Kronikkør fordrer mer kvinnelig involvering i «konstruksjon, klargjøring, målvalg og anvendelse av atomvåpen»

New York Times promoterer kvinners rett til å utslette millioner

Av David Walsh
20 May 2019

- «Du snakker om massemord.»

- «Jeg vet at vi vil få ugredd sveisen. Men ikke mer enn 10 til 20 millioner døde. Toppen! Avhengig av pausene ...»

- Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb (1964)

[- Dr. Strangelove or: Hvordan jeg lærte å slutte å bekymre meg og elske bomba (1964)]

**

I en New York Times-kronikk den 15. mai, «Nukleærvåpen-søsterskapet» [‘The Nuclear Weapons Sisterhood’], klaget Carol Giacomo, medlem av avisas redaksjonsråd, over at kvinner var «spesielt underrepresentert i seniorstillinger som håndterer kjernefysiske anliggender».

Giacomo beklaget videre at regjeringspolitikk «som involverer konstruksjon, klargjøring, målvalg og anvendelse av atomvåpen, lenge har vært provinsen for en insulær, innovasjons-avers gruppe menn».

Teksten hevdet at for «kvinner, fargede og transseksuelle mennesker, er sexisme, diskriminering og trakassering ofte hindringer for å bli ansatt, forfremmet eller tatt på alvor i det nasjonale sikkerhetsbyråkratiet – i utlandet og hjemme.»

Giacomo, som er medlem av Rådet for utenriksrelasjoner [‘Council of Foreign Relations’] og en lengetidig mediefigur i etterretnings-diplomati-patruljen, bemerket at kvinner «bare holder 20 prosent av de sivile toppjobbene ved Pentagon» og «er spesielt underrepresentert i seniorstillinger som behandler kjernefysiske anliggender».

Times-journalisten strakk seg langt for å frata enhver leser illusjonene om man trodde hun fremmet en sterkere kvinnelig tilstedeværelse på grunn av gammeldagse syn på kvinner som mer pasifistiske skapninger. Giacomo observerte at «det er lite bevis for at kvinner av natur er mer fredelige enn menn,» og pekte på en kommende studie som «går så langt som til å argumentere at kvinnelige ledere, i visse parlamentariske demokratier, når de føler seg nødsaget til å bevise sin styrke ‘kan være mer tilbøyelige til å starte konflikt enn sine mannlige jevnbydige.’»

Har studiens forfatter Hillary Clinton i tankene?

Skulle leseren underholde tanken om at kronikken var skrevet på gjøn, som en parodi på feminisme, anbefales det revurdering. Giacomo – og Times – er dødsens seriøse.

Hennes argument representerer den ultimate logikken av feminismen, som aksepterer den kapitalistiske orden og utnyttingen av arbeiderklassen, og bare insisterer på at borgerlige kvinner må få en like stor andel i driften og nytten av profittsystemet. Helt konkret, kravet om flere kvinner med evnen til å slippe atombomber skjer innen kontekst av #MeToo-seksualheksejakta, heftig støttet av Times, og det generelle pådrivet for flere kvinner i stillinger med foretaksmyndighet og politisk autoritet.

Giacomo ble tilsynelatende inspirert til å skrive sin tekst av en studie utført av New America, en Washington-basert liberal tenketank, med tittelen «‘Samtykke-tvangstrøya’: Fire tiår med kvinner i nukleær sikkerhet» [“The ‘Consensual Straitjacket’: Four Decades of Women in Nuclear Security”], basert på intervjuer med 23 kvinner som holdt statlige toppstillinger.

Denne studien påpekte også at mange av de intervjuede «var raske til å skyve imot på den essensialistiske forestillingen om at kvinner av natur er mer fredelige og derfor tilbøyelige til å vippe pila mot nedrustning, eller ‘mykere’ resultat. Som en respondent sa det med rene ord: ‘Vi mykner ikke politikken ved å legge til østrogen.’»

