Lee Iacocca, som førte an i angrepet på bilarbeiderne, død som 94-åring

Lee Iacocca, president for Ford Motor Company fra 1970 til 1978 og administrerende direktør for Chrysler Corporation fra 1978 til 1992, døde i sitt hjem i Bel Air, California forrige tirsdag i en alder av 94.

Iacoccas død utløste en flom av ros fra hovedmediene. New York Times publiserte en 3 200-ord-nekrolog der de hyllet Iacocca som en «visionær bilprodusent» som «overtok det vaklende Chrysler Corporation og restaurerte konsernet til god helse i det eksperter kalte en av de mest fantastiske omstillingsprosessene i business-historien».

Beundring i foretaksmediene stammer fra den sentrale rollen Iacocca spilte på 1980-tallet i å implementere et fundamentalt skifte i den amerikanske styringsklassens politikk. Chrysler-kausjoneringen i 1979 og 1980 var det første skuddet i en foretaksoffensiv mot arbeiderklassen med sikte på å tvinge arbeidere til å betale for den historiske nedgangen i amerikansk kapitalisme. Denne klassekrigen fortsetter til denne dag.

Iacocca, som var sønn av italienske innvandrere som bosatte seg i Allentown, Pennsylvania, skrev at hans fars vankende forretningsforetak under Den store depresjonen på 1930-tallet «gjorde meg til en materialist». Han fortsatte: «År senere, da jeg ble uteksaminert fra college, var min holdning ‘Ikke bry deg med filosofi. Jeg ville tjene ti tusen i året innen jeg blir 25, og så vil jeg bli millionær.’»

Etter å ha blitt uteksaminert fra Princeton University med en ingeniørgrad begynte han i 1946 i Ford Motor Co. som ingeniørlærling, men han byttet raskt til salg. Han ble fremtredende i selskapet etter suksessen for hans salgspitch «56 for 56», som tilbød en 1956 Ford for 20 prosent kontant og $ 56 i måneden over tre år. Etter et stint som konserndirektør for markedsføringen av trucks ble Iacocca forfremmet til visepresident og så til generaldirektør for Ford-divisjonen i 1960, i en alder av 36 år.

: Iacocca og UAW-president Douglas Fraser [Foto: Detroit Historical Society]

Han ble tatt under vingen til Ford-presidenten Robert McNamara, en av «the Whiz Kids» – tidligere veteraner fra US Air Force som var ansatt av Henry Ford II for å bringe moderne bedriftsledelseseffektivitet til bilprodusenten. McNamara skulle gå hen til å bli forsvarsminister først i John F. Kennedys og deretter Lyndon Johnsons administrasjon, og var hovedarkitekten for Vietnam-krigen, som drepte tre millioner vietnamesere og 55 000 amerikanske soldater.

Iacocca var kjent for å ha lansert sportbilen Ford Mustang i 1964, med et øye mot yngre mennesker som hadde mer disponibel inntekt i den økonomiske boomen etter andre verdenskrig. Kjøretøyet ble den mest solgte modellen i Detroit-historien, som førte Ford til et netto-overskudd på $ 1,1 milliard innen to år, og satte Iacocca og bilen på omslagene til Time og Newsweek.

Iacocca var også ansvarlig for Ford Pinto, en subcompact-bil med en bensintank som eksploderte under bakendekollisjoner. Ralph Naders 1965-bok Unsafe at Any Speed [Utrygg i alle hastigheter] hadde eksponert bildirektører som Iacoccas motstand mot innføringen av sikkerhetsfunksjoner, som sikkerhetsbelter, og deres motvilje mot å bruke penger på å forbedre sikkerheten.

I 1970 ble Iacocca utnevnt til Ford-president. I løpet av de neste åtte årene ledet han foretakets kostnadsreduksjonskampanje, inkludert den første bølgen av masseoppsigelser da USA møtte økende konkurranse fra sterke industririvaler i Japan og Tyskland, og da den arabiske oljeembargoen i 1973 førte til et fall i salget av større biler bygget i Detroit, og en økning av mer drivstoffeffektiv import.

