Referat fra møter i det britiske forsvarsdepartementet har bekreftet rollen den britiske avisa Guardian har spilt som et talerør for etterretningstjenestene.

Den uavhengige journalisten Matt Kennard avslørte i forrige uke at avisas visesjefredaktør Paul Johnson personlig ble takket av DPBAC [Defence Press and Broadcasting Advisory Committee] – komitéen for forsvars- og sikkerhetrådgivning for mediene, som melder mediene sikkerhetsanvisninger (såkalte D-Notice) – for å ha integrert Guardian inn i sikkerhetstjenestenes operasjoner.

I referatet fra et møte holdt i 2018 står det: «Formannen takket Paul Johnson for hans tjenester for komitéen. Paul ble med i komitéen i kjølvannet av Snowden-affæren og har vært instrumentell for gjenopprettingen av forbindelser med Guardian.»

D-notices anvendes av den britiske staten for å nedlegge veto mot publisering av nyheter som er skadelige for statens interesser. Hovedstrømmedienes slaviske samspill sikrer at slike D-Notices fungerer som kneblingsordrer.

Johnson kom med komitéen i 2014 og eksellerte åpenbart med sin opptreden. Et separat referatsett fra det første møtet Johnson deltok i dokumenterer Guardians tette samspill med militære embetsrepresentanter.

Under et avsnitt som detaljerer «råd» gitt mediene av etterretningstjenestene sier dokumentet at «de fleste hendelser og forespørsler om råd var relatert til Guardians videre publisering av utdrag fra Snowden-dokumentene. Komitésekretæren rapporterte at DPBAC-sekretariatets engasjement med Guardian har blitt videre styrket i løpet av de siste seks månedene, med regelmessige samtaler mellom sekretæren, visesekretæren og Guardian-journalister.»

Sekretæren og visesekretærene var henholdsvis visemarskalk i luftvåpenet Andrew Vallance, med utnevnelsene CB og OBE [o. anm.: Companion of the Most Honourable Order of the Bath (ridderorden fra 1725); og Most Excellent Order of the British Empire (orden etablert i 1917)]; Air Commodore David Adams [én-stjerne-general i luftvåpenet]; og Brigadier Geoffrey Dodds [rang over oberst, men under generalmajor], som også er beæret med en OBE. Komitéformannen var Peter Watkins CBE [Commander of the Most Excellent Order of the British Empire]; og forsvarsdepartementets generaldirektør for strategi, sikkerhet og politiske retningslinjer.

Under ledelse av disse militære etterretningsoperatørene spilte Guardian en rolle i å bringe andre aviser internasjonalt på geledd. Referatet bemerker: «På grunn av en avtale mellom Guardian og allierte publikasjoner i utlandet, for koordinering av deres respektive publiseringer av Snowden-materialet, er råd gitt til Guardian blitt videreformidlet til New York Times og andre, og disse bidrar til å veilede disse nyhetskildenes publiseringer.»

I september 2014 tillot Guardian sir David Omand, tidligere sjef for den britiske signaletterretningstjenesten GCHQ (Government Communications Headquarters) [o. anm.: britisk parallell til USAs NSA], å publisere en artikkel med tittelen «Edward Snowdens lekkasjer er villedet – de risikerer å utsette oss for cyberangrep.»

Han erklærte der: «Journalister er ikke de best plasserte til å identifisere sikkerhetsrisikoer; vi må stole på de som har tilsyn med innsamlingen av etterretning.»

I 2016 brukte Paul Johnson et uovertruffent intervju med Andrew Parker, en tjenestegjørende sjef for MI5 [o. anm.: den britiske innenriksetterretningen], til å formidle propaganda for britisk imperialismes antidemokratiske og krigshissende interesser.

Disse faktaene er fordømmende bevis på Guardians totale integrering inn i forsvarsdepartementets propagandaavdeling, etter at avisa ble involvert i publiseringen av WikiLeaks- og Snowden-dokumentene. Arbeidet utført av WikiLeaks og utgiverorganisasjonens grunnlegger Julian Assange har faktisk tjent til å eksponere og bekrefte de dype forbindelsene mellom alle hovedstrømmediene og militær-etterretningskomplekset.

Guardian har historisk vært ansett som stemmen for den liberale britiske dissens, som har vært kritisk til britisk kapitalismes aller verste eksesser i inn- og utland. Men avisa har alltid opptrådt som en politisk politibetjent – og filtrert nyhetene «ansvarlig» for så å kanalisere den resulterende harmen over i impotente moralske appeller til staten og andre autoriteter. Avisas omgang med Assange og Snowden forvandlet dens politiske troskap til en regelrett underdanighet. De liberale, kritiske pretensjonene raknet i løpet av få måneder.

Da Assange i 2010 henvendte seg til Guardian og andre aviser internasjonalt, som eksempelvis New York Times, for publisering av Afghanistan- og Irak-krigsloggene og tusenvis av hemmelige amerikanske diplomatmeldinger, var redaktørenes hovedbekymring å bidra til skadebegrensning. Innen én måned etter den første publiseringen av dokumenter hadde Guardian kuttet relasjonene til Assange – og den 17. desember publiserte avisa en beryktet redaksjonell lederartikkel med tittelen «WikiLeaks: mannen og ideen». Lederartikkelen uttalte at Guardian bare hadde avtalt å publisere «et lite antall diplomatmeldinger», for å kontrollere de politiske konsekvensene av detaljene om mord, tortur, spionasje og korrupsjon som meldingene avslørte, og for å gi anledning til å «velge, kontekstualisere, forklare og redigere».

Hovedformålet med lederartikkelen var å støtte utleveringen av Assange til Sverige, på oppblåste beskyldninger om seksuelle misgjerninger knyttet til hans besøk til landet noen måneder tidligere.

