I en tale til den franske nasjonalforsamlingen på onsdagskvelden kunngjorde den franske statsministeren Édouard Philippe en rekke vidtrekkende nedskjæringstiltak, spesielt rettet mot pensjoner og arbeidsledighetsbetaling, så vel som nye angrep mot immigranter og muslimer.
At en slik tale skulle finne sted ble kunngjort umiddelbart etter bekjentgjøringen av resultatene av de europeiske valgene den 26. mai. Den skulle signalere «Akt II», og korrespondere med andre halvdel av president Emmanuel Macrons femårsperiode. Macrons parti (LREM) [La République en marche] tapte i de europeiske valgene for Marine Le Pen og hennes parti Nasjonal samling (RN) [Rassemblement national], som var i stand til å utnytte sosial misnøye over ulikhet og innstrammingstiltak pålagt av Macron og hans forgjenger François Hollande, fra Sosialistpartiet (PS) [Parti sosialiste].
Philippes erklæringer gjorde det klart at Macron-regjeringens respons vil være å forflytte seg ytterligere til høyre. Mens den står overfor voksende venstreorientert opposisjon i arbeiderklassen, uttrykt i en vekst av streiker og protester, de siste månedene av sykehusarbeidere og lærere, så vel som «gul vest»-protestene mot sosial ulikhet, er Macron-regjeringen fast bestemt på å imøtekomme finanselitens krav om slusing av stadig større rikdommer over i deres lommer. Politikken skissert av Philippe besto av å videreføre dekomponeringen av sosiale rettigheter erobret av den franske arbeiderklassen i det 20. århundre.
Hans regjering adopterer også RNs antiinnvandrerpolitikk, for å piske opp xenofobisk hysteri og avlede det sosiale raseriet produsert av de politiske retningslinjene.
Det mest betydningsfulle tiltaket bekjentgjort av Philippe er den faktiske forskyvningen av pensjoneringsalderen med to år. Regjeringen vil introdusere en ny «likevektsalder» på 64 år, mens den opprettholder den legale laveste pensjonsalderen på 62, med «oppfordringer til å jobbe lengre» ved å kutte rettighetene for de som pensjonerer seg før en alder av 64. Dette vil tvinge allerede pensjonerte arbeidere til å gå tilbake til arbeid på fattigdomsnivå, for å kunne overleve.
«Alle vil være i stand til å treffe sitt eget valg, under frihet og ansvar,» sa Philippe, med alt det franske borgerskapets velformulerte hykleri. De eldre skal bli drevet til å arbeide lengre med kunngjøringen av en «stor sysselsettingsplan for eldre».
Philippe refererte også til en omstrukturering av det nasjonale pensjonssystemet planlagt annonsert inneværende år. Det vil avskaffe de 42 forskjellige pensjonsrettighetene som er relatert bransje og arbeidsgiver, og erstatte dem alle med ett eneste nasjonalt pensjonssystem. Dette vil rive opp de mer sjenerøse pensjonsytelsene hevdvunnet av enkelte seksjonene av arbeidere, deriblant de nasjonale jernbanearbeiderne, lærere og andre offentlig ansatte. Disse pensjonsplanene skal erstattes av et pensjonssystem «med poeng», med verdier staten vilkårlig kan endre i henhold til sine finansielle interesser, frem til den tid da en arbeider tar ut sin pensjon.
Arbeidsledighetsytelser skal også kuttes. «Det andre målet med denne reformen er å sikre at arbeid betales bedre enn inaktivitet,» sa han. Selv om dette «generelt sett [allerede] er tilfelle», er det «situasjoner der den månedlige arbeidsledighetstrygden er høyere enn månedslønnigen. Det må vi sette en stopper for.»
Den 7. juni publiserte Les Echos en eksklusiv rapport om regjeringens planer om å kutte arbeidsledighetstrygden, basert på kommentarer fra ikke-navngitte regjeringsrepresentanter. De fullstendige detaljene skal avsløres den 17. juni. Det rapporteres at planen vil heve kravene for kvalifisering for mottak av utbetaling: mens det i dag kreves at en arbeider må ha vært ansatt tilsvarende fire måneder i løpet av de foregående 28 månedene, vil dette kravet bli økt til minst seks måneder i løpet av de foregående 24 månedene.
