75-årsmarkeringen av D-dag-invasjonen av det nazi-okkuperte Frankrike den 6. juni 1944, var en begivenhet karakterisert av slående motsigelser.
Selve invasjonen, verdenshistoriens største landgangangrep, var en massiv militæroperasjon som involverte 160 000 tropper – amerikanske, britiske og kanadiske – tusenvis av skip og landingsfartøy, så vel som en intens bombekampanje fra lufta.
Som alle slike operasjoner involverte D-dagen sin andel av hensynsløse handlinger og feilberegninger, der soldater, mange av dem bare 18- og 19-åringer som aldri før hadde fyrt av et skudd i kamp, betalte med sine liv.
Før slaget var over skulle det være nesten 20 000 døde, iberegnet både de invaderende og de tyske troppene de konfronterte. Ytterligere 20 000 franske sivile mistet livet under kampen om Normandie, deriblant mer enn 4 000 bare på D-dagen.
Veteranene fra slaget som returnerte for årsmarkeringen gikk med krykker og gåstoler, eller de satt i rullestoler, og mange kom med stor sannsynlighet for aller siste gangen, og de mintes grusomhetene fra en krig som skulle merke hele deres liv. De som snakket om sine erfaringer fra dagen – og det kan mange fortsatt ikke – mintes hvordan de klatrer over andre soldaters kropper for å nå toppen av stranda, og hørte døende venners skrik om hjelp. En britisk sanitetsoldats uutslettelige minne fra D-dagen var å sitte med en 16 år gammel døende tysk soldat i fanget, som hadde fått begge beina sprengt vekk.
Lidelsene, smerten, og selvfølgelig heltemotet, til disse aldrende veteranene fra den mest forferdelige krigen i menneskehetens historie er ubestridelig. Deres uttalelser om at de hadde bidratt med sitt nødvendige offer i en kamp for «frihet» er uten tvil oppriktige, og gjenspeiler de utbredte allmenne sentimentene fra den gangen, om at krigen ble ført for å beseire fascismen.
Talene som ble avlevert av de ulike statslederne, med Donald Trump i spissen, var imidlertid av en helt annen karakter. For dem var de påkalte ordene «fred», «frihet» og «demokrati» i Portsmouth, England og i nærheten av Omaha Beach i Normandie, så fulle av kynisme og hykleri at de ble til det motsatte.
Trump, som ble rost av de såkalte liberale mediene for å ha lest og snufset seg gjennom en rekke platityder og anekdoter satt sammen av hans stab, krediterte veteranene fra D-dagen med «vår sivilisasjons overlevelse» og overlevelsen av «friheten» og «vår levemåte», så vel som «fredens velsignelser».
Hans vert, den franske presidenten Emmanuel Macron, snakket langs de samme linjene: «Vi må aldri slutte å jobbe for den frie verdens allianse,» sa han. «Vi må vise oss verdige denne arven av fred som vi har blitt testamentert.» Samtidig påberopte han De forente nasjoner (FN), Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO) og Den europeiske union (EU) – alle av dem institusjoner Trump foraktelig har hånt – som legeliggjøringen av denne arven.
Alt dette snakket om «fred» er motsagt av minst 20 millioner menneskers død i krigene som imperialismen har ført siden slutten av den siste verdenskrigen, fra Korea til Vietnam, Balkan, Irak, Libya og Syria, for ikke å nevner Algerie, hvor det franske militæret slaktet rundt 200 000.
Enn videre møttes Trump og Macron straks etter deres taler for å diskutere Iran, der Washington fortløpende bygger opp sine militærstyrker for krig.
Og man kunne ikke gjette fra talene som feiret en krig angivelig ført for å nedkjempe nazistene, at Trump bevisst nører opp under bålene for xenofobi, ekstrem nasjonalisme og antiimmigrant sjåvinisme som utgjør de essensielle ideologiske grunnvollene for moderne nyfascisme, eller at Macron senest i fjor hyllet Frankrikes fascistdiktator marskalk Philippe Pétain, som ga sin uforbeholdne støtte til nazi-okkupantene, som «en stor soldat». Eller, for den saks skyld, at Europa som helhet har flere nyfascister i regjering enn noen gang siden Det tredje rikets fall, med fascistpartiet Alternative für Deutschland (AfD) nå som det største opposisjonspartiet i Tysklands føderale parlament Bundestag.
Bak talene som ble avlevert på torsdag – som med den blodige begivenheten de var ment å påminne – lå de difinitive politiske kalkylene til politikere som søker å fremme sine respektive lands imperialistinteresser.
Andre verdenskrig, uansett talene som ble avlevert på begge sider av Den engelske kanalen denne uka, var ikke en «krig for demokrati» mot fascisme. Snarere var den, akkurat som Den første verdenskrigen som den etterfulgte med bare 21 år, oppstått fra kapitalistsystemets fundamentale motsetninger, en mellom verdensøkonomien og dens splittelse mellom antagonistiske nasjonalstater, og en mellom sosialisert produksjon og det videreførte privateierskapet av produksjonsmidlene.
Invasjonen på D-dagen kom etter en langvarig drakamp mellom USA og Storbritannia over krigens kurs og åpningen av en «andre front», som Sovjetunionen hadde kalt for i minst de to foregående årene.
