Brannen i boligblokka Grenfell Tower den 14. juni 2017 er en begivenhet svidd inn i bevisstheten til arbeidende mennesker på tvers av London, og rundt om i verden. 72 menn, kvinner og barn døde i sine hjem.
Royal Borough of Kensington og Chelsea Council sammen med deres organisasjon for leierforvaltning (KCTMO) innkapslet boligblokka Grenfell Tower i billig, brennbar byggbekledning som del av deres «renoveringsplaner», som var årsaken til at en liten kjøkkenbrann utviklet seg til å omslutte bygningen på noen få minutter.
Socialist Equality Party skrev: «I årene som kommer vil det være nødvendig å referere til Storbritannias politiske liv relatert til ‘før’ og ‘etter’ Grenfell. Dette skyldes at tragedien har så brutalt avslørt den underliggende virkeligheten av de sosiale relasjonene mellom klassene – og det nettopp i London, en av de rikeste byene i verden, og i Londons rikeste valgkrets.»
Millioner av arbeidere forsto at brannen ikke bare var en tragedie, men en forbrytelse. I boka Tilstanden for arbeiderklassen i England forklarte Frederick Engels: «Når samfunnet plasserer hundrevis av proletarer i en slik stilling at de uunngåelig går en for tidlig og en unaturlig død i møte» og «likevel tillater at disse forholdene vedvarer, da er det en mordgjerning like sikkert som gjerningen utført av det enkelte individ.»
Det sosiale mordet på 72 personer var resultat av en tiår-lang krig mot arbeiderklassen. «Det finnes ikke noe sånt som et samfunn» var Margaret Thatchers lovprisningshymne av den frie markedskapitalismen, og det var et løfte om at alle begrensninger for de superrikes rikdomsopphoping skulle rives vekk, inkludert bygge- og brannsikkerhetsforskriftene, og med det en privatisering av kommunalboliger.
Tony Blairs New Labour fulgte opp i samme stil med proklameringen at de var «intenst avslappet over at folk ble skittent rike», og de førte tilsyn med Londons transformering til en lekeplass for bankører og oligarker. Store strekk av boligpolitikken, sosial omsorgen, transportvesenet og National Health Service [helsevesenet] ble privatisert, eller satt i gjeldsklemma via Public Private Partnerships (PPP) [offentlig-private finansieringspartnerskap]. Begrepene «sosial rensing», «sove røft» og «de arbeidende fattige» ble del av dagligtalen.
Innen juni 2017 var det mulig å kjøpe et palass i Chelsea til £ 16,5 millioner [NOK 180 millioner], komplett med treningsstudio og kino, men ikke å finne en brannbil med en stige som rakk lenger enn 30 meter – en situasjon Londons brannbekjempere beskrev som «kriminell». I samme byområde som er hjemstavn for kongelige ble beboerne i Lancaster West Housing Estate drept i ei tårnblokk uten sprinkelanlegg. Boligblokka Grenfell Tower hadde ett trappeløp, ingen brannalarm og bygningens nødutgangslamper var ødelagte. De som ringte nødnummeret 999 ble bedt om å «holde seg i ro» mens den brennbare bygningskledningen produserte tykk cyanidforurenset røyk som fylte korridorer og trapper. Londons brannbekjempere kjempet heroisk med en utrustning desimert av nedskjæringer.
Neste morgen oppdaget millioner at gjentatte advarsler om brannfaren fra Grenfell Action Group bevisst hadde blitt undertrykt av lokalforvaltningens ansvarlige representanter: «Det er en virkelig skremmende tanke, men Grenfell Action Group er hellig overbevist om at bare en katastrofal begivenhet vil eksponere vår utleiers ubehjelpelighet og inkompetanse.»
Myndighetenes klassearroganse bygde opp til et ramaskrik og Kensingtons og Chelsea Councils kontorer ble stormet av demonstranter to dager etter brannen.
Grenfell-brannen avslørte kapitalismens fallitt. Brannens etterdønninger viste arbeiderklassens enorme sosiale makt. Det var arbeidende mennesker som organiserte nødtiltak, koordinerte donasjonene av mat, klær, toalettsaker, medisiner, tepper og nødly. Det var de som satte opp de første listene over savnede personer.
Den grunnleggende delingen av samfunnet i klasser hevdet seg, der arbeidende mennesker handlet uavhengig og feide til side overfladiske forskjeller mellom hudfarge, etnisitet, religion og kjønn.