Nasjonalforbundet for sysselsetting i industri og handel (Unédic) uttalte at selv uten å endre tidsrammen fra 28 til 24 måneder vil hevingen av arbeidskravet fra fire måneder til et halvt år automatisk stoppe utbetalingene for 236 000 arbeidsløse, eller 11 prosent av totalen.
Disse sosiale angrepene blir kombinert med skattekutt på totalt € 5 milliarder [NOK 48,86 milliarder] per år. De fulle detaljene er enda ikke annonsert, og de vil uten tvil gi ytterligere innrømmelser til de rike og deler av den øvre middelklassen. Philippe erklærte bare at for de på laveste og nest-laveste inntektstrinn ville kuttene føre til hånlige små lettelser på henholdsvis € 350 og € 180 euro [NOK 3 420 og 1 759]. Samtidig blir eiendomsskatten beregnet etter eiendomsverdi eliminert, som er uforholdsmessig til gavn for de rike.
Samtidig som utlegg til fordel for de mest sårbare delene av arbeiderklassen nedskjæres bekreftet Philippe sin regjerings forpliktelser til å tilrettelegge for milliarder av euro for finansieringen av militæret og politistyrkene, som har som oppgave å undertrykke arbeiderklassens motstand. «Opprettholdelse av kontroll betyr fremfor alt å garantere den offentlige orden,» sa Philippe, «og en av våre første beslutninger var å lansere et stort rekrutterings- og utstyrsprogram for politiet.» Macrons løfte om å øke militærutleggene til to prosent av BNP, i tråd med EUs mål, er «en massiv innsats,» sa han, «men det er nødvendig å være konsistent».
Det autoritære innholdet av Philippes tale fremsto med all tydlighet da han kastet seg ut i en raljering mot innvandrere, asylsøkere og veksten av «islamisme».
Hans uttalelser var i tråd med løgnene til Trump-administrasjonen og ekstreme høyreorienterte partier internasjonalt, om at immigrantarbeidere som flykter fra krig og fattigdom forårsaket av europeisk og amerikansk imperialistpolitikk, og som utøver sin juridiske rett til å søke asyl, «misbruker systemet».
«Antallet asylsøkere falt med 10 prosent i Europa i fjor, men fortsetter å videreføres i Frankrike, i en størrelsesorden av 22 prosent.» Frankrike må «få kontroll med denne innvandringsflyten», uttalte han. «Retten til asyl er en verdi», sa Philippe, «men vi må kjempe med fasthet mot misbruk... Vi må være sikre på at asylsøkere velger Frankrike for landets verdier, for dets historie, for dets språk, og ikke fordi systemet vårt er mer gunstig enn de systemer satt på plass av våre naboer i Europa.»
Dette antyder at regjeringen vil ytterligere angripe vilkårene for innvandrere i Frankrike, som Macron allerede foreslo i kjølvannet av valgene til Europa-parlamentet. Le Monde publiserte sist mandag en rapport med overskriften «Ny offensiv av utøvende myndigheter mot innvandring», basert på anonyme uttalelser fra Macron-regjeringens representanter. Artikkelen bemerket at innenriksministeren i et internt møte i forrige uke hadde snakket «om Frankrikes alt for store attraktivitet» for innvandrere.
Macron holdt den 30. april et ministerrådmøte hvor han erklærte at «spørsmålet om innvandring er nok en gang foran oss.»
Philippe kunngjorde at Macron-regjeringen vil organisere en årlig debatt i parlamentet om «asyl og innvandring», og den første utgaven ville bli avholdt i september, fordi det «går til det fundamentale grunnlaget for vår suverenitet og våre prinsipper». Dette vil være lite annet enn en plattform for fordømmelser av innvandrere og en opp-pisking av xenofobi fra hele det politiske etablissementet.
Philippes tale var en demonstrasjon av det politiske etablissementets ytrehøyreforflytning, i Frankrike og internasjonalt. Skremt av arbeiderklassens voksende kamper mot mer enn et tiår av sosiale angrep, og mens de forbereder seg på store kriger, bygger styringsklassen opp styrkene for en politistat og fremmer nasjonalisme og gjør immigranter til syndebukker.