På søndag holdt Parti de l'égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI), et offentlig møte i Paris med oppfordring om å danne en bevegelse for å få løslatt den forfulgte journalisten Julian Assange og varsleren Chelsea Manning.

Møtet ble holdt tre dager etter publiseringen den 20 juni av erklæringen fra Det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site, med oppfordring om å danne en Global forsvarskomité for å sikre Assanges frihet.

Ett hundre personer deltok på Paris-møtet. PES distribuerte kopier av 20. juni-erklæringen til alle i publikum. De inkluderte deltakere fra de pågående «gul vest»-protestene mot sosial ulikhet og innstramminger, arbeidere og studentungdom, og mange deltakere fra kampen for Assanges frihet. Flere «gul vest»-demonstranter som reiste til London i mai for å delta i protestene mot hans arrestasjon i den ekvadorianske ambassaden deltok.

Møtet var en internasjonal begivenhet, med taler av ledende medlemmer av ICFIs nasjonalseksjoner i Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Chris Marsden, nasjonalsekretær for britiske Socialist Equality Party (SEP) og Alex Lantier, nasjonalsekretær for PES, var på podiet i Paris. Christoph Vandreier, assisterende nasjonalsekretær for Sozialistische Gleicheitzpartei (SGP), adresserte møtet via videolink fra Berlin.

Marsden, som har spilt en ledende rolle i WSWS’ kampanje mot Assanges forfølgelse av de britiske myndighetene i samspill med Washington, holdt åpningsrapporten der han talte om Assange og perspektivet som er underliggende for ICFIs oppfordring om en Global forsvarskomité.

Marsden forklarte hvordan det britiske politiets plukking av Assange fra den ekvadorianske ambassaden i London og påleggingen av amerikanske anklager mot Assange med strafferamme på minst 175 år i fengsel, plasserer journalisten i klørne på krigsforbryterne han har gjort så mye for å avsløre. Hans fengsling – under forferdelige betingelser i HM Belmarsh Prison der han står overfor overføring til USA, og potensielt en dødsstraff – kommer samtidig med en dreining i retning av autoritært styre internasjonalt. Marsden pekte på den ondskapsfulle politiundertrykkingen av franske «gul vest»-protester, og den tyske etterretningstjenestens svartlisting av SGP som en «venstreekstremistisk» organisasjon.

Marsden poengterte at styringselitenes angrep på Assange er fokuspunktet for angrepet på demokratiske rettigheter, og han la til: «På samme måte må den internasjonale arbeiderklassen nå gjøre hans forsvar til sitt fokuspunkt for en motoffensiv mot militarisme, og mot alle angrep på demokratiske og sosiale rettigheter.» Han pekte på arbeiderkampene i 1972 i Storbritannia, for å befri klassekrigsfangene fra den perioden, og på massemobiliseringen av arbeidere for å få løslatt Pentonville Five, som var fengslet for sin funksjon som streikevakter.

Marsden understreket at ICFI bestreber seg på å samarbeide med alle – selvfølgelig bortsett fra det politiske høyre – som er forpliktet til å forsvare demokratiske rettigheter og bygge en folkelig massebevegelse for å få løslatt Assange og Manning. Der han pekte på protestsamlingene for Assange som har vært holdt av ICFI i Australia, Storbritannia og på Sri Lanka, sammenlignet Marsden de som nå tok opp kampen for å få løslatt Assange i Frankrike med de som sloss for å renvaske Alfred Dreyfus – den berømte jødiske franske hærkapteinen, som urettmessig ble skandalisert og fengslet i 1894, på anklager om spionasje for Tyskland.

Christoph Vandreier talte om SGPs kamp mot legitimeringen av tysk militarisme, nyfascisme og av Hitler, bedrevet av høyreradikale ekstremistiske professorer som Jörg Baberowski. Svartelistingen av SGP og det nylige drapet på Walter Lübke, samtidig med tydelige tegn på nyfascistisk involvering, peker på en eskalerende dreining mot fascistiske former for styre, som bare kan bekjempes gjennom en internasjonal mobilisering av arbeiderklassen på et sosialistisk program.

