Med en serie provoserende handlinger gjør USA det klarere at de er beredt på å utkjempe en krig for å få blokkert Beijings fremvekst som en økonomisk og geo-strategisk konkurrent.

Den «kalde krigen» mellom USA og Kina tok i helgen et langt skritt i retning av å bli en «varm» krig, under det årlige Shangri-La forsvarsmøtet i Singapore. Financial Times, ikke kjent for overdrivelser, skrev: «Den voksende konflikten mellom USA og Kina over handel og teknologi øker risikoen for militærkonflikt, eller direkte krig.»

Under toppmøtet advarte representanter for Stillehavsnasjoner som ville bli fanget i kryssilden av en slik konflikt for den overhengende muligheten for en ny Stillehavskrig.

«Vår største frykt er derfor muligheten for å gå i søvne inn i en ny internasjonal konflikt, som med den første verdenskrigen,» sa Filippinenes forsvarsminister Delfin Lorenzana. «Ved oppløsingen av våre nettverk av økonomisk gjensidig avhengighet kommer den voksende faren for konfrontasjon, som kan føre til krig.»

Amerikanske embetsrepresentanter brukte toppmøtet til å videreføre sine bestrebelser på å omringe Kina militært og kvele landet økonomisk, med den fungerende amerikanske forsvarsministeren Patrick Shanahan som erklærte at Kina å er «den største langsiktige trusselen mot de vitale interessene til alle stater i hele denne regionen».

Bare dager tidligere forutså visepresident Mike Pence, der han talte til avgangsklassen på West Point, krig i Stillehavet, i Europa og på de amerikanske kontinentene innen offiserkandidatenes livstid.

«Det er en regelrett sikkerhet for at dere vil slåss på en slagmark for Amerika, på ett tidspunkt i deres liv ... Noen av dere vil ta del i kampen på den koreanske halvøya og i Indo-Stillehavet, hvor Nord-Korea fortsetter å true freden og et stadig mer militarisert Kina utfordrer vår tilstedeværelse i regionen. Noen av dere vil ta del i kampen i Europa, der et aggressivt Russland bestreber seg på å revidere internasjonale grenser med våpen. Og noen av dere kan til og med bli innkalt til å tjene i denne hemisfæren.

«Og jeg vet at når den dagen kommer vil dere forflytte dere til våpnenes torden og utøve deres plikt, og dere vil slåss, og dere vil

vinne.»

USAs handlinger er ekstraordinært hensynsløse og provoserende. Der landet ser en utfordring for sin dominans søker det å anvende alle de redskap det har til sin rådighet, inkludert militærmakt, for å tvinge Kina til å underordne seg sin vilje. USA eskalerer samtidig konflikter rundt om i verden – deriblant regimeendringsoperasjonen i Venezuela og forsendelsen av ytterligere soldater til Midtøsten for å «motvirke» Iran – for å demme opp for sitt svinnende globale hegemoni med militære midler.

Kinas forsvarsminister Wei Fenghe responderte på USAs trusler med sitt eget militærskryt, der han sa: «Skulle noen risikere å krysse den siste streken, da vil PLA [People's Liberation Army; Folkets frigjøringshær] resolutt gå til handling og beseire alle fiender.» Han advarte USA mot å oppfordre til taiwansk separatisme, og sa: «Hvis noen tør å splitte Taiwan fra Kina, da har det kinesiske militæret ikke annet valg enn å slåss, for enhver pris.»

Splittelsene mellom USA og Kina er sentrert på det kinesiske statsinitiativet «Made in China 2025». Planen forutser en betydelig ekspansjon av den kinesiske industrien til høy-verdi-tillegg-produkter og høyteknologisk produksjon, områder som tradisjonelt har vært dominert av USA og landets allierte.

De siste tiårene har kinesiske selskaper gjennomført en stor utvikling innen høyteknologisektoren, inkludert robotteknikk, mobiltelefoner og IT-infrastruktur. Denne utviklingen kom mest direkte til uttrykk i veksten av Huawei, det kinesiske mobil- og telekommunikasjonsforetaket, som var på rett kurs til å bli verdens ledende smarttelefonprodusent innen årets slutt.

Forrige måned gikk USA til trekk for effektivt sett å ødelegge Huawei som en global konkurrent for Apple og Samsung, ved å forby amerikanske selskaper å selge programvare og komponenter til Huawei. Google stengte foretaket ute fra Android-operativsystemet og tilhørende tjenester, mens Broadcom og Qualcomm bekjentgjorde at de ikke lenger ville selge selskapet de chips [integrerte transistorkretser] det er avhengig av for å kunne oppprettholde sin produksjon.

