På mandag annonserte Google, monopolforetaket på programvare for internettsøk og smarttelefoner, at de vil blokkere Huawei-telefoner fra å få tilgang til kritiske deler av operativsystemet Android, som effektivt sett gjør slutt på Huaweis virksomhet utenfor Kina.

Som en forøkning av slaget annonserte de amerikanske maskinvareprodusentene Qualcomm, Broadcom og Intel at de ikke lenger vil selge Huawei sine komponenter, som foretaket er avhengig av for å kunne produsere sin nåværende produksjonslinje av smarttelefoner eller IT-infrastruktursystemer.

Trekkene kom etter at det amerikanske handelsdepartementet la Huawei til på si liste over entiteter med begrensninger [‘Restricted Entity List’] med begrunnelsen at foretaket var «engasjert i aktiviteter som strider mot amerikansk nasjonalsikkerhet eller utenrikspolitiske interesser».

Selskapene innordnet seg Trumps nakne proteksjonistiske tiltak uten et snev av protester, enda det vil få alvorlige konsekvenser for deres egne forretningsinteresser. Uansett hvilken skade Trumps handelskrig betyr for bunnlinja, blir den mer enn oppveiet av at de kommer på godsida av den amerikanske staten og får sikret seg fortrinn i regulatorisk behandling og lukrative militærkontrakter verdt milliarder av dollar.

Financial Times stokket ikke ordene, der de i en nervøs redaksjonell lederartikkel gjenspeilte den britiske styringsklassens nøling over den amerikanske krigen mot Huawei. USA er redd for at Kinas «teknologi er på kurs til å forbigå Amerikas» sier lederen. Avisa konkluderte med at «de amerikanske tiltakene er faktisk del av et forsøk på å begrense Kinas fremvekst.»

Mens salget av Apple- og Samsungtelefoner stuper var Huawei i ferd med å bli den største leverandøren av smarttelefoner innen utgangen av året, i tillegg til å være verdens ledende leverandør av 5G telekommunikasjonsutstyr.

I løpet av bare noen få år har Huawei blitt den mest dynamiske aktøren i det svært konkurrerende og rike globale smarttelefonmarkedet. Foretakets telefonsalg har steget 50 prosent de siste 12 månedene.

Ifølge DxOMark har Huawei produsert det topprangerte telefonkameraet to generasjoner på rad. Med Samsungs forkludrede lansering av Galaxy Fold er Huawei også på vei til å rulle ut den første gangbare telefonen for massemarkedet som konverterer til et nettbrett, og med dét til å dominere et markedssegment som den tidligere industrilederen Apple ikke engang har forsøkt å komme inn på.

Trump-administrasjonens svartelisting av Huawei, og Googles og andre store teknologibedrifters samarbeid, vil imidlertid bety den effektive ødeleggelsen av Huawei som aktør i det globale smarttelefonmarkedet. Selv om foretaket er i stand til å produsere telefoner uten å være avhengig av komponenter solgt av amerikanske selskap vil deres salg være begrenset til det kinesiske markedet. Én analytiker uttalte til Financial Times at trekkene «meget sannsynlig ville koste Huawei alle deres leveranser av smarttelefoner utenfor Kina».

Ingen vet hva konsekvensene av denne nye salva i den globale handelskrigen vil bli. Utviklingen av internett, og Apples lansering av app-økonomien i 2007, fant sted i en periode med globalisering og internasjonal integrering. Internett og den globale teknologibransjen har imidlertid blitt fragmentert langs nasjonale grenser samtidig med fremveksten av proteksjonisme og handelskrig.

I en klar og tydelig advarsel om de potensielle konsekvensene av sammenbruddet i USA-Kina-relasjonene forutsa Morgan Stanley at til tross for Feds oppmykning av pengepolitikken ville trekket mot Huawei trolig føre til en «fullblåst lavkonjunktur» i USA.

Kunngjøringen fra Det hvite hus i forrige uke om nye restriksjoner mot Huawei, og Googles overholdelse av dem, kommer etter det nesten totale avvisningen av USAs bestrebelser på å forhindre landets allierte fra å kjøpe Huaweis kommunikasjonsutstyr. Storbritannia, Tyskland, India og mange andre land avviste Washingtons forsøk på tvinge dem til å forby Huaweis 5G-telekommunikasjonsutstyr, som universelt regnes som vesentlig bedre enn deres vestlige konkurrenters.