Et annet intervjuobjekt forklarte: «Jeg tror ikke kvinner er mer fredelige. Og den slags tankegang irriterer meg grenseløst. Delvis fordi det på en veldig praktisk måte, mener jeg, undergraver at vi blir tatt på alvor av den harde sikkerhetssiden av huset, som hovedsakelig har vært bebodd av menn.»

Times-kronikkøren og New-America-forfatterne promoterer en helt spesielt forvorpen variant av «kvinnerettigheter-imperialisme», der de blander feministisk fraseologi og kritikk med en full aksept av den overordnede rollen til Pentagon og CIA som forsvarere av amerikanske kapitalismes nasjonale interesser.

«Samtykke-tvangstrøya», for eksempel, rapporterte at kjernefysikkfeltets «sjargong er notorisk ikke for bare å være tett, men også seksualisert». Videre: «Den feministiske akademikeren Carol Cohn minnes hun tenkte at den klassiske ‘missil misunnelsen’ påstått av feminisme-teoretiserere og nedrustningsforkjempere var ‘ubehagelig reduksjonistisk’. Én sommer i felten overbeviste henne om det motsatte: ‘Forelesninger var fylte av diskusjoner om vertikale erektor-utskytere, støt-til-vekt-relasjoner, myke nedlegginger, dyp penetrering, og de komparative fordelene ved langvarig vesus spasmiske angrep – det én militærrådgiver for Det nasjonale sikkerhetsråd har kalt ‘løsslipping av 70 til 80 prosent av vår megatonnasje i ett orgasmisk ‘whump’.’»

At det amerikanske militæret er fylt til randen av mannlige representanter, komfortable i Dr. Strangeloves psykotiske general Jack D. Rippers tradisjon («Kvinner ... kvinner føler min makt, og de søker livets eliksir. Jeg unngår ikke kvinner ... men jeg nekter dem faktisk min eliksir») vil ikke komme som en overraskelse for noen med øyne i hodet, det være hans eller hennes hode. Men å erstatte disse galningene med kvinner vil ikke minske den faren de amerikanske væpnede styrker representerer for verdens befolkning ett grann.

Langs de samme linjene som Giacomos kronikk publiserte Julianne Smith, tidligere viserådgiver for nasjonal sikkerhet for visepresident Joseph Biden og direktør for Det transatlantiske sikkerhetsprogrammet ved Senter for en ny amerikansk sikkerhet, en meningsytring i Times i august 2017, «Send med forsvarsattasjéen brystpumpa».

Smith bemerket beklagende, det faktum at bare 20 prosent av Pentagon-stabens topp-posisjoner og 30 prosent av topp-posisjonene i utenriksdepartementet innehas av kvinner. Hun utdypte: «Innenfor etterretningssamfunnet står kvinner for om lag 38 prosent av den totale arbeidsstyrken, men innehar kun 28 prosent av toppstillingene og utgjør bare 18 prosent av de ansatte på senior-lønnsnivå. Ved FBI holder kvinner bare 12 prosent av byråets 220 toppagentstillinger.»

Smith skrev at på den positive siden må bemerkes at nesten «100 år etter at første kvinne kom inn i [utenriksdepartementets] utenrikstjeneste, innehar kvinner nå 54 av 169 for tiden belagte sjefsposisjoner for representasjoner [‘chief of mission’; ambassadører]. Ved CIA hadde prosentandelen kvinner økt til 46 prosent per 2012, som er de nyeste data som er tilgjengelige.»

Uten tvil vil en del liberalt innstilte kvinner og venstrefeminister forsvare større kvinnelig representasjon blant militærets og etterretningsapparatets beslutningstakere som «et skritt fremover». Tross alt var den pensjonerte CIA-operasjonsrepresentanten Karen deLacy ikke alene, under nominasjonsprosessen for torturisten Gina Haspels til CIA-direktør, da hun argumenterte i Washington Post for at «akkurat som #MeToo og #TimesUp byr også Haspels nominering en mulighet til å få rettet opp kjønnslikestillingen innen spionasjefeltet.» DeLacy rapporterte at «en inkluderingskrise eksisterer innen det hemmelige CIA-kadret: færre kvinner søker for å bli operasjonsrepresentanter, få kvinner i viktige lederstillinger, og kontinuerlig trakassering og diskriminering av kvinner.»

