Tirsdag markerte 30-års-dagen siden det brutale militærtilslaget mot ubevæpnede studenter og arbeidere i Beijing, på beordring fra lederskapet i det stalinistiske Kinas kommunistparti (KKP). Uavhengige estimater setter dødstallet så høyt som 6 000, med titusener skadet, der 40 000 tungt bevæpnede tropper, støttet av tanks og pansrede kjøretøy, brutalt knuste enhver motstand fra arbeidere og studenter på Den himmelske freds plass [Tiananmen-torget] og i arbeiderbydeler.
Mens disse begivenhetene blir referert til som massakren på Den himmelske freds plass [‘Tiananmen-massakren’], og studentene er hovedaktørene i internasjonale medier, strakk protestenes omfang seg langt forbi den kinesiske hovedstaden og omfattet brede lag av arbeiderklassen. De initielle studentprotestene i april med krav om demokratiske reformer fikk raskt tilslutning av arbeidere og deler av de urbane fattige, som ga uttrykk for sine egne klassekrav mot korrupsjon, høy inflasjon og voksende arbeidsledighet, som var konsekvensene av pro-marked restruktureringen anført av Deng Xiaoping.
Innen midten av mai fant det sted protester som samlet hundretusener på Den himmelske freds plass, og som kulminerte den 17. mai i en demonstrasjon med to millioner deltakere. Etter at regimet erklærte unntakstilstand den 20. mai flommet én million mennesker torgplassen mens andre satte opp gatebarrikader på tilfartsårene. Den autonome arbeiderforeningen i Beijing, etablert uavhengig av KKP-regimet, fant gjenklang og tilsvarende foreninger ble etablert i større byer over hele landet. Ifølge lekkede regjeringsdokumenter som ble publisert som Tiananmen Papers, ble det rapportert demonstrasjoner i 341 kinesiske byer mellom april og juni 1989.
«Det var landsdekkende. Det var ikke bare én stor protest. Det var dét som gjorde det mye mer skremmende for regjeringen, og én grunn til at den hadde behov for en maktdemonstrasjon,» fortalte Jonathan Unger, en akademiker fra Australian National University, til Guardian sist helg.
Det var ikke bare omfanget av protestene, men dreiningen av deres klassekarakter som var underliggende for regimets beslutsomhet om å knuse opposisjonen og slippe løs en landsdekkende kampanje av politi-stat-undertrykking for å terrorisere hele befolkningen. Mens KKP-lederskapet hadde lekt med statsminister Zhou Ziyangs forslag om å imøtekomme mer konservative studentledere med tilbud om begrensede demokratiske reformer, ble regimet alarmert av arbeiderklassens inntreden i kampen, som truet selve deres eksistens.
Fra i dag av publiserer World Socialist Web Site en serie uttalelser og kommentarer som dokumenterer responsen fra Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), samt en formativ artikkel skrevet ti år etter massakren på Den himmelske freds plass og en annen artikkel som vurderer begivenhetene, nå 30 år senere.
ICFI-uttalelsen under, med tittelen «Victory to the Political Revolution in China,» ble publisert den 8. juni 1989, bare dager etter det militære tilslaget i Beijing, da protester mot det morderiske regimet brøt ut i dusinvis av byer. I tillegg til at den gir et gjennomtrengende innblikk inn i hendelsene og beskaffenheten av KKP, ga den et politisk perspektiv for den kinesiske arbeiderklassen å slåss på.
Mens USA og landets allierte hyklersk fordømte massakren og sidestilte KKP-regimet med sosialisme og kommunisme, insisterte ICFI på at stalinismen, som var i krise ikke bare i Kina men også i Øst-Europa og Sovjetunionen, var ansvarlig. Erklæringen sporer utviklingen av KKP etter Den kinesiske revolusjonen i 1949, som endte den direkte imperialistiske dominansen av Kina. Basert på den reaksjonære stalinistiske oppfatningen om «sosialisme i ett land» nasjonaliserte det kinesiske regimet nøkkelsektorer av industrien og implementerte byråkratisk sentralplanlegging etter modell av Sovjetunionen, der arbeiderklassen hadde absolutt ingenting den skulle ha sagt. ICFI karakteriserte Kina som en deformert arbeiderstat.
På 1930-tallet insisterte Leo Trotskij på at arbeiderklassen måtte forsvare de nasjonaliserte eiendomsrelasjonene i Sovjetunionen som var etablert av Den russiske revolusjonen av 1917, til tross for degenereringen under Stalin og hans gangstere. Han kalte for en politisk revolusjon for å omvelte det stalinistiske byråkratiet og gjenopprette arbeiderdemokrati, som del av kampen for sosialistisk verdensrevolusjon. Dette var også den politiske veien fremover for den kinesiske arbeiderklassen i 1989.
