Storbritannias beslaglegging av en iransk supertanker som fører 2 millioner fat olje er regelrett sjørøveri, og en vesentlig eskalering av spenninger som truer med å spinne ut av kontroll. Handlingen ble gjennomført på vegne av USA, som del av kampanjen av militærprovokasjoner og økonomisk sabotasje mot Teheran.

En tropp bestående av nesten 30 britiske soldater, blant dem spesialstyrker fra 42 Commando, raidet tankskipet Grace 1 sammen med politi fra Gibraltar, fjellutspringet strategisk plassert for kontroll av innfarten til Middelhavet som ble beslaglagt av Storbritannia under fredsforhandlingene i Utrecht i 1713, etter krigen om den spanske tronen.

Storbritannia sa at de hadde pågrepet tankskipet for å forhindre Iran fra å bryte sanksjoner pålagt Syria.

Militæroperasjonen i de tidlige morgentimene på torsdag involverte soldater som firte seg ned i tau fra et Wildcat-helikopter og andre som tok seg ombord fra en speedbåt. Grace 1 passerte gjennom Gibraltarstredet. Tankskipet ble av Lloyds List identifisert som å ha startet sin sjøreise i Iran og er kontrollert av russiske Titan Shipping, et datterselskap av TNC Gulf i Dubai. Iran har siden erklært sitt eierskap.

Mannskapet på 28 er for det meste indiske statsborgere.

Lloyds List melder at det er den første tankeren som fører iransk olje med kurs for Europa i år. Konfiskeringen av oljelasten representerer et betydelig tap for et land som er rammet av omfattende amerikanske sanksjoner, og mer målrettede økonomiske straffer pålagt av EU. I april 2018 eksporterte Iran 2,5 millioner fat per dag (bpd), et volum som ifølge Al Jazeera innen juni i år hadde falt til rundt 300 000 bdp. Andre kilder hevder at Iran nå eksporterer bare 200 000, og trenger å få befordret minst 600 000 for å unngå en økonomisk nedsmelting.

Teheran responderte ved å innkalle Storbritannias ambassadør til utenriksdepartementet, for å forklare det Iran beskrev som en «illegal pågripelse». En iransk uttalelse «krevde omgående løslatelse av oljetankeren, siden beslaget var på forespørsel fra USA basert på den informasjon som er tilgjengelig for øyeblikket».

Den vesentligste kommentaren kom fra Mohsen Rezai, en tidligere leder av Irans revolusjonsgarde og medlem av et råd som bistår den øverste lederen ayatollah Khamenei. Han sa Iran ville reagere på mobbere «uten å nøle». I en tweet advarer han: «Dersom Storbritannia ikke løslater den iranske oljetankeren er det myndighetenes plikt å pågripe en britisk oljetanker.»

Storbritannias ambassadør Rob Macaire gjentok den britiske posisjonen om at fartøyet ble beslaglagt på forespørsel fra «Gibraltar-myndighetene for å håndheve sanksjoner mot regimet til Bashar al-Assad». Forsvarsdepartementet insisterte også på at britiske tropper handlet under ledelse av Gibraltar-politiet.

Gibraltars sjefsminister Fabian Picardo la til at «vi har grunn til å tro at Grace 1 transporterte sin last av råolje til Banyas-raffineriet i Syria ... og var eid av et foretak som er gjenstand for EU-sanksjoner mot Syria.»

Dette er en både gjennomskuelig og dum løgn. Gibraltar, med en befolkning på litt over 30 000, er like mye i stand til å opptre uavhengig som ei mus i et bur.

Spanias fungerende utenriksminister Josep Borrell sa at Gibraltar hadde pågrepet Grace 1 som svar på en forespørsel til Storbritannia fra USA. El Pais rapporterte at Borrell, fra Det spanske sosialistiske arbeiderpartiet (PSOE), sa at amerikansk etterretning impliserte at supertankeren var i britiske territorialfarvann. Madrid vil nå formelt klage over en britisk overtredelse av spanske territorialfarvann, og Borrell, som er EUs nominerte for høy-representant for utenriksanliggender og sikkerhetspolitikk, kommenterte: «Vi analyserer omstendighetene og vurderer hvordan de påvirker vår suverenitet.»

