Trump-administrasjonens bøllete utenriksminister Mike Pompeo holdt en presentasjon for media på torsdag ettermiddag hvor han hevdet at Iran var ansvarlig for mistenkte angrep på to oljetankere i Omanbukta nær det strategiske Hormuzstredet.

Disse anklagene bærer med seg faren for en krig som ville forvandle mye av den eurasiske landmassen til en slagmark.

Pompeos påstander, mannen som offentlig bekjentgjør at enhver av hans handlinger er styrt av Bibelen, er en samling løgner.

«Det er USAs regjerings vurdering at Den islamske republikk Iran er ansvarlig for angrepene som skjedde i Omanbukta i dag,» sa Pompeo til journalistene, under hans korte kommentarer ved utenriksdepartementet.

«Denne vurderingen er basert på etterretning, de anvendte våpnene, nivået på kompetansen som er nødvendig for å utføre operasjonen, nylige lignende iranske angrep på skipsfart, og det faktum at ingen proxy-gruppe som opererer i området har ressurser og kompetanse til å handle med en slik høy grad av raffinement,» fortsatte utenriksministeren.

Vurderingen er «basert på etterretning», men ingen etterretning har av noen blitt fremlagt. Den er avledet fra «anvendte våpen», men dommen skyldig har blitt avsagt mot Iran, før det er utført noen etterforskninger for å avklare hva disse våpnene faktisk var. Og den er understøttet av påstander om «nylige lignende iranske angrep på skipsfart», påstander som er like ubelagte som de nyligste.

Pompeo pumpet opp sine beskyldninger med en rekke påståtte iranske overgrep i løpet av den siste måneden, inkludert sabotasje av fire skip ankret opp utenfor UAE-havna Fujairah i forrige måned – en beskyldning som den amerikanske nasjonalsikkerhetsrådgiveren John Bolton lovte å underbygge ved å fremlegge bevis for FNs sikkerhetsråd, men ikke gjorde.

Han refererte angrepet med væpnede droner på saudiske oljerørledninger, som Jemens houti-opprørere har påtatt seg ansvar for som gjengjeldelse for den nesten genocidale, fireår-lange Saudi-Arabia-ledede og USA-støttede krigen som har krevd over 80 000 jemenittiske sivile ofre og brakt millioner til randen av hungersnød.

Pompeo inkluderte også i anklagelista en missil som den 19. mai falt ned i Bagdads Green Zone, omtrent en halv kilometer unna den amerikanske ambassaden, og ei bilbombe som såret fire amerikanske soldater i Afghanistan den 31. mai, som Taliban har hevdet ansvar for.

Hva er de kjente fakta? To tankskip ble skadet, rundt 14 nautiske mil fra den iranske kysten etter å ha lastet i havner i Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE). Front Altair, en norsk-eid tankbåt registrert på Marshal Islands, hadde petrokjemiske råvarer. Etter en eksplosjon ble skipet satt i brann.

Den andre tankeren er den japansk-eide, Panama-registrerte Kokuka Courageous, som fører en last av metanol, som fikk skade på skipsskrogets styrbordside.

De to fartøyenes 44 besetningsmedlemmene ble reddet av den iranske marinen og brakt til den nærliggende iranske havna Bandar-e-Jask.

Etter redningsaksjonen annonserte US Fifth Fleet at «amerikanske marinefartøy er i området og tilbyr assistanse.» Akkurat hvilken type «assistanse» som ble tilbudt er uklart, men det er ingen tvil om at hendelsen vil bli utnyttet av Pentagon til å skru opp deres eskalerende militærtrusler mot Iran.

Representanter fra de to tankskipenes rederier meldte ulike varianter av hendelsene, blant annet at skipene hadde blitt angrepet med torpedoer, magnetiske miner eller improviserte eksplosive anordninger (IED), de sistnevnte våpnene antydet på grunn av skadenes begrensede karakter. Så mye for Pompeos tillit til «våpnene anvendt», for å kunne beskylde Iran.

Til slutt, og kanskje mest signifikant er at begge fartøyene var tilknyttet Japan, det ene på grunn av eierskapet og det andre på grunn av fraktmanifestet, og de ble rammet nettopp den dagen den japanske statsministeren Shinzo Abe møtte Irans øverste leder Ayatollah Khamenei. Besøket var promotert som et forsøk på å lette spenningene mellom Washington og Teheran, og ble sett av Iran som et middel til å heve isoleringen amerikansk imperialisme har forsøkt å pålegge Iran og landets økonomi.

Bare timer før angrepene hadde Abe offentlig erklært at stikk i strid med amerikanske beskyldninger har Iran «ikke til hensikt» å bygge noe atomvåpen. Hvem sine interesser er tjent av angrep på tankskip knyttet til Japan midt under slike møter? Absolutt ikke den iranske regjeringens.

Dessuten, dersom Pompeos påstander hadde noen som helst troverdighet, og Iran flagrant hadde angrepet et japansk fraktskip, skulle man ikke forventet at Abe umiddelbart hadde avbrutt besøket?

