De siste valglokalene for Europa-valgene hadde knapt stengt før kjivingen brøt ut blant regjeringsjefene over toppjobbene i Den europeiske union (EU). De samlet seg til et toppmøte i Brüssel på tirsdag for å diskutere EUs fremtidige lederpersonal.

Møtet ble avsluttet uten at det var truffet noen beslutning. De motstridende interessene kunne ikke avklares på kort sikt. For å unngå at en konflikt bryter ut i offentligheten fikk Donald Tusk, nåværende EU-rådspresident, oppdraget med å utarbeide ei liste over foreslåtte navn før neste EU-toppmøte i slutten av juni.

I alt fem toppjobber står på spill: EU-kommisjonens president, presidenten for Den europeiske sentralbanken (ECB), EU-rådets president, EUs utenrikspolitiske representant og presidenten for Det europeiske parlamentet. Spesielt de tre første postene utøver vesentlig makt.

EU-kommisjonens president kontrollerer et stab på 32 000 embetsrepresentanter og ansatte, som er nært knyttet til de 25 000 lobbyistene i Brüssel som søker å få påvirket EU. Dette apparatet utøver en betydelig innflytelse over alle områder av det europeiske politiske og økonomiske liv, stort sett utenfor enhver demokratisk kontroll.

Den europeiske sentralbanken (ECB) bestemmer EUs pengepolitikk. I motsetning til EU-kommisjonen er sentralbanken uavhengig, som betyr at den er fri fra enhver kontroll eller beordring fra valgte komitéer. Pengepolitikken blir fastlagt innen finansaristokratiets lukkede krets, som ECB-president vanligvis kommer fra.

EU-rådets president er ansvarlig for organisering av regjeringssjefenes møter og møter mellom andre departementsministre, og er dermed i hovedsak ansvarlig for EUs hovedperioder for de utøvende og lovgivende organer, selv om det sistnevnte ansvaret deles med Europa-parlamentet.

Til dags dato har kristelig-demokratene og sosialdemokratene, som alltid har hatt et flertall i parlamentet, delt postene seg imellom. Av de nåværende innehaverne er tre medlemmer av den konservative grupperingen De europeiske folkenes parti (EPP) [European People’s Party], (Kommisjonspresidenten Jean-Claude Juncker, Rådspresidenten Tusk og EU-parlamentspresidenten Antonio Tajani). Selv om sentralbankpresidenten Mario Dragghi er en ikke-partifigur, ble han hjulpet til makten i 2011 av EPP-medlemmene Silvio Berlusconi, Angela Merkel og Nicolas Sarkozy. Federica Mogherini, EUs utenrikspolitiske representant, er sosialdemokrat.

EPPs dominans over de øverste embetsrepresentantene besørget Tysklands betydelige innflytelse over EU, der EPPs Angela Merkel har holdt makten nå i 14 år, det meste av tiden i koalisjon med de tyske sosialdemokratene (SPD).

Nå har imidlertid sosialdemokratene blitt tvunget fra makten i Frankrike og Italia. I det nyvalgte Europa-parlamentet kontrollerer de konservative og sosialdemokratene bare 332 av de 751 setene, eller 44 prosent. I det gamle parlamentet hadde de 401 seter. For å sikre et flertall er de nå avhengig av støtte fra Liberalerne eller De grønne.

De politiske forskjellene mellom alle disse partiene er minimale. De har alle forflyttet seg kraftig til høyre de siste årene, og støtter EUs innstrammingspolitikk, militære gjenopprusting, byggingen av et politistat-apparat og håndhevingen av en umenneskelig flyktningepolitikk, og det vil de fortsette å gjøre.

Denne forflytningen til høyre har intensivert de nasjonale splittelsene innen EU og tilført dem en stadig mer aggressiv karakter. Dette finner sitt uttrykk i oppsplintringen av Det europeiske parlamentet i flere konkurrerende fraksjoner.

Den franske presidenten Emmanuel Macron har gjort det klart at han ikke vil akseptere en tysk EU-kommisjonspresident. Den tyske kansleren Merkel har derimot insistert på å støtte EPPs Manfred Weber, som stilte som partiets ledende kandidat i valget. EU-kommisjonspresidenten nomineres av regjeringssjefene, men må ha støtte fra EU-parlamentets majoritet.

I Frankrike har EPP så godt som ingen representasjon. Les Républicains (LR), som er deres representant, fikk bare 8 prosent av velgernes oppslutning. Sosialistpartiet (PS) gikk det enda verre med, som bare fikk 6,2 prosent. La République En Marche (LRM), Macrons eget parti, kom på andreplassen med 22,4 prosent, bak Marine Le Pens høyrekstreme Rassemblement National (RN) med 23,3 prosent. Macrons parti LRM meldte seg med i den liberale grupperingen i EU-parlamentet, som med det økte sin representasjon til 105 plasser.

Kranglene om innflytelse og posisjoner blir drevet av mer dyptliggende konflikter, som har utviklet seg over en lengre periode. Macron har gjentatte ganger blitt møtt med opposisjon fra Berlin for sitt forsøk på ytterligere å integrere EUs finanspolitikk. Det eksisterer også friksjoner over planene om å etablere en europeisk hær og en europeisk våpenindustri som er uavhengig av USA, som både Berlin og Paris støtter. Paris var rasende da Tyskland innførte en midlertidig stans i våpeneksporten til Saudi-Arabia etter mordet på journalisten Jamal Khashoggi. Og der Macron sto for ei hard linje mot Storbritannia og deres Brexit, indikerte Merkel at hun var beredt til å tilby May innrømmelser.

Med anmodningen om at Tusk skal etablere ei kandidatliste vil disse konfliktene fortsette å rase bak kulissene, og kan komme til å bli løst med et skittent kompromiss.

Allmennheten blir systematisk beløyet om de reelle saksanliggendene som står på spill. For eksempel begrunnet den tyske regjeringen sin støtte for Weber ved å henvise til prinsippet om lederkandidater, som ble introdusert ved de forrige Europa-valgene, men som ikke har noe juridisk grunnlag. I følge dette prinsippet kan bare en kandidat som stilte som lederkandidat for et av de europeiske partiene bli valgt som kommisjonspresident. Som resultat, som det argumenteres, får de demokratisk legitimitet.

Dette argumentet er åpenbart absurd. Weber ble valgt som lederkandidat av den indre kretsen i sitt parti, som i valgene fikk mindre enn en fjerdedel av stemmene på tvers av Europa. Selv i Tyskland viste en undersøkelse at bare 32 prosent av velgerne støtter Weber som EU-kommisjonspresident, mens 59 prosent er imot.

Det er uklart om Merkel vil insistere på å utnevne Weber. Det foreligger vurderinger om at hun kan gi etter på det for å sikre stillingen som ECB-president for Jens Weidmann, den nåværende Bundesbankpresidenten, som blir ansett som en innstrammings-hardliner.

En annen mulig kandidat som EU-kommisjonspresident er Margarete Vestager, som nå er kommisjonær for EUs konkurransesaker. Det danske medlemmet av den liberale grupperingen i EU-parlamentet ville få Macrons støtte og kunne sannsynligvis regne med støtte fra De grønne, som den første kvinnen til å lede Kommisjonen.

Noen observatører mener at kjivingen over toppjobbene kan strekke seg ut over flere måneder. Én ting er imidlertid helt klar: Uansett sammensettingen av den nye EU-kommisjonen som blir utarbeidet bak kulissene vil den fortsette den samme høyreorienterte, antiarbeiderklassepolitikken som har vært håndhevet av forgjengerne.