Som svar doblet USA ganske enkelt påtrykket, og førte til det én analytiker fortalte Financial Times var «effektivt sett startsignalet for en teknologisk kald krig». New York Times kalte trekket for innledningen av et «digitalt jernteppe».

Den massive og plutselige intensiveringen av handelskrigen mellom USA og Kina kom som et sjokk på mange. «Trump-administrasjonens trekk er mye mer omfattende enn mange kinesere forventet,» fortalte en analytiker Times ... «Det kom også mye raskere. Mange innser først nå at det virkelig er tilfelle.»

Den voksende konflikten mellom USA og Kina er sentrert på USAs bestrebelser for å forhindre at kinesiske foretak kommer inn i høyverdi-produksjonssegmenter som tidligere var dominert av USA og EU-medlemmer som Tyskland. I fjor forkortet Trump-administrasjonen visumvarigheten for kinesiske studenter som studerer innen felt som robotikk, luftfart og høyteknologisk produksjon. I mellomtiden presser ei gruppe lovgivere i Kongressen på for ytterligere restriksjoner på studentvisa.

I november annonserte visepresident Mike Pence hva mange kalte en ny kald krig mellom USA og Kina, der han krevde at Kina gir opp sine bestrebelser for å komme inn i «verdens mest avanserte bransjer, inkludert robotteknologi, bioteknologi og kunstig intelligens», som han kalt «kommende høyder av det 21. århundres økonomi».

Siden da har amerikanske og kinesiske forhandlere intensivt diskutert en mulig avtale for å stoppe den pågående handelskrigen. Men diskusjonene brøt sammen da det ble klart for de kinesiske forhandlerne at USA krevde det Kina ikke kunne tilby: den effektive demonteringen av deres høyteknologiske industriproduksjonssektor.

I en kommentar til forrige ukes kunngjøring erklærte China Daily: «Med sin behandling av Huawei har den amerikanske regjeringen avslørt all sin nedrighet i relasjonen til andre land: deres despotisme som verdens eneste supermakt, uten hensyntagen til regler, landets hovmod og mangel på respekt for handelspartnernes verdighet, deres nedlatende holdning til resten av verden og deres utilslørte egoisme og uvillighet til å akseptere at de er medlem av et bredere samfunn.»

Men kunne Kinas styringselite ha forventet noe annet? Amerikansk imperialisme var tilfreds med å gjøre Kina til verdens ‘sweatshop’ og utvinne milliarder av dollar fra landets proletariat. USA vil imidlertid ikke godta at Kina blir i stand til å være en økonomisk jevnbyrdig, og vil bruke all sin makt – fra sin fremtredende rolle i det globale finanssystemet, til sitt nettverk av allianser og til trusselen om fullskala kjernefysisk krig – for å hevde sin dominans.

Det amerikanske forsøket på å ødelegge Huawei er bare en forhåndsvisning av hvor langt de vil gå for å sikre sitt hegemoni. Landet som brakte verden Hiroshima, Vietnam- og Irak-krigen er villig til å ødelegge mer enn bare selskaper. Det setter nå sine sikter på et land med 1,4 milliarder mennesker, med potensielt ødeleggende konsekvenser for hele menneskeheten. Kina, for alt landets oppskytte økonomiske vekst, forblir et undertrykt land i imperialismens målsikter.

Disse utviklingstrekkene må legge til hvile de fasjonable akademiske argumentene om at marxismens kategorier – imperialisme, monopol, utbytting, og konflikten mellom verdensøkonomien og nasjon-stat-systemet – har blitt utdaterte. Faktisk er det bare disse analytiske redskapene som forklarer fragmenteringen av verdensøkonomien i det 21. århundre og gjenkomsten av «stormaktkonflikt».

Det sentrale argumentet i dagsaktuell moderne marxisme, mer enn tilstrekkelig tydeliggjort i det 20. århundre, er at sosialistisk revolusjon er den eneste måten å kunne unngå en ny global ildebrann, drevet frem av den desperate kampen mellom kapitalist-nasjon-stater om markeder, profitt og innflytelse.