Detroits Dodge Main under riving i 1981

Iacocca skrev i sin selvbiografi om sine dager som Ford-president, der han bemerket at han var i flere arbeidsforhandlinger med United Auto Workers på 1970-tallet. «Gjennom disse årene,» skrev han, «følte jeg alltid at selskapene hadde en reell ulempe i håndteringen av fagforeningen. De dro oss over bordet, fordi inkludert i fagforeningens arsenal var det ultimate våpenet: retten til å streike. Og bare trusselen om arbeidsstans var den mest skremmende tingen vi kunne forestille oss.»

Iacocca sa at han var for at alle bilkonsernene skulle gå til lock-out av bilarbeiderne, for å få en «endelig årelating» og forandre «mønsteret mellom fagforeningen og ledelsen før det var for sent». Muligheten for lock-out skulle alltid kom opp,» skrev han, men bildirektørene ved GM, Ford og Chrysler «var alltid for splittet til å gå til felles handling.»

I 1978 sa Henry Ford II opp Iacocca og fortalte Detroit News at Iacocca var «en ekstremt intelligent produktmann, en superselger», men var «for innbilsk, for selvsentrert til å kunne se det bredere bildet». Noen måneder senere overtok Iacocca som administrerende direktør for Chrysler.

I august 1979 utnevnte den demokratiske presidenten Jimmy Carter Chase-Manhattan-bankøren Paul Volcker til å lede Federal Reserve Board. Den nye Fed-sjefen erklærte at «nedgang i realinntekt var nødvendig» for å bekjempe inflasjonen. Han fordømte arbeidernes bestrebelser på å beskytte sine levestandarder. Bare ett år før hadde 150 000 kullgruvearbeidere trosset Carters tilbake-til-arbeid-beordring under deres historiske 111-dager-streik.

Chrysler Acustar bildelarbeidere forteller Iacocca at de ikke er slaver

Volcker påla «Volcker-sjokket», som hevet renta til rekordnivåer der den nådde 20 prosent i 1980 – for bevisst å påføre den verste resesjonen siden Den store depresjonen. Dette drev ulønnsomme deler av industrien ut av virksomhet, og tillot foretaks-Amerika å anvende masseledighet som en hammer for å få redusert lønningene og ansettelsevilkårene for arbeidere.

Chrysler Corporation, den svakeste av USAs Big Three bilprodusenter, hadde så vidt unngått konkurs i 1974 og 1975. Foretaket begynte å blø igjen. I 1978 tapte det en halv milliard dollar. I 1979 tapte foretaket $ 6 til 8 millioner per dag, og det ville snart ha tapt totalt $ 1,1 milliarder, det største tapet i amerikansk foretakshistorie. Iacocca henvendte seg til Carter-administrasjonen, og appellerte til den om å få organisert ei føderal redningspakke.

Mens mange nekrologer har bemerket Iacoccas lansering av Ford Mustang og Chryslers K-Cars og minivans, var hans største nyskapning det å ansette UAW-presidenten Douglas Fraser på Chryslers styre i 1979. Mens slike trekk var vanlige i Europa og i Japan, var det ingen store amerikanske foretak som hadde gjort noe tilsvarende.

I sin selvbiografi fra 1984 forklarte han beslutningen og skrev at Fraser lærte at «profitt ikke var et skittent ord» og «han forsto snart så mye at noen arbeidere begynte å se på ham som en forræder ...» Til businesskritikere av trekket, sa Iacocca: «Vi trenger å bygge bedre biler for mindre penger. Hvem ellers kan hjelpe oss med å nå det målet, om ikke lederen av fagforeningen?»

