Dommer Emma Arbuthnot nekter å erklære seg inhabil i skueprosessen mot Julian Assange

Av Thomas Scripps
12 July 2019

Dommer Emma Arbuthnot har nektet å erklære seg inhabil i saken mot WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assanges utleveringshøringer til USA. Dette er hvordan «klassejustis» ser ut.

Arbuthnot, sjefdommer [Chief Magistrate] og seniordistriktsdommer [Senior District Judge] for England og Wales, overtrår grunnleggende rettsprinsipper for å besørge at hun presiderer over en skueprosess mot Assange, som er satt til å gjenopptas ved Westminster Magistrates Court den 25. februar. Dersom han utleveres står Assange overfor anklager under den amerikanske spionasjeloven [US Espionasje Act 1917], som bærer en strafferamme på fengsling i 175 år. Ytterligere anklager er forventet, som kan innebære dødsstraff.

Emma Arbuthnot

«Rettledning for juridisk opptreden» [‘Guide to Judicial Conduct’] i England og Wales, utgitt i 2018, sier: «Juridisk uavhengighet er en hjørnestein i vårt regjeringssystem for et demokratisk samfunn og for beskyttelsen av medborgerens frihet og rettigheter i rettsstaten. Rettsvesenet må kunne ses som uavhengig av statens lovgivende og utøvende greiner, både som enkeltpersoner og som en helhet.»

På dette grunnlaget skulle Arbuthnot automatisk ha erklært seg selv inhabil.

Hennes ektemann James Norwich Arbuthnot er et konservativt medlem av House of Lords [det britiske parlamentets øvre kammer]. Han er nært tilknyttet de britiske væpnede styrker og sikkerhetstjenestene, som fikk sine kriminelle operasjoner avslørt av WikiLeaks.

Som Tory-MP [Member of Parliament, for Det konservative partiet] var lord Arbuthnot i årene fra 2005 til 2014 formann for forsvarskomitéen, organet som har tilsynsmyndighet med forsvarsdepartementet og Storbritannias væpnede styrker. Hans periode dekket de pågående militæroperasjonene i Afghanistan og Irak, så vel som krigene for regimeendring i Libya og Syria.

Han er for tiden medleder i det britiske rådgivende styret for [den franske] forsvarsprodusenten Thales, og er et rådgivende styremedlem i

Det kongelige forente institutt for forsvars- og sikkerhetsstudier (RUSI) [Royal United Services Institute for Defence and Security Studies]. Lord Arbuthnot er også en tidligere direktør i SC Strategy, hvor han jobbet i to år sammen med med-direktørene lord Carlile og sir John Scarlett.

Carlile er en fremtredende forsvarer av MI5 som støttet Investigatory Powers Act 2016 – populært kalt «Snoopers’ Charter» [‘Avlytterdispensasjonen’] – som ga den britiske staten tilgang til internett-tilgangshistorikk uten en rettskjennelse. Han hevdet at Edward Snowdens eksponeringer av illegal statlig masseovervåkning «utgjorde en kriminell handling». Han hadde tilsyn med implementeringen av antiterrorlovgivning og han gjennomarbeidet nasjonale sikkerhetsprosedyrer i Nord-Irland.

Scarlett er tidligere leder av MI6 og styreleder av regjeringens felles etterretningskomité (JIC) [Joint Intelligence Committee]. Han hadde tilsyn med produksjonen av en rapport som argumenterte for de hemmelige tjenestenes rett til å «samle inn massekommunikasjonsdata» og var ansvarlig for sammenstillingen av det «tvilsomme dossieret» [‘the dodgy dossier’] om masseødeleggelsesvåpen (WMD) i Irak.

Lord Arbuthnots og hans kollegers aktiviteter var gjenstand for tusenvis av WikiLeaks-avsløringer. Det er nesten 2 000 referanser i WikiLeaks-databasen til Thales og nesten 450 til RUSI. Lord Arbuthnot selv kan finnes i over 50 oppføringer.