I en kronikkartikkel skrevet av den tidligere Guardian-redaktøren Alan Rusbridger som ble publisert i forrige måned, inntok han den moralsk høyden i terrenget ved å hevde at WikiLeaks publiserte lekkasjer som ikke var redigert og hadde ønsket å opprettholde denne praksisen, i kontrast til hans egen «ansvarlige» journalistikk. En redaksjonell lederartikkel publisert umiddelbart før Rusbridgers kronikk, som igjen støttet utleveringen av Assange til Sverige for å møte «anklager» som ikke eksisterer, hevdet: «Guardian mislikte massepubliseringen av uredigerte dokumenter ... og brøt med Mr. Assange over saken.»

Dette er en løgn i egeninteressens tjeneste. WikiLeaks har påpekt at lederartikkelen «beleilig utelater» at det var Guardian – gjennom ei bok skrevet av avisas journalister David Leigh og Luke Harding – som avslørte passordet til den digitale filen Assange hadde gitt dem under tillitsforsikringer. Boka var en ærekrenkende øksejobb mot WikiLeaks. Rettighetene til boka ble solgt, og ble grunnlag for en svertende og bakvaskende Hollywood-film. [O. anm.: lenker til WSWS-omtaler på engelsk, publisert henholdsvis 2011 og 2013]

Da Edward Snowden, som den gangen jobbet på kontrakt for NSA, i 2013 lekket dokumenter som detaljerte den totale overvåkningen av verdens befolkning, satte Guardian seg fore å spille samme «ansvarlige» rollen. Siden spurt om avisa hadde holdt igjen fra å publisere noe om GCHQ og Storbritannias sikkerhetstjenester på grunn av «bekymringer for den nasjonale sikkerheten», svarte den alltid føyelige Mr. Rusbridger: «Ja, vi har holdt tilbake mye, vi har bare publisert en liten del av det vi har lest.»

Denne gangen ble imidlertid Guardian fortalt av sikkerhetstjenestene at selv strengere filtrering av Snowdens avsløringer ikke var godt nok. Avisa måtte umiddelbart slutte med publiseringen.

Sir Jeremy Heywood, kabinettsekretær og Storbritannias øverste embetsrepresentant, ringte til Guardians kontorer for å formidle daværende statsminister David Camerons forlangender om at Snowden-materialet enten måtte returneres til regjeringen eller makuleres. Redaktørene ble truet med rettsforføyninger dersom de ikke etterkom kravene.

Rusbridger forklarte senere: «Tonen var stålkald, om formelt høflig, men det var en implisitt trussel om at andre innen regjeringen og i Whitehall [o. anm.: regjeringskvartalet i London] favoriserte en langt mer drakonisk tilnærming.» Dette er et mesterstykke av et understatement. E-postmeldinger Associated Press fikk fremskaffet i 2014 viste at dette var en operasjon gjennomført i et intimt samspill mellom regjeringen, de britiske sikkerhetstjenestene og det amerikanske NSA [National Security Agency], og også James Clapper, daværende DNI-direktør (Director of National Intelligence) [o. anm.: overordnet etterretningstjeneste etablert for koordinering av alle USAs 16 etterretningsagenturer etter 9/11-2001].

Til slutt overvar to GCHQ-sikkerhetsrepresentanter Guardians regelrette ødeleggelse av avisas eget materiale. Tre fra staben i Guardian, deriblant Paul Johnson selv, ødela [engelsk tekst] harddiskene Guardian hadde i sin besittelse, med vinkelslipere og annet utstyr besørget av GCHQ-representantene.

Guardian hadde blitt satt i en posisjon avisa aldri ville ha. Dens liberale renomé og tidligere avsløringer hadde gjort den til WikiLeaks’ og Snowdens prioriterte valg for deres avsløringer. Men omfanget av det som ble avdekket truet britisk og amerikansk imperialismes fundamentale interesser. Derfor rullet avisa over og la seg på rygg da regjeringen beordret redaksjonen til å ta seg i akt og opphøre med publiseringen, før den deretter inntok sin plass med resten av de høyreorienterte mediene i den hemmelige komitéen ansvarlig for pressesensur og propagandaspredning (DPBAC).

Luke Harding, en av Assanges sjefforfølgere, nyter de mest intime relasjoner til sikkerhetstjenestene. Hans beryktede oppdiktede beretning fra november 2018 der han hevdet at Assange hadde hatt møter med Paul Manafort, den amerikanske presidenten Donald Trumps tidligere valgkampanjesjef, ble publisert i Guardian bare to uker etter at Paul Johnson ble takket for «gjenopprettelsen av forbindelsene» med forsvarsdepartementet. Beretningen ble bredt referert og dannet en hjørnestein for bestrebelsene, med demokratene i USA i front, for å presentere WikiLeaks og «russisk innblanding» som årsakene til Trumps valgseier i 2016.

Harding spilte en sentral rolle i å få kvalt spørsmål om den britiske regjeringens falske beretning om Skripal-saken i midten av 2018. De hendelsene var gjenstand for minst én medieforordning (D-notice) som ble meldt mens Paul Johnson var del av den ansvarlige komitéen.

En utilsiktet, men verdifull konsekvens av WikiLeaks’ eksponeringer har vært eksploderingen av svindelpåstanden om Guardians hevd på overhode å ha noen kritisk uavhengig eller distanse til staten. Innsikten om de imperialistiske stormaktenes kriminelle gjerninger mot verdens befolkning, tilgjengeliggjort av WikiLeaks, var så stor og avslørende at den ikke kunne nøytraliseres, ikke en gang av Guardians profesjonelle portvoktere av «sannheten». Ikke ett ord publisert i dette imperialistiske propagandaarket kan noengang bli tatt for pålydende.