Med UAWs bistand stengte eller konsoliderte Iacocca 20 fabrikkanlegg og eliminerte 57 000 arbeidsplasser, deriblant 12 anlegg og 30 000 arbeidsplasser bare i Detroit. I løpet av 19 måneder påla han nesten en halv milliard dollar i lønnsreduksjoner, eller nesten $ 10 000 på hver bilarbeider. I dagens dollar ville det oversettes til $ 35 000 i året.

UAWs visepresident Marc Stepp oppsummerte den pro-kapitalistiske posisjonen til fagforeningen, da har erklærte: «Jeg mener at selskapet må trimme ned operasjonen. Men hva kan du gjøre med det? Vi har foretaksfrihet her i dette landet. Foretakene har rett til å gjøre profitt.»

Innrømmelsene ble ledsaget av promoteringen av antiutlendingshysteri fra Iacocca og UAW, som beskyldte japanske og andre utenlandske arbeidere for å stjele amerikanske jobber. Som en konsekvens av denne kampanjen ble Vincent Chin, en kinesisk-amerikansk arbeider i Detroit banka ihjel av en Chrysler-formann og hans arbeidsløse ste-sønn, som trodde Chin var japaner.

Chrysler-kausjoneringen ble etterfulgt av president Reagans oppsigelse av 13 000 streikende flygeledere i 1981 og et tiår med voldsom union-busting. Dette var begynnelsen på en sosial kontra-revolusjon som fortsetter til denne dag, og er rettet inn mot å strippe arbeidere for enhver sosial gevinst vunnet i løpet av ett århundres kamper.

Da Iacocca ble Ford-president i 1970 var de nesten 1,5 millioner bilarbeiderne ved GM, Ford og Chrysler de høyest betalte industriarbeiderne i USA, om ikke i hele verden. Da han trakk seg fra Chrysler i 1992 hadde hundretusener mistet jobbene sine, og byer som Detroit, Flint, Toledo og Dayton hadde blitt herjet av de-industrialisering. Bilarbeidere hadde lidd en historisk reversering som berørte alle deler av arbeiderklassen.

Iacocca var også en av de første kjendis-konsernsjefene. Mens han famøst sa seg villig til å jobbe for $ 1 for sitt første år hos Chrysler, som del av hans posering om «lik oppofrelse», ble han bilindustriens høyeste betalte direktør, med lønning og aksjeopsjoner verdt $ 18 millioner.

I 1970 var den gjennomsnittlige toppdirektørlønna $ 1 million i dagens dollar, og relasjonen til arbeideres lønninger var omtrent 21: 1. I 2018 hadde forholdet blitt blåst opp til 312: 1. I løpet av de siste fire tiårene har arbeideres reallønninger, justert for inflasjon, stått på stedet hvil. I samme periode har konsernsjefene hatt en økning på 937 prosent.

I sin selvbiografi fra 1984 skrev Iacocca: «Sementen i hele demokratiet i dag er arbeideren som tjener $ 15 i timen [$ 37 i timen i 2019-dollar] ... Så lenge en fyr tjener nok penger til å møte sine boliglånsbetalinger, spise ganske bra, kjøre bil, sende barnet til college og kan gå ut med kona en gang i uka til middag og et show, da er han fornøyd. Og så lenge middelklassen er tilfreds, da får vi aldri en borgerkrig eller revolusjon.»

I dagens forhandlingsrunde er Iacoccas arvinger ute etter å fullføre drømmen om å ødelegge bilarbeidernes pensjoner og helsetjenesterettigheter. Etter flere tiår med UAW-støttede innrømmelser er det ingen tilfredse «middelklasse»-bilarbeidere igjen, og UAW er sett på som ikke noe annet enn et bestukket ledelsesredskap. Før heller enn senere vil dette føre til revolusjonære opprør som vil bryte ut over hodene til fagforeningsbyråkratene, foretakslederne og big-business-politikerne.

Dét, ironisk nok, vil vise seg å være Iacoccas faktiske arv.

Loading