Donald Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton tvitret: «Utmerkede nyheter: Storbritannia har pågrepet supertankeren Grace 1 lastet med iransk olje på vei til Syria, i strid med EUs sanksjoner. Amerika & våre allierte vil fortsette å forhindre regimene i Teheran og Damaskus fra å profittere på denne ulovlige handelen.»

Det er vanskelig å peile hvor signifikant den britisk/spanske krangelen er, gitt de vedvarende spenningene over Gibraltar og i hvilken grad Spania overhode kunne se for seg å legge seg ut med USA. Forøvrig sa en spansk diplomatisk kilde: «Spania ville ikke blande seg inn, fordi saksanliggendet var i samsvar med EU-sanksjoner.»

Ikke desto mindre opptrer Storbritannia i sin valgte rolle som Amerikas mest lojale imperialistiske militærallierte – en posisjonering mer imperativ gitt fristen for Storbritannias fratredelse fra EU i oktober.

Dette er så absolutt første gang at noe EU-land har beslaglagt en iransk oljetanker til havs, og EU har hittil forsøkt å opprettholde Iran-avtalen fra 2015 – Den felles helhetlige handlingsplanen (JCPOA), som ble oppnådd mellom Teheran, USA, Kina, Russland, Storbritannia, Frankrike og Tyskland, og som begrenser landets lagring av lavanriket uran til 300 kilo – etter at Trump trakk USAs støtte for avtalen i fjor.

Avtalen heng nå i en tynn tråd, med den iranske presidenten Hassan Rouhani som på onsdag advarte om at Teheran ville respondere på den amerikanske aggresjonen som presser Midtøsten til randen av krig med å øke deres anriking av uran til «enhver mengde vi ønsker» etter den 7. juli.

Rouhani sa at Iran hadde fjernet kjernen av Arak-reaktoren og støpt den igjen med sement i januar 2016, men dersom de resterende avtalepartene til 2015-avtalen ikke trosset USA og opererer i henhold til «programmet og tidsrammen for alle forpliktelsene dere har pålagt oss, da vil vi gjenopprette Arak-reaktoren til dens tidligere tilstand.»

Iran ville bare redusere lageret av anriket uran såfremt Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Russland og Kina opprettholder sine løfter.

Storbritannia bestreber seg tydeligvis på å styrke EUs besluttsomhet om å konfrontere Iran på vegne av Washington. Gibraltars Picardo uttalte at han «i formiddag har skrevet til presidentene for EU-kommisjonen og EU-rådet, og redegjort for detaljer om sanksjonene vi har håndhevet», mens britiske diplomatiske kilder fortalte El Pais at de er overbevist om at Madrid og London arbeider for det samme målet om å sikre at EU-sanksjonene mot Syria respekteres: «Det ble gjort i samsvar med folkeretten, og det er ingen tvil overhode om at Spanias regjering også støtter sanksjonsregimet, selv om vi innrømmer at begge regjeringer fortsatt har en vedvarende tvist om territoriet Gibraltar.»

EUs utøvende myndigheter nektet på torsdag å kommentere, der de uttalte at implementeringen av sanksjoner er et anliggende for medlemslandene.

Uansett nivået av uenigheter mellom USA og Europa fortsetter krigsfaren å vokse. Og oppgaven med å motsette seg den kan ikke overlates til noen imperialistmakt. Europas «forsiktighet» er ikke noe annet enn en gjenspeiling av EUs militære svakhet overfor USA, og av frykten for at de skal bli satt på sidelinja vedrørende det oljerike Midtøsten. Men EUs respons vil være å forsøke å styrke sin hånd mot Washington og Wall Street – i siste instans ved gjenopprusting og etableringen av en EU-hær. En katastrofal krig i Midtøsten medfører faren for verdenskrig. Den kan bare stoppes av arbeiderklassens uavhengige sosiale og politiske intervensjon.