Som Assanges juridiske team og Nils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur, har hevdet krever denne «sterke interessekonflikten» at lady Arbuthnot må stå ned fra Assange-saken. Hennes manns politiske liv har vært viet til å knuse den slags transparens og ansvarlighet som fremmes av WikiLeaks.

I «Rettledning for juridisk oppfreden» står det eksplisitt: «Der et nært medlem av en dommers familie er politisk aktiv må dommeren ta i betraktning muligheten for at, i visse rettsprosess-sammenhenger, kan den politiske aktiviteten reise tvil om dommerens egen upartiskhet og avstand til den politiske prosessen, og vedkommende må handle i samsvar med dette.»

Videre er «personlig fiendskap mot en sakspart også en tvingende grunn til diskvalifisering».

Arbuthnots fiendskap mot Assange er offentlig kjent. Da utgiveren og journalisten ble fremstil for henne for domfelling den 11. april, bare timer etter hans pågripelse i den ekvadorianske ambassaden, angrep hun ham som en «narcissist» – et inntrykk hun ikke kunne ha dannet seg i løpet av rettssaken, og som var blatant forutinntatt. Hun hevdet også falskt at han hadde blitt «anklaget» for voldtekt i Sverige – der Assange så seg tvunget til å innskyte at han aldri hadde blitt anklaget.

I løpet av fjorårets anke mot en utestående britisk arrestordre for Assange (over en dengang avviklet forundersøkelse i Sverige) latterliggjord Arbuthnot FNs rettsbeslutning fra 2015 om at Assange ble utsatt for «ulovlig» og «vilkårlig fengsling». Hun påstod ondsinnet at han hadde tilgang til «sollys» og en «åpen balkong» – begge deler ikke tilfelle.

Ingen juridisk argumentasjon vil overbevise Arbuthnot om å trekke seg egenhendig. Hennes tilknytninger til sikkerhetstjenestene via hennes familie er nettopp grunnen til at hun har blitt valgt til å ha tilsyn med denne saken. Den britiske styringsklassen krever en offisiell representant til å klubbe igjennom Assanges overføring til USA, i det som utgjør en ekstraordinær utenomjuridisk overlevering [‘extraordinary rendition’].

To tidligere tilfeller av dommere som har erklært seg inhabile fra engelske rettssaker står i en sterk kontrast til WikiLeaks-grunnleggerens sak.

Den første involverte Arbuthnot seg. I august 2018 ble hun tvunget til å tre av fra en sak mot Uber etter at Observer avslørte at hennes mann hadde en forretningsinteresse i skyssbestillingsforetaket via SC Strategy og deres klient, Qatar Investment Authority. En juridisk talsperson sa at «så snart denne forbindelsen ble påpekt for henne

overførte hun saken til en dommerkollega. Det er essensielt at dommere ikke bare er, men også blir sett som å være absolutt upartiske.»

Ingen slike bekymringer er åpenbare i tilfelle Assange. Ikke én artikkel i hovedstrømsmediene har rapportert om den åpenbare motsetningen mellom Arbuthnots handlinger i 2018 versus de av idag.

Det andre tilfellet er relatert en dommer som ikke erklærte seg inhabil i 1998 under forsøket på å få utlevert den tidligere chilenske diktatoren, torturisten og bøddelen Augusto Pinochet for å møte kriminalanklager i Spania.

Lord Hoffmann ble brutalt anklaget for ikke å ha klarlagt sine tilknytninger til menneskerettighetsgruppa Amnesty International, som var part i saken. Han var i frivillig kapasitet leder av veldedighetsorganisasjonens avdeling for pengeinnsamling. Hoffmann hadde vært én av de tre lov-lorder [‘Law Lords’; medlemmer av House of Lords] som av fem stemmeberettingede stemte for å reversere en høyesterettsbeslutning som hadde bekreftet Pinochets påståtte immunitet fra straffeforfølgelse, begrunnet med at han var statsoverhode under tiden for hans forbrytelser. I et uforlignelig trekk ble House of Lords’ domsbeslutning mot Pinochet (som involverte Hoffmann) slettet av fem lov-lorder og først bekreftet på nytt ett år senere – med betydelige kvalifiseringer som ugyldiggjorde de fleste av anklagene mot Pinochet.