Lantier talte om det kraftige potensialet som en appell for en internasjonal kamp for å få løslatt Assange kunne få utløst, samtidig med en global gjenoppblomstring av streiker og protester, som eksempelvis «gul vest»-bevegelsen. Han bemerket at Assange hadde appellert direkte om asyl i Frankrike i 2015, bare for å bli avvist av daværende president François Hollande. Lantier la til at det er essensielt for Assanges forsvarere i Frankrike å bli med i Den globale forsvarskomitéen [Julian Assange Global Defense Committee]; de kan ikke vente på at nominelle «venstre»-krefter som Jean-Luc Mélenchon eller Det nye antikapitalistiske partiet (NPA) skal handle for å komme til forsvar for Assange. Selv om de på ulike tidspunkt har mottatt millioner av stemmer, hverken ønsker eller bestreber de seg på å bygge noen massebevegelse av protester og streiker, med krav om Assanges frihet.

En livlig diskusjon fulgte. Ett medlem av publikum, som er fra Polen, advarte om at utleveringen av Assange fra Storbritannia, bare for å ha publisert materiale som misbehaget den amerikanske regjeringen, ville ha en forødende innvirkning på alle motstandere av amerikanske militærbaser i Øst-Europa og som motsetter seg det amerikanske krigspådrivet rettet mot Russland. Gjennom Assange-saken blir det opprettet juridiske betingelser for massedeporteringen av journalister eller politiske motstandere til amerikanske fengsler, av regjeringer over hele verden.

Det ble også stilt spørsmål om Mélenchon, eller tilsvarende politikere over hele Europa, ville kunne lede noen kampanje for å få løslatt Assange. Marsden svarte ved å forklare den rollen som Corbyn, som til tross for at han akkurat som Mélenchon postet noen tweets som var kritiske mot fengslingen av Assange, raskt hadde snudd ryggen til enhver form for organisering av noen reell handling, så snart han ble leder av Storbritannias Labour Party.

Dusinvis av arbeidere og pensjonerte ble igjen etter avslutningen av møtet, for å diskutere med PES-medlemmer. Josette, som er pensjonert tidligere arbeider med informatikk- og dataadministrasjon, sa at angrepet på varslere hadde politisert henne. «Jeg har ikke forstått hvorfor jeg ble animert av dette saksanliggendet,» sa hun. «Jeg hadde hørt om det på avstand, men fordi jeg er enslig mor og har to barn, har jeg aldri hatt tid til politikk. Nå som de har flyttet ut og jeg ikke jobber lengre, har jeg hatt anledning til å se meg rundt, om hva som skjer, og det er et emne som straks beveget meg.»

«Ved en tilfeldighet fant jeg i 2015 ut om aktivisten Aaron Swartz, fordi jeg så en film om ham. Jeg kunne ikke forstå hvorfor ingen vet hva som skjedde med ham. Det satte seg fast i meg, og så lærte jeg om Julian Assange, for bare seks måneder siden, mens han fortsatt var i ambassaden. Jeg begynte å lese, for å ta igjen for tapt tid. Men igjen, jeg er sjokkert over det faktum at mange mennesker ikke vet om dette.»

«Jeg er enig med hva talerne sa om politikernes ansvar, de som har svært store publikum, for denne situasjonen, og det inkluderer Jean-Luc Mélenchon,» la hun til.

Josette forklarte at dette var første gang hun hadde deltatt på noe møte med, eller i det hele tatt kom i kontakt med Parti de l'égalité socialiste (PES). «Det er klart nå at det ikke er mange strukturer i dag som kan utvikle et internasjonalt rammeverk for å forsvare Assange. Hvis PES kan få det til, så er jeg med dem. Etter det, vel vi får se.»

Alexeï var også på sitt første PES-møte. «Mitt mål har aldri vært å bli politisk,» sa han etter møtet. «Men når du innser at det er mennesker, varslere, som befinner seg i en sånn situasjon som de ikke burde være i, da blir det politisk bare det å forsvare de som snakker ut om vårt samfunn.»

«Assange har ingen måte å få snakket for seg, å få forsvart seg. Dette er ikke en ekte rettsprosess. Vi vet at han har blitt psykisk torturert. Jeg er enig i at dette er noe vi må motsette oss på en internasjonal skala. Å uttrykke sine ideer er viktig – og derfor har jeg alltid vært på Assanges side.»

«Jeg har vært involvert siden begynnelsen i kampanjen for å forsvare Assange,» sa Frédérique, som er pensjonist. «Jeg har vært involvert i to demonstrasjoner med forskjellige grupper. Men i dag ser jeg ikke noe annet som organiseres. Opposisjonen er veldig fragmentert, og jeg ser ingen politisk vurdering eller perspektiv. Derfor kom jeg til dagens møte. Møtet var veldig klart, og hva dere snakker om, deres analyse er konkret.»