Titusener deltok i «gul vest»-protester over hele Frankrike på lørdag, den 28. påfølgende uka med demonstrasjoner mot president Emmanuel Macrons regjering, innstrammingspolitikken og veksten av fattigdom, arbeidsledighet og sosial ulikhet.

Facebook-siden «Yellow Number», som tilbyr en mer nøyaktig telling av antallet demonstranter enn regjeringen, og som også inkluderer små protester, rapporterte at rundt 40 000 mennesker demonstrerte, inkludert i alle større byer, og at det var omtrent det samme antallet som forrige uke. Innenriksdepartementet rapporterte det betydelig underspilte antallet av litt over 12 000.

Flere tusen demonstrerte i Toulouse, Amiens og Paris, og ble igjen møtt av voldelig politirepresjon. I Toulouse anvendte politiet vannkanoner og tåregasser for å spre fredelige protester som hadde funnet sted hele ettermiddagen. Bare i Paris rapporterte politiprefekten 64 arrestasjoner og mer enn 5 000 som ble stoppet og gjennomsøkt.

En meget viktig politisk begivenhet fant sted i Paris, hvor rundt 1 000 mennesker på morgenen samlet seg utenfor kirkegården Père Lachaise og marsjerte gjennom gravlunden til Kommunardenes mur. Monumentet hedrer massakren av titusenvis av arbeidere og deres familier i den blodige undertrykkingen av Paris-kommunen for 148 år siden, i 1871. Den 28. mai ble 147 fédéres stilt opp mot muren, skutt og kastet i ei massegrav ved foten av muren.

Mer enn 100 mennesker sang Internasjonalen, den internasjonale arbeidersolidaritetssangen, ved muren.

«Det er de samme kravene som Kommunens,» sa sosialarbeideren Martine til reportere fra World Socialist Web Site. «En revolusjon, det er den situasjonen vi blir presset til. I siste instans blir vi ikke hørt på, og så snart vi sier at ting ikke er greie, da gasser de oss, omringer oss og sperrer oss. Kommunardene ble skutt, og vi har ikke kommet til det punktet enda. Men gummikulene er like fremt våpen som brukes mot oss. Så de presser oss til en revolusjon.»

Helt fra begynnelsen av har «gul vest»-protestene blitt svertet som høyreorienterte, og til og med som fascistiske av fagforeningsledere som CGTs Phillippe Martinez, som med sin egen kollaborering med arbeidsgiverne og undertrykkingen av arbeiderklassemotstand i flere tiår har tilrettelagt for overføringen av rikdom til de rike og forødelsen av brede deler av befolkningen. Likevel understreker denne hendelsen det grunnleggende faktum at de «gule vest»-protesterende er animert av venstreorientert opposisjon mot sosial ulikhet og peker på sosialismens dypt forankrede tradisjoner i arbeiderklassen.

Marie, en sosialarbeider fra Nanterre i de nordlige forstedene av Paris, fortalte WSWS-reportere at hun begynte å delta på «gul vest»-protestene fordi «det er år nå at vi ikke får det til å gå rundt på lønningene våre. Derfor kom jeg, for å prøve å forandre ting. De funksjonshemmede, de eldre, de respekteres heller ikke. Så jeg er her for dem, fordi de ikke kan protestere.»

«De har ingen verdighet. Jeg ser det over alt i dag, eldre mennesker som skroter etter mat i søppelbøttene. Jeg ser folk som har jobbet hele sitt liv og som nå ikke har så det holder i pensjonisttilværelsen. Det er helt perverst. Ingenting endres, uansett hvem som er i regjeringen, hvem som er presidenten. Når presidenten pensjonerer seg, og de andre embetsrepresenantene, da får de betalinger og lønn for resten av livet. Det er penger som hadde vært trengt til sosialtjenester. Derfor ble jeg en Gul Vest.»

Marie har jobbet i 20 år som omsorgshjelper, og i løpet av denne perioden «har det alltid vært en reduksjon av tiden vi har å bruke sammen med pasienter, flere og flere mennesker å se til. I dag er det 13 pasienter i ett rom, og med tre av oss, og skulle én være syk blir de ikke erstattet.» Hun tjener € 1 300 i måneden [NOK 12 683] og bemerket at «i Paris er det vanskelig, og det er ingenting når du jobber til 10 om kvelden, og i helgene.»

«Vi har de vanlige fagforeningene,» sa hun, inkludert både CGT [Generalføderasjonen for arbeid] og FO [Arbeidernes styrke], «men jeg tror ikke noe på dem. De er ikke nødvendigvis for oss. De er ikke representative og de kjemper ikke for oss.» Macron-regjeringens svar på protestene viste at «allerede i dag lever vi i et diktatur. Det har ikke vært en protestbevegelse som har blitt så brutalt undertrykt som de ‘gule vestene’. Tåregass, gummikuler, flash-bang-granater, vannkanoner. Det forstyrrer regjeringen at vi er her, at vi gir uttrykk for en helt legitim sosial misnøye, på en fredelig måte.»

«Vi er de som får arbeidsplassene til å fungere,» sa hun, «og det er hva Marx sa».

Antoine, en ung arbeider fra Mayenne, fortalte våre reportere at sakene de «gule vestene» sloss mot er problemer som «påvirker Europa, og til og med hele verden. Det er fattigdom overalt, og det er kapitalismens frukter. Så lenge den eksisterer, vil det være folk som vil være deklasserte. Vi slåss for alle.»

Antoine visste om forfølgelsen av WikiLeaks-journalisten Julian Assange, og sa at han mente Assange er en helt. «For meg er det et stort ord. Men han er en helt, fordi han avslørte alle de grusomhetene som ble begått av den amerikanske regjeringen i Irak. Og hva har skjedd med ham? Han har blitt fengslet. Og i sju år var han var låst inne i ett rom av ambassaden. Han har ikke engang fått asyl. Han burde ha fått asyl i et annet land. Han fortjener ikke fengsel. Han har gjort sin plikt som borger.»

Krigene som Assange bidro til å avsløre var «ikke for ingenting», sa Antoine. «Jeg tror at bak var det oljeinteresser. ... De bryr seg ikke om at det blir kriger, hungersnød og alt det der. De tenker bare på deres egne interesser. Dessuten forteller de oss ikke alt. For eksempel var det Frankrikes salg av våpen til Saudi-Arabia, som ble bevist av journalister. Og hva gjøres nå? De trues med å bli satt i fengsel og bli bøtelagt, fordi de avslørte hva som skjer.»