Mange velgere i Tyskland brukte sin stemmeseddel i EU-valgene til å gi uttrykk for deres avvisning av storkoalisjonens høyreorienterte politikk. Men vreden over ulidelige arbeidsbetingelser, stigende husleier og veksten av militarisme kunne ikke finne noe bevisst politisk uttrykk innenfor rammeverket av EU-valgene. I steden resulterte det i styrkingen av De grønne og ei rekke småpartier.
Kristelig-demokratene (CDU) og sosialdemokratene (SPD) tapte til sammen 18 prosent av velgeroppslutningen, og begge partiene registrerte sine dårligste resultater noensinne. Sammenlignet med EU-valgene for fem år siden tapte union-søsterpartiene CDU/CSU – Den kristelig-demokratiske union/Den kristelig-sosiale union – 6,4 prosentpoeng, og falt til 28,9 prosent. SPD tapte 11,5 prosentpoeng, og sikret bare 15,8 prosent av velgeroppslutningen. Sammenlignet med det tyske føderalvalget i 2017 tapte SPD 3,6 millioner stemmer, mens CDU/CSU tapte 4,5 millioner.
Mobiliseringen mot storkoalisjonens høyreorienterte politikk var også reflektert i den 13,3 prosent økte velgerdeltakelsen, som denne gangen var på 61,4 prosent.
Blant unge velgere var opposisjonen mot regjeringen enda mer uttalt. I aldersgruppa 18 til 29 fikk SPD bare 9 prosent oppslutning, mens CDU/CSU sikret seg 13 prosent. Selv blant velgere i alderen 30 til 44 fikk SPD bare 12 prosent.
Venstrepartiet [die Linke] mislyktes på alle måter å trekke veksler på opposisjonen mot regjeringen. I steden straffet velgerne partiet. Venstrepartiet er ikke ansett som en opposisjonell kraft, men som del av det politiske etablissementet. Partiet fikk 5,5 prosent av de avgitte stemmene, nesten 2 prosent mindre enn i de forrige EU-valgene, og anslagsvis 3,7 prosent færre enn i det siste tyske føderale valget.
I regioner hvor Venstrepartiet har myndighetsansvar, som i Thüringen der partiets ministerpresident Bodo Ramelow leder en delstatsregjering forpliktet til pro-kapitalistiske og antiarbeidertiltak, var nedgangen i støtte enda større, på 8,7 prosent.
I Bremen ble det avholdt delstatsvalg i parallell med EU-valgene og de viste et tilsvarende bilde. SPD har holdt makten i Bremen gjennom de siste 74 årene, siden slutten av andre verdenskrig, og var der det største partiet. Men i sin høyborg tapte SPD 8,2 prosent av velgeroppslutningen, og falt tilbake til andreplassen bak CDU, med et resultat på bare 23,9 prosent. Dette var prisen for et hensynsløst innstrammingsprogram pålagt av SPD i samarbeid med De grønne, i løpet av de siste fire årene.
Valgresultatet mot storkoalisjonen var også rettet mot ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD). Det høyreorienterte ekstremistpartiet var rett nok i stand til å forbedre sitt resultat fra sitt første EU-valg i 2014, som var på 7,1 prosent, og fikk denne gangen 11 prosent. Men, partiet fikk 1,7 millioner færre stemmer enn i det tyske føderalvalget i 2017, da det oppnådde 12,7 prosent. Dette til tross for det faktum at mediene forsettlig skrudde opp forventningene om høyreekstremistene og spådde at AfD ville få en enorm fremgang.
De mest begunstigede av antistorkoalisjon-resultatet var De grønne, som nesten doblet sin stemmeandel til 20,5 prosent. Blant velgere under 30 år vant De grønne 29 prosent. I denne aldersgruppa fikk ei rekke småpartier, som ikke var representert i det siste føderalvalget, til sammen 27 prosent av velgeroppslutningen. Samlet sett fikk disse partiene til sammen 13 prosent av de avgitte stemmene. Eksempelvis vant det satiriske partiet «The Party» to seter i EU-parlamentet. Under valgkampanjen fokuserte dette partiet sin kritikk hovedsakelig på flyktningepolitikken og på EUs militære gjenopprusting.