I denne sammenheng bør vi heller ikke utelate det åpne brevet om seksualtrakassering innen det nasjonale sikkerhetsapparatet av den 28. november 2017, «#Metoonatsec [dvs. #MeToo National Security] Open Letter on Sexual Harassment in National Security», som var signert av 223 kvinner i det amerikanske militær-etterretningsapparatet. Underskriverene klaget over at de også var «overlevende etter seksualtrakassering, overgrep og misbruk, eller kjenner andre som er det».

Et lite utvalg av de på lista inkluderer Wendy R. Anderson, stabsnestleder, statssekretær forsvarsdepartementet; Alexandra Kahan, Det nasjonale sikkerhetsråd og det amerikanske utenriksdepartement; Courtney La Bau, seniorrådgiver, departmentet for hjemlandsikkerhet (DHS); Liliana Ayalde, tidligere ambassadør i Brasil og p.t. sivilassistent for kommandøren og utenrikspolitisk rådgiver for USAs Southern Command; Kelly Magsamen, førsteassisterende statssekretær for forsvarsdepartementet; og Laura Holgate, spesialassistent til presidenten for masseødeleggelses-terrorisme & trusselsreduksjon.

Hvor mange monstrøse forbrytelser og konspirasjoner har mon tro denne grimme samlingen av tidligere ambassadører, militæroffiserer, CIA-agenter, utenriksdepartementsrepresentanter og akademikere foreslått, planlagt eller hatt tilsyn med i løpet av sine karrierer?

I fjor protesterte Times mot den relative mangelen på kvinnelige milliardærer og promoterte «kvinner som aggressivt søker penger og makt». Nå oppfordrer avisa, i form av Giacomos kronikk, til at kvinner blir bedre representert blant de med makt til å slippe løs masseutslettelse og ødeleggelsen av alt liv på planeten. [O. anm.: lenker til engelske tekster av samme forfatter, David Walsh; lesverdige]

Uten tvil finner konkrete sosiale interesser og aspirasjoner uttrykk i den dypt reaksjonære bestrebelsen som eksemplifiseres av Giacomos artikkel. Kvinnene i det nasjonale sikkerhetsapparatet presser på for større inntekter og flere privilegier, om nødvendig på bekostning av sine mannlige kolleger, akkurat som deres motstykker i Hollywood, på college-campuser og i mediene gjør.

Utover dét forfølger New York Times, som alltid, en bestemt ideologisk og politisk agenda med denne hårreisende kampanjen. Avisas redaktører vet meget vel at for å forbli ved makten i den neste perioden vil den amerikanske styringseliten måtte utføre de mest uhyrlige forbrytelser, innenriks og i utlandet – forbrytelser det ikke er noen presedens for i amerikansk historie, voldelig som dén er.

Siden 9/11-hendelsene, og de påfølgende tiltak og handlinger som ble truffet med anvendelsen av terroristangrepene som anledning – inkludert militærinvasjoner, bruken av tortur, legitimeringen av universell spionering på befolkningen, dronemord, etc. – har sjikt av middelklassen blitt oppmuntret til å godta den mest barbariske politikken i «hjemlandssikkerhetens» navn, og til å se det som den «nye normen».

Times bestreber seg, med kronikker som Giacomos, på å forberede og herde disse sjiktene for massevold og til å overvinne den uunngåelige vemmelsen (i dette tilfellet blant kvinner) for grusomheter av menneskelig ødeleggelse i storskala, opp til og inkludert konsekvensene av atomkrig.

Dette er et skremmende forehavende.