Trekket har bred tverrpartistøtte ut og forbi Trumps Hvite hus. Det er en fremvoksende konsensus i den amerikanske styringsklassen om at Kina må forhindres fra å bli globalt likeverdig med USA, teknologisk og følgelig militært.

Veksten av spenninger mellom USA og Kina har overskygget 30-årsmarkeringen for massakren på Den himmelske freds plass [Tiananmen-plassen]. På toppmøtet forsvarte Wei det blodige tilslaget mot arbeider- og studentprotestene i 1989, der han erklærte at protestene var «politisk uro som sentralregjeringen måtte stagge, og det var den riktige politikken».

Han fortsatte: «På grunn av dette har Kina hatt stabilitet, og hvis dere besøker Kina kan dere forstå denne delen av historien.»

Men tre tiår med «stabilitet» – den effektive transformeringen av Kina til en gigantisk sweatshop [billigarbeidsplattform] for den amerikanske kapitalismen og for verdenskapitalismen – har hatt en enorm pris. Kina er ikke et imperialistisk land. Det er fortsatt avhengig av utenlandske foretaksinvesteringer og finans. Nå er landet igjen i siktene til et atomvåpenbestykket USA som er fast bestemt på å gå til ethvert skritt for å sikre sitt globale hegemoni.

I det umiddelbare kjølvannet etter massakren på Den himmelske freds plass skrev Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI): «Undertrykkingen i Kina blir utført for imperialistenes direkte interesser. Med angrepet mot de kinesiske arbeiderne opptrer byråkratiet som deres agent, som bestreber seg på å gjenopprette ‘arbeidsdisiplin’ og å undertrykke arbeiderklassens motstand mot politikken for kapitalistisk restaurering, og den tøylesløse utbyttingen og sosiale ulikheten den har forårsaket.»

Mens den offentlig fordømte massakren gjorde den første Bush-administrasjonen det i hemmelighet klart for den kinesiske regjeringen at hendelsen var et «internt anliggende» som bekreftet verdien av Kina-USA-

forholdet «for begge landenes vitale interesser».

ICFI-erklæringen fortsatte: «Imperialismen hoverer over de kinesiske arbeidernes ødelagte legemer, og søker å utnytte dem til sitt formål for en grov antikommunistisk propaganda, samtidig som de kalkulerer med at den brutale statsundertrykkingen skal omsettes til høyere nivåer av utbytting og enda større profitter fra direkteinvesteringene og joint-venture-tiltakene verdt titalls milliarder av dollar som allerede opererer på kinesisk jord.»

Det er nettopp det som skjedde. Etter Deng Xiaopings Turné i de sydlige provinsene i 1992, der han oppfordret kinesiske gründere til å «bli rike», svulmet amerikanske investeringer i Kina opp, og det førte til en profittbonanza for amerikanske konsern, sammen med den fantastiske berikelsen av Det kinesiske kommunistpartiets øvre sjikt, gjennom utbyttingen av den kinesiske arbeiderklassen.

Argumenter fra ledende kinesiske figurer om at innordning og partnerskap med amerikansk imperialisme ville tilby en fredelig vei for Kinas nasjonale utvikling har vist seg å være et drømmeslott.

Dersom kinesiske embetsrepresentanter aksepterer amerikanske krav vil det bli et massivt slag mot den kinesiske økonomien, som ville føre til masseledighet og som ville forårsake protester og politiske uroligheter. Men å stå opp mot USA betyr, før eller senere, en krig mellom atomvåpenmakter, der millioner av døde på begge sider ville være et optimistisk scenario.

Tretti år etter massakren på Den himmelske fredens plass har alle argumentene om at imperialismens lovmessigheter, som Lenin identifiserte etter utbruddet av første verdenskrig, har blitt erstattet av globalisering og teknologisk utvikling, vist seg å være falske. Kapitalistsystemet, ridd av et nytt stormløp for en gjenoppdeling av verden, er i fullt firsprang mot en ny verdenskrig.

Det eneste som står mellom menneskeheten og denne katastrofen er den internasjonale arbeiderklassen. Det er tvingende nødvendig for arbeidere i Kina, USA og over hele verden å forene sine kamper i en felles kamp mot kapitalistsystemet, som er rotårsaken til imperialistkrig. Dette betyr å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale i Kina, og over hele verden, som avantgarden av en arbeiderklassebevegelse mot imperialistkrig.