Mange stemte for De grønne fordi de satte et sentralt fokus på spørsmålet om klimaendringer og ble oppfattet som et venstreorientert alternativ. Men akkurat dét er en illusjon. I de senere år har De grønne stått frem som partiet for tysk militarisme, og har støttet alle utenlandske militærintervensjoner og krevd økte forsvarsutgifter. Partiet er involvert i 9 av de 16 tyske delstatsregjeringene, og De grønne har ministerpresidentposten i Baden-Württemberg. De grønnes historikk fra overalt hvor de er med i regjering viser at de er like forpliktet som alle de andre partene til nedskjæring av sosialutleggene, til militær gjenopprusting og utvisning av flyktninger.
På valgkvelden understreket De grønnes lederkandidat Meike Schaefer at i Bremen ville De grønne fortsette med partiets høyreorienterte politikk. «Vi vil opprettholde gjeldspausen, vi ønsker å bli kvitt den offentlige gjelden,» fortalte hun den offentlig kringkasteren ARD.
Storkoalisjonspartiene annonserte også på valgkvelden deres intensjon om å fortsette den hatede politikken de ble straffet for med de registrerte valgresultatene. Dette ble uttrykt mest eksplisitt av Sigmar Gabriel, tidligere SPD-leder og tidligere utenriksminister. Han uttalte seg på fjernsyns-talkshowet «Anne Will», der han hevdet at SPD under valgkampen burde ha lagt større vekt på partiets aggressive utenrikspolitikk.
Hovedspørsmålet er «Europas suverenitet i verden», sa han. Dette innebærer at «Europa hevder seg i en helt forskrudd verden». Europa kan ikke tillate at Amerika og Kina snakker sammen og styrer alt på egenhånd, la han til, men måtte nå i steden intervenere og sikre at det i steden for et G-2 «i det minste eksisterer et G-3, som inkluderer oss.»
CDU-lederen Annegret Kramp-Karrenbauer oppfordret på en pressekonferanse på mandag til en begrensning av ytringsfriheten. Hun anklaget ei gruppe YouTube-ere som hadde publisert kritiske kommentarer om CDU før valget, for å ha engasjert seg i «spin», og derfor krevde hun nye regler for «digitalsfæren».
Hele styringseliten responderer på veksten av sosial og politisk opposisjon, særlig blant unge arbeidere og studenter, med en ytterligere forflytning til høyre og en intensivering av deres politikk for militarisme, nedskjæring av sosialutleggene og en styrking av statsapparatet, både innenriks og i utlandet.
Dette vil bare intensivere konflikten med det store flertallet av den arbeidende befolkningen. Allerede under valgkampen demonstrerte 40 000 mennesker i Berlin mot økende husleier og med krav om nasjonalisering av eiendomsforetak og hedgefond. Tidligere i år streiket titusenvis av offentlig ansatte som del av den siste runden av kollektivforhandlingene, for å protestere mot de forferdelige forholdene i skoler, med ulidelige arbeidsbetingelser og lave lønninger. I mars streiket tusenvis av transportarbeidere i Berlin og stengte ned byen.
Denne voksende radikaliseringen er del av en europeisk og global trend. I Frankrike viser «gul vest»-bevegelsen ingen tegn til å avta. Titusener har protestert uke etter uke over lave lønninger, sosial ulikhet og mot Macron-regjeringen, til tross for politibrutalitet og en fiendtlig mediekampanje.
I Polen gikk over 300 000 lærere til streik mot politikken til den høyreorienterte regjeringen fra partiet Lov og Rettferdighet (PiS). Det var den første nasjonale streiken i Polen på flere tiår. I tillegg har det blitt lansert streiker av bilprodusenter og andre industriarbeidere i Romania, Ungarn, Tsjekkia, Serbia og Kosovo, og masseprotester har funnet sted i Ungarn mot den høyreorienterte regjeringens såkalte «slavelov», som tvinger ansatte til å jobbe overtid og støttes av de tyske selskapene som opererer der.
Disse streikene og protestene er bare begynnelsen. Gitt regjeringens høyreorienterte politikk vil de uunngåelig ekspandere og komme i konflikt, ikke bare med storkoalisjonen, men med hele den tyske styringseliten.
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) deltok i valgkampen for å forberede disse kampene og bevæpne dem med et revolusjonært program. På en rekke valgmøter i Tyskland og på tvers av Europa promoterte SGP, sammen med sine europeiske søsterpartier, et internasjonalt sosialistisk program, som nå antar en avgjørende betydning. På denne bakgrunnen, og til tross for en medieblackout og bestrebelsene på å sensurere World Socialist Web Site og sosialmedier, oppnådde SGP 5 300 stemmer og fikk knyttet viktige nye kontakter og medlemmer.