Washington truer igjen med et militært angrep mot Syria basert på påstander om at regjeringen til president Bashar al-Assad har anvendt kjemiske våpen.
Skulle det materialisere seg ville dette angrepet være Trump-administrasjonens tredje på like mange år, som i april 2017 og i april 2018 regnet missiler ned over det krigsherjede landet, basert på ubelagte påstander om bruk av kjemiske våpen som påskudd.
Den siste trusselen kom i form av en erklæring fra Morgan Ortagus, nylig utnevnt talskvinne for utenriksdepartementet, som sin forgjenger rekruttert fra stallen av høyreorienterte Fox-News-kommentatorer. «Vi gjentar vår advarsel: skulle Assad-regimet anvende kjemiske våpen, da vil USA og våre allierte reagere raskt og tilpasset,» sa erklæringen.
Den siste hendelsen påstås å ha funnet sted i den nordvestlige syriske provinsen Idlib i territorium dominert av militsen Hay'at Tahrir al-Sham, den hittil siste inkarnasjonen av Al Nusra Front, den syriske tilknytningen til Al Qaeda. Syriske tropper og allierte militser, støttet av russisk luftvåpen, har de siste ukene ført krig mot islamistiske styrker.
Washingtons bekymring er at skulle Damaskus få gjenopprettet regjeringskontroll over provinsen ville det signalere en slutt på den nesten åtte-år-lange krigen for regimeendring støttet av USA og landets allierte, både i NATO og innen regionen, spesielt Saudi-Arabia og Israel, og som har krevd hundretuseners liv og gjort millioner til flyktninger.
Mens USA lanserte en direkte militærintervensjon i Syria i 2014, der de gjennomførte ødeleggende luftangrep og sendte inn 2 000 soldater under påskudd av å bekjempe Den islamske staten i Irak og Syria (ISIS) og om å føre sin «krig mot terrorisme», truer de nå med å gjennomføre angrep for å redde de siste restene av Al-Qaida i Syria.
Påstanden om at Washington er bekymret for sivile tap er så absurd som det kan få blitt. Ingen slike betenkeligheter ble forevist da amerikanske krigsfly og howitzere reduserte den syriske byen Raqqa til grus og ruiner, og drepte tusenvis av menn, kvinner og barn, for ikke å nevne de langt større sivile dødstallene i den liknende amerikanske beleiringen av Mosul, en gang Irak nest-største by.
Trusselen om en fornyet intervensjon i Syria har kommet i kontekst av en massiv amerikansk militæroppbygging i Persiabukta mot Iran, Damaskus’ største regionale allierte. Pentagon har sendt ei hangarskipangrepsgruppe til farvann utenfor Irans kyster. Denne har fått selskap av en bombefly-spesialstyrke, som omfatter atomvåpenberedte B-52-fly, i tillegg til amfibiske angrepskrigskip som fører kontingenter av US Marines og et Patriot-missilbatteri.
I en utilslørt trussel om direkte invasjon har Pentagon utarbeidet krigsplaner som kaller for forflytning av så mange som 120 000 amerikanske tropper til regionen, en ekspedisjonsstyrke av tilsvarende antall som den mobilisert i forberedelsene for invasjonen av Irak i 2003.
Hva amerikansk imperialisme igjen har brakt til Midtøsten er en krig på jakt etter et påskudd, enten ekte eller påfunnet.
Påstander om at en iransk-støttet irakisk milits sto bak en enkelt-rakett som landet inne i Bagdads tungt befestede Green Zone, en drøy halv-kilometer fra den amerikanske ambassaden, har fulgt hakk-i-hæl på påstander om iransk ansvar for sabotasje av oljetankere utenfor kysten av De forente arabiske emirater (UAE). Teheran har også blitt klandret for droneangrep utført av Jemens Huthi-opprørere mot saudi-anlegg som gjengjeldelse for Riyadhs nær-genocidale krig mot den arabiske verdens fattigste nasjon.
Og selvfølgelig så gjenstår de grunnløse amerikanske påstandene om at Iran trakter etter atomvåpen, som ble anvendt for å berettige Trump-administrasjonens makulering av 2015-atomtraktaten og påleggingen av brutale økonomiske sanksjoner, tilsvarende en krigstilstand.
Hittil har de ikke lyktes med å egge Iran til en militær respons på sine uopphørlige provokasjoner, og Washington ser nå ut til å forberede en ny front, ved igjen å få igangsatt sin krig mot Syria.
Med utstedelsen av tirsdagens trussel om amerikansk gjengjeldelse for den påståtte bruken av kjemiske våpen, inkluderte utenriksdepartementet en advarsel om en «desinformasjonskampanje ført av Assad-regimet og Russland, for å skape den falske beretningen om at andre kan klandres for angrep med kjemiske våpen, som Assad-regimet selv utfører.»
