Charité i Krig: En skremmende portrettering av nazismen og dens forbrytelser

Av Joanne Laurier
12 July 2019

Over hele verden reagerer styringselitene på høyningen av sosiale spenninger og den utbredte motstanden mot fattigdom og krig ved å bykse til høyre, gripe til politi-stat-metoder og ved å gjenopplive den ideologiske og politiske skitten fra det 20. århundre. I Tyskland har nynazistisk aktivitet blitt en stor politisk fare.

En av de uunnværlige forpliktelsene for kunstnere av idag er å skildre realistisk hva nazismen var og hva den betydde for massene av mennesker. Leo Trotskij kommenterte en gang: «Det eneste av fascismens karaktertrekk som ikke er forfalsket er dens vilje til makt, undertrykking og plyndring. Fascisme er den kjemisk rene destilleringen av imperialismens kultur.»

Charité at War

På sin egen måte gir Charité i Krig, et kraftig tysk fjernsynsdrama som for øyeblikket er tilgjengelig på Netflix [‘Charité at War’], liv til Trotskijs beskrivelse. Serien er satt i årene fra 1943 til 1945 i Charité-sykehuset i Berlin, ett av de mest prominente i Europa. De seks episodene, som er skapt av Dorothee Schön, regissert av Anno Saul og medforfattet av Schön og Sabine Thor-Wiedemann, utgjør faktisk den andre sesongen av en serie viet sykehusinstitusjonen – den første delen av serien finner sted i 1888 og de påfølgende år.

Uunngåelig er det sentrale i narrativet i Charité at War naziregimets knusende konsekvenser for alle aspekter av livet, og i hvilken grad de ulike leger, sykepleiere, ansatte og familiemedlemmer, som er en blanding av historiske og fiktive figurer, enten byr sin motstand eller sin støtte til Hitler-diktaturet og dets politikk.

«Hvordan stemmer den hippokratiske eden overens med en ed til der Führer?» spør en av karakterene retorisk. Charité iKrig, sett av millioner i Tyskland, er en likefrem og skremmende vurdering av den fascistiske giften som sivet inn i hver en fiber av det tyske samfunnet. Serien er tydelig rettet mot vår samtidige fremvekst av nynazistiske og ytrehøyreelementer.

Visse karakterer og tråder i det komplekse plottet skiller seg ut. Én av de ledende legene på Charité-sykehuset er Ferdinand Sauerbruch (Ulrich Noethen), en kirurg, en innovator i kirurgiske prosedyrer og proteser, som har vært på sykehuset siden 1928. («Jeg forsvarte [Albert] Einstein, den mest hatede forskeren i Det tredje rike.») Sauerbruch er en tysk nasjonalist og en konservativ, men han kritiserer nazistene og deres diktater.

Ulrich Noethen i Charité at War

I serien er Sauerbruchs fremste kontrahend og motpart Max de Crinis (Lukas Miko), en psykiater, et høytstående SS-medlem og en medisinsk ekspert for Aktion T4, et massemordprogram for ufrivillig eutanasi. Så mange som 300 000 psykisk syke og fysisk handikappede ble drept under dette naziprogrammet i Tyskland og Østerrike, i det okkuperte Polen og i Tsjekkoslovakia. I boka Mein Kampf (1924) hadde Adolf Hitler hevdet at rasehygiene ville «fremstå som en bragd større enn de mest seierrike krigene i vår nåværende borgerlige epoke». (Både Sauerbruch og de Crinis var historiske personer.)

Anni Waldhausen (Mala Emde), en av de Crinis’ mest lovende doktorgradstudenter, er gift med Artur (Artjom Gilz), en barnelege som, ukjent for hans kone, tester ut medisiner på funksjonshemmede barn, som av nazistene anses som engangsmateriale.

Arturs reaksjonære og bedragerske tilbøyeligheter kommer til overflata i en forelesning han holder for sykepleiere om å være voktere av genetisk materiale: «Vårt mål er å øke fruktbarheten for innehavere av gode gener, og å forhindre uønskede genetiske sykdommer.»

Artur beskriver sitt arbeid, i henhold til nazistenes teoribeskrivelser av «raserenhet», som forskning på «sterilisering av genetisk uegnede emner. En persons genetiske verdi bestemmes av stammen og ikke av vedkommendes utseende eller helsetilstand. Deres informasjon angående genetiske sykdommer og antisosiale elementer er grunnlaget for vår registrering av stammetilhørigheten, for å avgjøre om foreldrene til funksjonshemmede barn skal steriliseres.»

I skjebnens lunefulle spill føder Anni barnet Karin, med hydrocephalus eller vannhode, som gjør barnet til et potensielt offer for eutanasi-programmet. I barselsavdelingen deler Anni rom med Magda Goebbels (Katharina Heyer) – kona til Joseph Goebbels, Hitlers propagandaminister – som er suicidal på grunn av en nylig uforskyldt abort.

Lukas Miko som Max de Crinis, i midten

Da gjentatte forsøk på å kurere Karin mislykkes går Artur til handling bak Annis rygg. Noen av de mest spenningsfylte øyeblikkene angår Karins skjebne.

Annis liv blir ytterligere komplisert av det faktum at hennes antinazistiske bror, Dr. Otto Marquardt (Jannik Schümann), er homofil og har nylig returnert fra fronten. Han og hans elsker, sykepleieren Martin Schelling (Jacob Matschenz), må unngå de nysgjerrige og spionerende øynene til den hevngjerrige nazikollaboratøren, sykepleier Christel (Frida-Lovisa Hamann), som har forpliktet seg til Tysklands «ultimate seier».

