nye antikrigbevegelsen må være antikapitalistisk og sosialistisk, siden det ikke kan være noen seriøs kamp mot krig annet enn i kampen for å få avsluttet finanskapitalens diktatur og det økonomiske systemet som er den grunnleggende årsaken til militarisme og krig.

* Den nye antikrigbevegelsen må derfor nødvendigvis være helt og utvetydig uavhengig av, og fiendtlig innstilt til alle av kapitalistklassens politiske partier og organisasjoner.

* Den nye antikrigbevegelsen må derfor, av nødvendighet, være internasjonal og den må mobilisere den enorme kraften i arbeiderklassen i en felles global kamp mot imperialisme.

Alex Lantier