Et av de mest slående trekkene ved minnemarkeringene for D-dagen, både i Storbritannia og i Frankrike, var den bevisste utelukkingen av Russland fra begivenhetene. Uansett den ubestridelige rollen som Normandie-invasjonen utgjorde for Det tredje rikets nederlaget i verdenskrigen, er den Den røde armés overveldende offer og innsats, som var ansvarlig for 80 prosent av tapstallene påført de tyske styrkene, ubestridelig. Mens tapstallene på nesten 300 000 fra slagmarkene for det amerikanske militærpersonalet er svimlende, ble disse tallene overskygget av de ufattelige tapene på 26 millioner sovjetiske døde, militære og sivile.
Det var Den røde armés seire – og bak dem de sovjetiske massenes antifascistiske motstand – der den sloss langs en front som strakk seg over 1 600 kilometer, som presset USA og Storbritannia til å gjennomføre landgangen og D-dagen, og endelig åpne opp den andre fronten Moskva krevde.
Både den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt og Storbritannias statsminister Winston Churchill var bekymret for at foruten en intervensjon i Frankrike kunne krigen i Europa bli vunnet utelukkende av Sovjetunionen, og med dét reise spøkelset for sosialistrevolusjon på tvers av kontinentet.
Begge imperialiststatssjefene var bekymret for forsvaret av kapitalismen i et etterkrigs-Europa, og for utsikten til at millioner av arbeidere, etter å ha gjennomgått de sviende erfaringene av Den store depresjonen, fascismens fremvekst og verdenskrigenes skrekk og gru, skulle legge ut på revolusjonens vei.
Churchill hadde en lang historikk som en rabiat antikommunist og en uforsonlig fiende av Sovjetunionen, som gikk tilbake til utplasseringen av britiske tropper til Arkhangelsk og Murmansk i 1918 i det han den gangen, som krigsminister, beskrev som en kampanje «for å kvele bolsjevik-staten i vuggen».
Mens han så sent som 1935 beskrev bolsjevismen som en «sykdom» og en «pest», beholdt Churchill sitt håp, som så mange i den britiske styringsklassen, for at Adolf Hitler ville «gå ned i historien som mannen som gjenopprettet den store germanske nasjonens ære og fred i sinnet, og brakte den tilbake, fattet, hjelpsom og sterk, til forkanten av den europeiske familien.» På 1930-tallet beholdt han og hans likesinnede høyreorienterte Tory-er sitt håp om at nazi-Tyskland ville gjøre opp regnskapet med Sovjetunionen.
Churchills beregninger under Den andre verdenskrigen var ikke basert på «demokrati» eller «frihet», men på forsvaret av et britisk imperium som slavebandt hundrevis av millioner arbeidere og bønder i koloniene på det indiske subkontinentet, i Afrika og i Midtøsten.
Roosevelt representerte for sin del en fremvoksende amerikansk imperialisme som hadde blitt den overordnede Atlanterhavsmakten og søkte å utøve globalt hegemoni. På tidspunktet for D-dagen produserte USA 45 prosent av verdens våpen og nesten 50 prosent av verdens handelsvarer, mens to tredjedeler av alle skip på verdenshavene var bygd i USA.
Disse divergerende interessene var underliggende for de anglo-amerikanske meningsforskjellene over militærstrategien i Europa, både før og etter D-dagen, der Washington i siste instans dikterte krigsplanene mot Tyskland.
I den nylig utgitte boka War and Peace: FDRs Final Odyssey: D-Day to Yalta, 1943-1945, beretter den britiske biografen Nigel Hamilton om hvordan Churchill var rasende etter D-dagen, over de alliertes øverstekommanderende general Dwight Eisenhowers beslutning om ikke å sende en hær på rask marsj østover, for å komme til Berlin før den sovjetiske Røde armé.
Hamilton skriver: «Raskt nok, faktisk, skulle han [Churchill] beordre utarbeidet planer for et anglo-amerikansk Barbarossa [nazi-kodenavnet for invasjonen av Sovjetunionen]: et angrep fra Dresden-området ‘for å kunne påtvinge Russland USAs og det britiske imperiets vilje’... Det ville innebære nesten femti – for det meste amerikanske – divisjoner, og opptil hundre tusen tyske Wehrmacht-tropper! Angrepet skulle i tillegg lanseres bare fire dager før det britiske generalvalget: Operation Unthinkable.» [‘Operasjon Utenkelig’]
Washington nedla veto mot Churchills forslag om å alliere seg med hærene til Tysklands nazi-regime for å angripe Sovjetunionen, og mente med rette at befolkningen i USA – etter å ha blitt fortalt den førte et korstog mot fascismen – aldri ville stå for en slik krig. Ikke desto mindre avslørte planene den amerikanske kapitalistiske styringsklassens og dens hovedalliertes «demokratiske» og «antifascistiske» simuleringer.
Syttifem-år-senere, med Sovjetunionen oppløst av det stalinistiske byråkratiet og den amerikanske imperialismen som dreier seg stadig mer aggressivt i retning av militarisme som middel for å motvirke nedgangen for sitt globale økonomiske hegemonien, har faren for en ny verdenskrig, utkjempet med atomvåpen, aldri vært større. Hånd i hånd med pådrivet til krig er gjenkomsten av ekstreme høyreorienterte og fascistiske elementer, både i Europa og i USA selv, og en samtidig oppbygging av statsrepresjon.
Nok en gang – for tredje gang i løpet av ett århundre, står menneskeheten konfrontert med skjebnevalget mellom sosialisme og barbari. Det er ingen annen måte å få stoppet en ny imperialistkrig på, og nå trusselen om kjernefysisk utsletting, annet enn med en sosialistisk revolusjon. Det avgjørende spørsmålet er å etablere et nytt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, gjennom byggingen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI).