Den amerikanske presidenten Donald Trumps 4. juli-tale sist torsdag var ment å være en demonstrasjon av militær makt og storhet, av den amerikanske kapitalismens varige og uovervinnelige dominans, av en orden som med Trumps avsluttende ord «aldri vil falme, aldri vil mislykkes, men som vil regjere for evig og alltid.» Isteden eksponerte det groteske skuespillet et sosialt og politisk system på sine siste vers.
Medienes og det politisk etablissementets reaksjon på Trumps tale har i vesentlig grad vært positiv. Derfra er å høre at Trump unngikk partiskhet og politikk og at han i stedet, med fredagens New York Times-artikkels formulering «brukte Lincoln Memorial som bakteppe for en hyllest til landets væpnede styrker og et opprop om enhet, som i vesentlig grad har vært fraværende under hans splittende presidentskap.»
Times skriver at i kontrast til den «dystre meldingen av klager og poengterte angrep på hans fiender» som var inkorporert i hans gjenvalgtale i forrige måned, tilbød torsdagens tale «en annen, mer optimistisk tone».
Før talen var demokratenes kritikk av Trumps planer fokusert på bekymringer for at han ville «politisere» militæret ved å søke å anvende det som et instrument i sitt angrep mot demokrater og mediene. Ifølge dette narrativet måtte militæret forbli «over politikken» og «upartisk» – det vil si, uansett endring av regjering og personell, må amerikansk imperialismes geostrategiske imperativ, og voldsinstrumentene som opprettholder dem, forbli ubesudlet. Et «opprop for enhet» på dette grunnlaget utløser ingen innvendinger fra styringsklassens representanter, uansett hvor slett det ble levert eller hvor mye historie det forvrengte.
Trump presenterte et narrativ som eleverer militæret opp til den høyeste forenende moralske og politiske kraft av amerikansk liv. «I dag, akkurat som også for 243 år siden, hviler amerikansk frihets fremtid på skuldrene til menn og kvinner som er villige til å forsvare den,» proklamerte Trump. Etter overflygningen av militærfly som representerte de vesentlige greinene av det amerikanske militæret, konkluderte han: «For nesten 250 år siden risikerte en frivillig hær av bønder og kjøpmenn, smeder og militsmenn sine liv og lemmer for å sikre amerikansk frihet og selvstyre. I kveld har vi vært vitne til den edle styrken av krigerne som viderefører denne arven.»
Virkeligheten er at dagens amerikanske militarisme står i direkte motsetning til de revolusjonære aspirasjonene fra 1776. Uavhengighetserklæringen, som listet opp kolonistenes misbehag mot kong George III, inkluderte beklagelsene om at han hadde «sendt hit svermer av offiserer for å trakassere vårt folk ... holdt stående hærer blant oss i fredstid ... [og] gikk inn for å gjøre militæret uavhengig av, og overlegent borgermakten.»
I løpet av de tre siste tiårene har USA vært engasjert i kontinuerlig og ekspanderende krigføring, ført av både republikanere og demokrater. Ingen i mediene eller det politiske etablissementet har rettet oppmerksomhet på, og langt mindre kritisert, Trumps hylling av hæren som «brakte Amerikas rettferdige raseri til Al-Qaida i Afghanistan og ryddet de blodtørstige drapsmennene fra deres huler. De befridde Fallujah og Mosul [i Irak] og de bidro nylig til å frigjøre og utrydde ISIS-kalifatet i Syria.»
Denne historikken av militaristisk vold – som har ført til at mer enn én million mennesker bare i det «frigjorte» Irak døde – var del av Trumps «enhets»-melding. Forsøket på å underlegge seg og erobre landene i Midt-Østen og Sentral-Asia er konsensuspolitikk i den amerikanske styringsklassen, som også eskaleringen av spenningene med både Kina og Russland, som truer med å slippe løs en tredje verdenskrig.
Uansett hva han og styringsklassen måtte tro og håpe står Trumps erklæring om evig amerikansk dominans i flagrant motsetning til virkeligheten. Amerikansk imperialismes strategers oppfatning om at de kan arrestere den langtrukne nedgangen av amerikansk kapitalisme gjennom militærmakt og at avviklingen av Sovjetunionen innevarslet begynnelsen av et «unipolart øyeblikk», har vist seg å være en stor villfarelse. Serien av invasjoner og erobringskriger har produsert en serie katastrofer.
Amerikansk imperialismes posisjon er mer nøyaktig oppsummert i den siste utgaven av Foreign Affairs, publisert under den generelle overskriften «Hva skjedde med det amerikanske århundret?» Som innføring til saksanliggendet skriver Gideon Rose: «For en generasjon siden ledet USA selvsikkert verden inn i det som skulle være et nytt årtusen av fred, velstand, frihet og samkvem. Nå er verden på vei mot turbulens, og USA er en Leonard-Cohen-sang: Slik går det, og alle vet det. [‘that’s how it goes, and everybody knows’] Hvordan kunne ting falle fra hverandre så raskt?»
Rose konkluderer: «Sic transit gloria mundi.». Slik forgår verdslig herlighet.
Ikke mindre latterlig fremstår Trumps bestrebelser på å bekle amerikansk kapitalisme i dens tidligere prestasjoner, fra oppfinnelsen av telefonen og flyet, til Apollo-11-romferden i 1969 som landet de første menn på månen. Trump erklærte: «USA var opphav til musicalen, filmmediet, vestern-filmene, World Series, Super Bowl, skyskraperen, hengebrua, samlebåndproduksjonen og den mektige amerikanske automobilen.»
Som en realitetskontroll av amerikansk kapitalismes faktiske tilstand ville det her ikke være malplassert å merke seg at amerikanske astronauter nå drar ut i verdensrommet befordret av russiske bæreraketter, at den kinesiske telekommunikasjonsgiganten Huawei er mål for et hysterisk amerikansk angrep fordi foretaket er verdensledende på 5G-teknologi, og at den amerikanske flyprodusenten Boeing står overfor katastrofe for å ha tatt snarveier på bekostning av sikkerheten for å få blåst opp profittene. Hva angår den «mektige amerikanske automobilen» ligger byene som en gang produserte disse kjøretøyene – Detroit, Flint, Toledo, Dayton – i ruiner.
Amerikansk kapitalismes siste halve århundre har vært en forfallstid, under tilsyn av et kriminelt oligarki av foretaksmilliardærer og finansspekulanter. USA har den høyeste sosiale ulikheten av ethvert større industrialisert land; den sosiale infrastrukturen er i en tilstand av sammenbrudd; og helsevesenet og det offentlige utdanningssystemet har forfalt tragisk. Den mest grunnleggende indeksen for sosial velferd, den forventede levealder, er for nedadgående, drevet av den kraftige økningen av narkotikaoverdoser og selvmord.
Den yngre generasjonen står overfor en fremtid med permanent gjeld, fattigdom og lave lønninger, midlertidige ansettelser. For dem hadde Trump en anbefaling: «Nå har dere sjansen til å bli med i vårt militære, til å avlevere en virkelig flott livserklæring, og dét bør dere gjøre.»
Trump inkluderte i sin 4. juli-tale de uunngåelige prekener til amerikanske soldater, «heltene som stolt forsvarer vårt flagg.» Virkeligheten som konfronterer amerikanske soldater ble imidlertid uttrykt i utbruddet av beretninger om selvmord, depresjon, vold, avhengighet og psykisk lidelse som etterfulgte en US Army tweet i mai om «hvordan tjenesten har påvirket deg».
Den amerikanske styringsklassens politiske og moralske nedrighet er personifisert av den nåværende innehaveren av Det hvite hus. Trumps imbesilitet, den manifeste absurditeten av denne fascist-orienterte autoritærens forsøk på å fremkalle noe progressivt i amerikansk historie, fra revolusjonen til borgerkrigen og til 1963-marsjen på Washington, er kjennetegn for historisk nedgang.
Likevel er Trump bare et symptom på sykdommen, ikke årsaken. Tre tiår med eskalerende politiske, militære og økonomiske kriser har nådd det punkt hvor hele den verdensorden som amerikansk kapitalisme har presidert over, har falt fra hverandre.
Derav det svimlende nivå av villfarelse og pretensjon i Trumps 4. juli-tale. Den var iscenesatt for å forsøke å overbevise alle om å ignorere virkeligheten, for styringsklassen til å overbevise seg om at dens dominans vil videreføres for all tid. «Vår nasjon er sterkere i dag enn noen gang før, den er sterkere nå, sterkere enn noensinne.» Men i selve prosessen demonstrerer slike erklæringer det motsatte. Bombast, sentrert på opphøyelsen av militær vold, avslører ikke styrke, men svakhet.
Styringsklassen føler at veggene slutter seg inn på den, fra alle kanter. Den største faren den ser kommer ikke utenlands fra, men innenfra USA. Det føler sin ekstreme isolasjon, sine politiske institusjoners bankerott. Den ser på veksten av klassekampen og den venstreorienterte forflytningen av arbeidere og ungdommen, som en eksistensiell trussel.
Dette gjør ikke farene arbeiderklassen står overfor mindre store. Svake regjeringer gjør desperate ting: forbereder for verdenskrig, promoterer fascistiske og autoritære former for styre, ødelegger demokratiske rettigheter. Der styringsklassen febrilskt forsvarer sin utdaterte sosiale og økonomiske orden er det arbeiderklassens oppgave å omvelte den.