Artikkel 175 i den tyske straffeloven definerte homoseksuelle handlinger mellom menn som ulovlige. Hitler-regimet utvidet bestemmelsen, for å forsvare «den moralske helsen» til das Volk – den tyske befolkningen. Naziforfølgelsene inkluderte domfellingen av rundt 42 000 homofile. Ti tusen homofile menn ble sendt til konsentrasjonsleirer, hvorav 60 prosent ikke overlevde.

En av de mest beundringsverdige antinazikarakterene i Charité iKrig er Adolphe Jung (Hans Löw), en fransk lege (og nok en faktisk historisk person) som blir tvungent overført til Charité fra det okkuperte Frankrike, av de tyske myndighetene. I seriens andre episode informerer han Sauerbruch om at den berømte tyske forfatteren Thomas Mann i en radiosending har avslørt at det skjer forsettelige drap på Charité: «På tyske sykehus», sier Mann, «legger de alvorlig skadede sammen med de gamle, svake og psykisk syke for å drepe dem med nervegass. ... Regimet forteller oss at det er et kristen korstog mot bolsjevikene. Det er ikke annet enn genocid og massemord.»

Sauerbruch er skeptisk til at slike grusomheter kan finne sted på hans sykehus. Hans legehustru og meste hårdnakkede forsvarer Margot (Luise Wolfram) forteller Jung: «Min mann er ikke en nazist eller i partiet. Han er en lege, og ikke en politiker.» Til det svarer Jung fast: «I disse tider er alt politisk.»

Margot og Sauerbruch forsøker å beskytte opposisjonsfiguren Hans von Dohnányi (Max von Pufendorf) fra den perfide de Crinis og fra Gestapo, som han til slutt skal falle i klørne på, og som resulterer i at han blir sendt til en konsentrasjonsleir og myrdet.

Mala Emde og Artjom Gitz i Charité at War

I 1945 nærmer Hitler-regimets ende seg. Det blir flere og flere luftraid, etterhver som den sovjetiske hæren nærmer seg. Den tyske hovedstaden Berlin er nazistenes siste støttepunkt, og de vil ha hver en lege og sykepleier ut til å håndtere en bazooka. Til slutt blir nazimyndighetene besatt av å ødelegge bevis for sine forbrytelser, de dreper pasienter og til slutt også seg selv.

Da sovjetiske soldater kommer inn på sykehuset forhandler Artur med dem over Charité, iført ei gul David-stjerne som er gitt ham av en skadet gutts jødiske far. Han utfører rollen som en selvoppofrende helt, delvis for å forsøke å redde sitt forhold til Anni. Enda viktigere er at han frykter å bli rettsforfulgt som en nazikollaboratør. Interessant nok identifiserer en av de sovjetiske soldatene Sauerbruch som en lege som hadde behandlet Lenins tann 30 år tidligere – i Zürich.

Alt i alt leverer Charité i Krig en gjennomgående ærlig, overbevisende innsats for å presentere den forferdelige sannheten om denne historiske perioden. Det uutholdelige presset som utøves av nazistyret bringer ut det beste og det verste i mennesker. Hva angår det sistnevnte forsterkes hver en opportunistisk impuls av svakhet, frykt, sjalusi, og trang til autoritet over andre, og kan til og med ta en morderisk dreining.

Artur ville under «normale» betingelser ha vært en konvensjonell middelklasseprofesjonell og en familiemann. Men hans høyst uttrykte konformisme og uvillighet til å stå opp mot fascistmyndighetene gjør ham til et redskap for utføring av genuine uhyrligheter. Serien påpeker at alt jødisk personell ble utvist fra sykehuset i 1933.

Alle skuespillernes opptredner i Charité iKrig er førsteklasses og engasjerte, og hele prosjektet har en edruelig og seriøs tilnærming. Ett slående visuell karaktertrekk er at mange scener åpner med faktiske historiske opptak, som så blendes inn i dramaet.

Serien reiser livsviktige problenstillinger. Den fascistiske trusselen stammer fra kapitalismens krise. Naziregimet var den forferdelige prisen den tyske arbeiderklassen betalte, takket være de sosialdemokratiske og stalinistiske villederne som sto i front for dem, og for at de ikke veltet den borgerlige orden i tide. Fascisme er ikke en massebevegelse i dag, men det må ikke være den minste selvtilfredshet om farene.

Trotskij skrev at fascisme betydde den hensynsløse finanskapitalens direkte dominans av ethvert aspekt av samfunnet, som «samler i sine hender, som i ei tvinge av stål, direkte og umiddelbart, alle statens organer og suverenitetsinstitusjoner, det utøvende, det administrative og de pedagogiske kreftene: hele statsapparatet sammen med hæren, kommunene, universitetene, skolene, pressen, fagforeningene og kooperativene.» Og, kunne man legge til, den medisinske yrkeskompetansen og sykehusene.

Trotskij forklarte at når en stat blir fascistisk betyr det først og fremst at arbeiderorganisasjonene blir utslettet, arbeiderklassen blir redusert til en amorf tilstand, og «et administrasjonssystem blir opprettet som trenger dypt inn i massene.»

Charité iKrig er ikke skrevet og regissert ut fra et revolusjonært utsyn og perspektiv, men seriens ærlighet er en motgift mot selvtilfredshet.