Torsdagens hendelser i Omanbukta påminner skummelt om fjernsynsshowet Rubicon, som AMC kansellerte etter én sesong i 2010. I showets siste episoder iscenesatte styrker tilknyttet det amerikanske etterretningsapparatet senkingen av en oljetanker i Mexicogolfen og forsøkte å klandre Iran.

Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif reagerte på angrepene med å erklære: «Mistenkelig begynner ikke engang å beskrive hva som trolig skjedde i morges.»

Pompeo referte bemerkningen, og erklærte truende: «Zarif synes kanskje dette er morsomt, men det er det ingen andre i verden som gjør.»

Ingen i Teheran lo. Det den iranske utenriksministeren foreslo var den åpenbare konklusjonen at de som er ansvarlige for angrepene på tankskipene var de som ønsker å forhindre en demping av spenningene i regionen, og snarere vil eskalere krigstruslene mot Iran.

De åpenbare mistenkte er Washington selv, og samlingen av Midtøsten-regimer som USA har forsøkt å smi til en antiiransk akse: hovedsakelig Israel, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (UAE). Enhver av dem – eller i det minste leiesoldatene som kongedømmet Saud og deres kolleger av oljesjeikdømmer sysselsetter – er helt i stand til å utføre et slikt angrep med det siktemål å skylde på Iran.

I sin korte kommentarer på torsdag beskyldte Pompeo Iran for å utføre «40 år med uprovosert aggresjon mot frihets-elskende nasjoner», og han erklærte at «Iran slår rundt seg fordi regimet ønsker at vår vellykkede kampanje med maksimalt press skal heves.»

«Ingen økonomiske sanksjoner berettiger Den islamske republikken å angripe uskyldige sivile, forstyrre globale oljemarkeder og engasjere seg i kjernefysisk utpressing,» fortsatte han.

Her foran oss står i all sin herlighet den evangeliske kristne hykleren, som legemliggjør amerikansk imperialismes kriminalitet.

Førti år med Irans «uprovoserte aggresjon». Hvem tror han han lurer? Washington har aldri tilgitt det iranske folket for å ha veltet det USA-støttede politi-tortur-regimet til shahen i 1979. Det var Washington som egget Saddam Husseins irakiske regime til å invadere Iran, og bestykket det med kjemiske våpen for å slakte iranske tropper, i en krig som krevde én million menneskeliv.

I 1988, mot slutten av dén krigen, skjøt den amerikansk marinekrysseren USS Vincennes, som var utplassert i Persiabukta, med bakke-til-luft missiler ned et iransk passasjerfly og drepte alle 290 personer ombord.

I dag har Washington unilateralt og illegalt hevet den iranske atomtraktaten, pålagt sanksjoner ensbetydende med en krigserklæring og skapt en tiltakende elendighet for Irans 83 millioner mennesker, som ødelegger deres arbeidsmuligheter, utsetter millioner for fattigdom og sult, og frarøver syke mennesker livreddende medisiner.

Én ting er sikkert. Ingenting hva angår krisen i Persiabukta som kommer ut av Pompeos munn, eller fra noen andre i den amerikanske regjeringen – like mye dens republikanske som dens demokratiske representanter – eller fra regjeringens propagandabetjenter i foretaksmediene, kan tros. Påskuddene for krig denne gangen vil vise seg like oppdiktede som Iraks «masseødeleggelsesvåpen», eller for den saks skyld løgnene om et amerikansk krigsskip som ble angrepet i Tonkinbukta, som det ble sagt for å rettferdiggjøre iverksetting av den amerikanske krigen som drepte over tre-og-en-halv millioner mennesker i Indokina

Arbeidende mennesker i USA og internasjonalt må ta provokasjonene i Persiabukta som en dødelig alvorlig advarsel. Etter å ha utplassert sin hangarskip-kampgruppe, sin B-52-ledede bombefly-angrepsstyrke, amfibieangrepsfartøy, Patriot-missilbatterier og bakketropper til regionen, bestreber Washington seg nå på å fremprovosere en krig.

En slik krig, ført av et amerikansk militære som ikke er forberedt på en konflikt av den skala som Iran reiser, ville være katastrofalt både internasjonalt og på hjemmefronten. Den kunne ikke føres uten gjenopprettingen av militær tjenesteplikt, og fremprovoseringen av sosialkonflikter av en revolusjonær karakter innen selve USA.

En krig mot Iran vil langt overskygge blodbadet som krevde mer enn én million menneskeliv i Irak, og vil uunngåelig trekke inn hele Midtøsten, så vel som amerikansk imperialismes «store makt» rivaler, deriblant både Kina og Russland, og det reiser faren for et kjernefysisk ragnarokk.

Pådrivet i retning krig mot Iran og faren for en verdenskrig, blir ført i vesentlig grad bak den amerikanske befolkningens rygg, som i overveldende grad er imot krig og er dypt skeptisk til den amerikanske regjeringens og dens mediebetjenters løgner.

Det avgjørende spørsmålet i dag er mobiliseringen av masseopposisjonen mot krig til en bevisst og uavhengig politisk inntervensjon av arbeiderklassen internasjonalt, for å få slutt på imperialismen og for å omorganisere samfunnet på sosialistiske fundamenter.