Denne passasjen ble tilsynelatende inkludert i vesentlig grad på grunn av et dokument utarbeidet av en ledende etterforsker fra Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) som rev istykker den offisielle beretningen om det påståtte kjemivåpenangrepet i Damaskus-forstaden Douma, som ble anvendt som påskudd for det siste amerikanske, britiske og franske missilangrepet i april 2018.
Rapporten analyserte gass-sylinderne som det ble påstått var sluppet fra syriske regjeringsfly på taket av ei boligblokk, og som angivelig forårsaket 49 personers død.
«Dimensjonene, egenskapene og fremtoningen av sylinderne, og den omkringliggende scenen for hendelsene, var inkonsistente med det man kan forventet i tilfelle noen av sylinderne var avlevert fra et fly,» hevder rapporten. Den legger til at en manuell utplassering av sylindrene der hvor etterforskerne fant dem, er «den eneste plausible forklaringen på observasjoner på stedet». Siden åstedet var under kontroll av al-Qaida-tilknyttede militser, betyr det at disse, og ikke Damaskus-regjeringen, var ansvarlige for hendelsen og dødsfallene.
Denne rapporten, difust referert til av utenriksdepartementet, har blitt behørig ignorert av foretaksmediene. New York Times har som mønster for resten av pressen gurglet i lange baner over Ms. Ortagus’ beskyldninger, men rigorøst sensurert bevisene for at Washingtons påstander om kjemiske våpen er skitne påfunn.
Det er ikke noe nytt i dette. I de umiddelbare etterdønningene av Douma-hendelsen i april 2018 besøkte Robert Fisk åstedet, den velkjente britiske veterankorrespondenten fra Midtøsten, hvor han intervjuet leger fra en medisinsk klinikk det ble filmet bredt publiserte videoer fra, som viste barn som ble spylt ned med vann, angivelig for å avlaste dem for innånding av giftgass. Legene fortalte ham at scenen hadde blitt arrangert av de vestlig-finansierte «hvite hjelmene», og at ingen som led av gassforgiftning hadde kommet til klinikken.
Fisks beretning, sammen med andre bevis som fastslo at Douma-hendelsen var påfunn iscenesatt for å berettige et USA-ledet angrep på Syria, ble ignorert av resten av foretaksmediene, som fungerte som Pentagons propagandagrein.
Det var samme reaksjon i 2017 på bevisene fremlagt av veterangravejournalisten Seymour Hersh, om det påståtte kjemivåpenangrepet på landsbyen Khan Sheikhoun i Idlib-provinsen, som faktisk var et konvensjonelt flyangrep mot en samling av al-Qaida-tilknyttede militsmedlemmer, som det russiske militæret hadde klarert med Pentagon på forhånd. Ikke desto mindre anvendte Trump-administrasjonen det som påskudd for å lobbe 59 Tomahawk-cruisemissiler inn i Syria, som det ble rapportert drepte ni sivile.
Det demokratiske partiet støttet begge de tidligere missilangrepene på Syria, og vil utvilsomt støtte et nytt et. I forkant av utenriksdepartementets trussel meldte demokratiske kongressrepresentanter og senatorer seg med til støtte for et brev til Trump, undertegnet av 400 medlemmer av de to lovgivende kamrene, med krav om at Det hvite hus «øker trykket mot Iran og Russland angående aktiviteter i Syria».
Uansett hvilke misbehag demokratene har uttrykt om Trumps apokalyptiske tvitringer, der han truet med en «offisiell slutt» på Iran, så promoterer de en politikk som ville sette amerikanske soldater i Syria opp mot Iran og Russland, en atomvåpenmakt, for å fortsette den illegale krigen for regimeendring.
Så også for det pseudo-venstre – fra De demokratiske sosialister i Amerika (DSA) til den nylig oppløste Internasjonale sosialistorganisasjonen (ISO) – som har gått i hanemarsj med Det demokratiske partiet og det amerikanske militær/etterretningsapparatet. De søker å skape en angivelig liberal oppslutning for krig blant privilegerte sjikt av middelklassen, med påkallingen av «menneskerettigheter» og et forsøk på å selge CIAs krig-for-regimeendring som en slags «demokratisk revolusjon».
Deres politikk er et «venstre»-uttrykk for amerikansk imperialismes uopphørlige pådriv for med militære midler å overvinne forvitringen av sitt globale hegemoni. Helt spesielt har dette tatt form av et forsøk på å hevde sin ubehindrede dominans over verdens oljefelt, fra Iran til Venezuela, og på å plassere seg i kontroll over ressurser som den viktigste globale konkurrenten, Kina har behov for.
Truslene mot Syria, sammen med oppbyggingen for krig mot Iran reiser faren for en tredje verdenskrig. Den samme krisen i USA og i verdenskapitalismen som gir opphav til denne krigsfaren produserer imidlertid også sitt motsats, veksten av klassekampen og modningen av objektive betingelser for sosialistisk revolusjon. Den mest presserende oppgaven er utviklingen av en politisk massebevegelse av arbeiderklassen, i opposisjon til krig og dens opphav, det kapitalistiske systemet.