Lov-lordene, ledet av lord Browne-Wilkinson, utviklet argumenter som absolutt ville kreve at Arbuthnot erklærer seg inhabil og trekker seg fra Assange-saken. Tidligere var avgjørende for hvorvidt en dommer ble automatisk diskvalifisert fra en sak det å ha en økonomisk interesse i resultatet. Lord Browne-Wilkinsons beslutning utvidet prinsippet om automatisk diskvalifisering til å gjelde for de mye løsere kategoriene av ikke-finansielle «interesser», eller til støtte for «saker».

Omgjøringsbeslutningen aksepterte Pinochets påstand om at han hadde blitt nektet retten til en rettferdig rettssak i henhold til artikkel 6 i Den europeiske menneskerettighetserklæringen, som sier: «Enhver dommer for hvem det er en legitim grunn til å frykte mangel på upartiskhet må tre ut.»

Fordømmelsene av Hoffmann var brutale. Guardian rapporterte den 16. januar 1999 at fem lov-lorder hadde «kritisert lord Hoffmann for å overtre grunnprinsippet om at ‘rettferdighet må ikke bare skje fyldest, men må også ses som å ha skjedd fyldest.’ Den knusende kritikken reiste tvil om lord Hoffmanns fremtid som lov-lord.»

Guardian fortsatte: «Dommerne anklager lord Hoffmann for å ignorere et grunnleggende rettslig prinsipp lært av enhver student det første året av juss-studiet. Så velkjent er regelen, sa lord Hope, at ingen sivildomstol i Storbritannia har sett en dom tilsidesatt for brudd på dette prinsippet i dette århundre ... ‘Dommere vet meget vel at de ikke bør sitte i en sak der de selv har den minste personlige interesse involvert, hverken som forsvarer eller som anklager,’ sa lord Hope.»

«Lord Hutton sa at allmennhetens tillit til justisadministrasjonens integritet ville bli rystet dersom lord Hoffmanns avgjørende stemme for at general Pinochet kunne bli rettsforfulgt, fikk lov til å stå.»

I januar 2000 intervenerte Blairs Labour-regjerings innenriksminister Jack Straw for å beskytte massemorderen, og han overstyrte House of Lords og insisterte på at utleveringsprosedyrene måtte stoppes nå med begrunnelsen av Pinochets angivelige skrantende helse. Pinochet returnerte til Chile den 3. mars og landet på Santiago-lufthavn hvor han reiste seg fra sin rullestol til sine fascistiske tilhengeres jubel.

Åpenbart betyr «juridisk upartiskhet» én ting når det gjelder å forsvare en ondskapsfull diktator og lengetidig alliert av amerikansk og britisk imperialisme. Det betyr noe helt annet når det kommer til å forfølge en verdensberømt journalist som har avslørt styringsklassens forbrytelser.

Assanges skalp skal tas for enhver pris, for å videreføre imperialismens kolonitype erobringer og globale krig mot arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter. For å å brakt

ham til taushet for godt kaster ikke bare domstolene av seg alle demokratiske og liberale pretensjoner, men også hele statsapparatet og dets forsvarere i mediene.

Socialist Equality Party støtter kravene til Assanges tilhengere om at Arbuthnot må erklære seg inhabil og trekke seg fra saken. Men vi advarer også for at den eneste styrken som er i stand til å befri Assange er den internasjonale arbeiderklassen, mobilisert i en kollektiv politisk kamp mot styringsklassen og dens juridiske apparat.