ICFIs erklæring forklarte at den fascist-aktige brutaliteten til KKP-regimet stammet fra regimets klare forståelse for at kapitalistisk restaurering ikke kunne oppnås uten undertrykking av arbeiderklassen. Med stort fremsyn, ble det advart:
«Konsekvensene av et avgjørende nederlag for det kinesiske proletariatet påført det av det stalinistiske regimet – og dette er på ingen måte oppnådd – ville være den fullstendige likvideringen av alle gjenværende sosiale erobringer fra Den kinesiske revolusjonen og en tøylesløs omorganisering av økonomien på nye kapitalistiske fundamenter. Det regimet som presiderer over en slik kontrarevolusjonær transformasjon ville av nødvendighet være av en fascistisk karakter. Faktisk er karaktertrekkene av et slikt regime allerede synlige, om enn bare i kimeform, i den militærterroren som styrer Beijing i dag.»
Mens kapitalistpolitikere gråt sine krokodilletårer over de døde på Den himmelske freds plass ble det forstått i vestlige hovedsteder og styrerom at massakren var en garanti for utenlandske investorer for en billig, disiplinert arbeidsstokk. Etter Dengs rundreise i de sydlige provinsene i 1992 flommet utenlandsinvesteringene inn, og hele landet ble forvandlet til verdens billigarbeidsplattform [‘sweatshop’].
Beijing-regimet etablerte børser, renoverte penge- og banksystemet, nedfelte juridisk retten til privateiendom sammen med muligheten til å hyre og si opp arbeidere, og solgte ut, plyndret eller nedla statseide foretak, og åpnet partiet for velbeslåtte medlemmer av den spirende kapitalistklassen.
Topp KKP-ledere skryter i dag av den kinesiske økonomiens svimlende vekst, som multiplisertes 11 ganger mellom 1992 og 2010, til å bli verdens nest-største økonomi. Denne veksten har imidlertid hatt sin stive pris, der den har vært basert på superutbyttingen av den kinesiske arbeiderklassen. Regimet konfronterer nå problemer som det ikke har noen progressive løsninger for.
Utsiktene for Kinas fredelige fremvekst til å bli en global makt, solgt av Deng Xiaoping og hans etterfølgere, har vist seg å være en luftspeiling. Imperialistmaktene, fremfor alt USA, var beredt til å sameksistere med et voksende Kina såfremt landet var en kilde til store profitter og ikke utfordret deres hegemoni. Trump-administrasjonen, med støtte fra Washingtons politiske etablissement, militæret og etterretningsagenturene, anser imidlertid Kina som den største utfordringen for amerikansk global dominans. Den voksende amerikanske økonomiske krigen mot Kina, samtidig med den massive militæroppbyggingen på tvers av hele India-Stillehavsregionen, demonstrerer at amerikansk imperialism ikke vil stoppe ved noe, inkludert en krig mellom atomvåpenbestykkede makter, for å få blokkert sin rival.
Innen Kina har kapitalistisk restaurering generert enorme sosiale spenninger. I løpet av fire tiår har landet gått fra å være et av de mest like i verden, til et av de mest ulike. Landet har det største antallet dollar-milliardærer utenfor USA, mens titalls millioner arbeidere sliter med å overleve på fattigdomslønninger. De sosiale ondene som så godt som ble avskaffet i etterkant av 1949-revolusjonen – slaveri, barnearbeid, narkotikamisbruk og prostitusjon – har alle blomstret under det kapitalistiske markedet og har rammet millioner av menneskers liv.
Tretti år etter Tiananmen-torgmassakren opprettholder KKP-lederne løgnen om at den voldelige undertrykkingen av «kontrarevolusjonære oppløp», eller politisk «uro», var berettiget. I år, som på dagen alle andre år, var det mobilisert et enormt politi-stat-apparat for å sikre at politiske dissidenter var holdt under nært oppsyn eller sendt ut av Beijing, sosialmedier ble silt for å blokkere enhver diskusjon av begivenhetene, og for å sperre tilgangen til nettsteder kritiske til det kinesiske regime. Selve Tiananmen-torget var igår utvilsomt oversvømt av politi og sivilkledde agenter som sikret at enhver protest raskt ble brakt til taushet.
Slike undertrykkingstiltak er ikke et tegn på styrke, men på politisk svakhet. De korrupte og isolerte kinesiske lederne lever med dødelig frykt for utbruddet av en massebevegelse av den enormt ekspanderte arbeiderklassen, på en skala som uunngåelig vil overskygge opprøret i 1989. De essensielle politiske lærdommene som må trekkes for revolusjonære kamper fremover er å finne i uttalelsene og artiklene World Socialist Web Site publiserer denne uka. De fortjener seriøs studering av alle arbeidere, ungdommer og intellektuelle som ønsker et sosialistisk alternativ til krig, sosial ulikhet og diktatur. Fremfor alt betyr det etableringen av en seksjon av ICFI i Kina.