Staten var fullstendig ute av balanse men jobbet iherdig for å gjenvinne kontrollen. Dens valgte politiske mekanisme var regjeringens granskning, under ledelse av sir Martin Moore-Bick. Men denne hvitvaskingen ble bare muliggjort med støtte fra Labour-lederen Jeremy Corbyn, det lokale Labour-parlamentsmedlemmet Emma Dent-Coad og av Matt Wrack, sjefen for Fire Brigades Union [fagforeningslederen for brannbekjemperne]. Det var de som kanaliserte beboernes raseri inn bak et bedrageri. Moore-Bick utelukket å granske enhver årsak av en «sosial, økonomisk og politisk karakter», og granskningen hadde ingen fullmakt til å fremme kriminalanklager. Dens eneste funksjon var å underordne alle krav om rettferdighet til en prosess som bare ville beskytte de skyldige.
To år senere er det «business as usual» for styringsklassen. Minst 17 Grenfell-familier bor fortsatt i midlertidig innkvartering. Bare 13 personer har blitt intervjuet «med varsomhet», der London Metropolitan Police innrømmer at til tross for å ha identifisert potensielle mistenkte for forbrytelser på foretaksnivå og dødsfall forårsaket av grov uaktsomhet «er det er ingen garanti vi kan gi for at det vil føre til kriminalanklager».
Og mens de skyldige går fri, i en ondsinnet handling av klassejuss, skulle den respekterte Grenfell-kampanjeføreren Reis Morris – som mistet familie og venner i brannen – tilbringe årsmarkeringen for brannen bak murene, etter å ha konfrontert en Grenfell-områdesjef for å ha ignorert hans klager.
Som borgermester for London fortalte Boris Johnson protesterende brannbekjempere å «komme seg vekk» [‘get stuffed’] da de advarte for at hans rå nedskjæringer ville drepe. Denne politiske pyromanen er nå favoritt for å vinne Tory-lederkonkurransen om å erstatte May som statsminister.
Anslagsvis 200 000 mennesker bor i boligblokker kledd med samme brennbare bygningskledning som Grenfell Tower hadde. Tusenvis av skoler, høgskoler, sykehus, kjøpesentre, arbeidsplasser og pleiehjem for eldre er fortsatt innkapslet i brennbare materialer.
Siste søndagens brann som feide gjennom 20 leiligheter i Barking, øst i London, viser at ingenting har endret seg. Innen 12 minutter spredte brannen seg over alle seks etasjene via treverkbalkonger og kledning godkjent av et ødelagt bygg- og brannsikkerhetsregime. Nok en gang ble beboernes sikkerhetsproblemer ignorert. Bare det faktum at brannen fant sted på ettermiddagen forhindret et stort tap av menneskeliv.
Over hele verden er kapitalisme i ferd med å bli et skittent ord, der arbeidere konfronterer en parasittisk styringsklasse besatt av akkumuleringen av personlig rikdom, selv om det skulle bety å ødelegge millioner av menneskers livsvilkår. En studie denne måneden fant at 130 000 forebyggbare dødsfall i Storbritannia var forårsaket av nedskjæringer siden 2012. I løpet av de to årene siden Grenfell har grufulle branner krevd hundrevis av liv, fra Kemerovo i Russland, hvor 64 mennesker, deriblant 41 barn, ble drept, til Dhaka i Bangladesh hvor en brann krevde mer enn 80 menneskers liv.
Edward Daffarn, som med nød og neppe unnslapp på brannnatta, fortalte til Guardian denne uka at Grenfell-kampanjer har nådd et veikryss. Grenfell United hadde vært beredt til å jobbe med regjeringen og hadde deltatt i dusinvis av møter med ministre og embetsrepresentanter, men denne strategien hadde mislyktes: «Det eneste de frykter er sosial uro – og med rette. Gå til et hvilket som helst møte i Kensington, og raseriet er der fortsatt. Det har ikke løst seg opp. Vi kasta bort 22 måneder med å prøve å gjøre det på denne måten, og nå må vi komme opp med en annen løsning. Vi har lært mye. De sviktet oss.»
En ny politisk strategi er nødvendig – kampen for sosialisme. Rettferdighet for Grenfell kan ikke oppnås uten arbeiderklassens frontalangrep på finansoligarkiets rikdom og makt og de som forsvarer det politisk.
De skyldige, representanter for Arconic og Celotex som produserte brannfarlig bygningsbekledning og Harley Facades og Rydon Construction som installerte den, lokale byrådsrepresentanter som godkjente bruken, og politikerne som var direkte involvert, deriblant Johnson, må arresteres.
Socialist Equality Party oppfordrer Grenfell-familier og deres juridiske grupper til å trekke seg fra alt samarbeid med regjeringens råtne granskning. De som fortsetter å støtte den, som Corbyn og Dent-Coad, tilrettelegger for en statlig tildekking.
Milliarder av pund må tilgjengeliggjøres for å skape trygge og sikre hjem for alle. Dette innebærer å konfiskere finansaristokratiets rikdom, og nasjonalisere bankene og foretakene for å sette dem under offentlig eierskap og demokratisk kontroll, og omorganisere Storbritannias og verdens økonomi til å imøtekomme menneskehetens behov, og ikke for privat profitt.