World Socialist Web Site begynner en sporadisk serie artikler som skal profilere Det demokratiske partiets vesentligste kandidater til presidentvalget i 2020. WSWS-skribenter vil undersøke politisk forhistorie og program for hver av kandidatene, og gjøre en sak for arbeiderklassen av et sosialistisk alternativ til både demokratene og Trump-administrasjonen.
Senator Elizabeth Warren fra Massachusetts har beveget seg jevnt opp stigen blant de håpefulle demokratiske presidentkandidatene for valget, siden hun lanserte en «utforskende» komité på nyttårsaften 2018, tidligere enn noen annen vesentlig rival, etterfulgt av en formell kampanjelansering i februar. På tidspunkt for skrivingen av denne teksten har de fleste publiserte meningsmålinger plassert henne blant de fire toppdemokratene, sammen med senator Bernie Sanders, senator Kamala Harris og tidligere visepresident Joe Biden.
Warren har tiltrukket seg stor oppmerksomhet i foretaksmediene, blant annet har hum figurert på omslaget av magasinet Time (den 9. mai) og det kulminerte i midten av juni da hun var gjenstand for tre smigrende profiler på ei uke: «Elizabeth Warren er fullstendig seriøs» i New York Times, «Kan Elizabeth Warren vinne alt?» i New Yorker og «Warren fremstår som en potensiell kompromissnominert» i Politico.
Den siste teksten var spesielt vesentlig fordi den inkluderte en utøsende ros av Warren fra den høyreorienterte fløyen av demokratene gruppert i organisasjonen «Third Way» [Den tredje vei], som tidligere har kritisert Warren skarpt gjennom mye av hennes senatorkarriere. Matt Bennett, en medgrunnlegger av gruppa, fortalte Politico at det var to konkurrerende narrativ i kampanjen for presidentvalget: «Ett er et demokratisk kapitalistnarrativ. Det andre er et sosialistisk narrativ.» Warren representerer, etter hans oppfatning, klart det første alternativet.
Til tross for hennes offentlige image som representant for «venstre»-vingen av Det demokratiske partiet, og den hyppige utvekslingen av komplimenter – og politiske forslag – mellom henne selv og senator Bernie Sanders, er Warren en meget bevisst og selverklært talsperson for kapitalismen og markedsøkonomien – «kapitalist inn til beinet», fortalte hun én intervjuer – og en motstander av sosialisme.
Bloomberg News publiserte en rapport den 5. juli, med tittelen: «Elizabeth Warren vinner motvillig respekt fra noen på Wall Street», der de siterte en rekke bankfolk og hedgefondssjefer, hovedsakelig tilhengere av andre demokratiske kandidater, som «uttrykte sympati for hennes oppfordringer om å styrke regulering etter finanskrisen, innen grenser, og for hennes bekymringer om inntektsulikheter.» Artikkelen fortsatte: «Det er bekymringer blant Wall Street-ere for at skulle rikdomsgapene fortsette å vokse kan det utløse et mer radikalt tilbakeslag – hva de faretruende kalte høygaflene.»
Warren og hennes ektemann Bruce Mann, en jussprofessor ved Harvard Law School, er solid forankret i den øverste 1-prosenten av amerikanerne hva angår inntekt, med en justert felles bruttoinntekt i fjor på $ 846 394 [NOK 7,3 millioner], nesten halvparten fra Manns Harvard-gasje. Warrens bokinntekter var nesten dobbelt hennes senatorlønn på $ 176 280 [NOK 1,5 millioner].
Venner som kjente henne som ung voksen beskriver Warren fra den tiden som en «tvers igjennom konservativ», i en tid da det betydde støtte for senator Barry Goldwater og motstand mot borgerrettighetsbevegelsen. Hun var registrert republikaner til 1996 – da hun var 47 år gammel – men i et nylig intervju hevdet hun å ha stemt for bare én republikansk presidentkandidat, og det var Gerald Ford i 1976. Det ser ut til at hennes partiregistrering korresponderer med det som dominerte blant fakultetet på det universitetet der hun underviste økonomi: en republikaner mens hun var i Texas; en republikaner som splittet partiet [‘ticket-splitter’] ved University of Pennsylvania; en tvers-igjennom-demokrat etter sin faste ansettelse ved Harvard.
Warrens kampanjebiografi og medieprofiler understreker skiftet i hennes politiske syn i løpet av 1990-tallet, da hun ble en stadig mer prominent forsker og forfatter innen konkursøkonomi. Hun var den mest konservative av en trio av økonomiforskere som gjennomførte en empirisk undersøkelse av personlige konkursinnmeldinger, som inkluderte omfattende feltstudier av individuelle saker og som avviste de rådende akademiske forutinntatthetene om at de som meldte konkurs var økonomiske ødslere og økonomisk uvørne som bare utnyttet systemet. I stedet fant forskerne at de fleste av de som innmeldte sine personlig konkurser var ofre for ulike sosiale ulykker: en alvorlig sykdom, et uventet tap av jobb eller et lønnskutt, skilsmisser, bilulykker, osv. I stedet for å utnytte systemet, var de selv brutalt brukt av långivere og regulatorer.
Etter at hun endret sin partiregistrering til demokrat under Clinton-administrasjonen ble Warren involvert i konflikter i Washington over konkursloven og reguleringen av kredittkortselskaper, der hun foreslo endringer gunstige for forbrukere og låntakere, med opposisjon fra republikanere og mange demokrater, særlig senator Joe Biden, som representerte Delaware, det offisielle hovedkontoret for mange kredittkortutstedere.
Harvard-professoren ble en nasjonal figur da hun ble valgt av den-gang-flertallsleder Harry Reid i Senatet til å tjene som én av tre medlemmer på et panel som hadde tilsyn med kausjoneringen av Wall Street i 2008 og 2009. Hun ble deretter utnevnt av president Obama til å utvikle planer for byrået for beskyttelse av forbrukerfinansiering [Consumer Financial Protection Bureau], selv om opposisjonen fra republikanerne i Senatet og Wall-Street-demokratene blokkerte hennes nominering til å lede det nye byrået. I stedet utfordret hun i 2012 med suksess den republikanske senatoren Scott Brown fra Massachusetts. Hun vant sitt gjenvalg i 2018.
Warrens grunnleggende standpunkt er et av økonomisk nasjonalisme, stavet ut mest fullstendig i to dokumenter: en artikkel publisert i Foreign Affairs i januar og en uttalelse om «økonomisk patriotisme» publisert av hennes valgkampanje i juni.
Artikkelen i Foreign Affairs er bemerkelsesverdig for overlappingen med Donald Trumps politiske retningslinjer. Warren fremmer økonomisk nasjonalisme. Hun, akkurat som Trump, hevder å stå opp for de amerikanske arbeidernes interesser og fordømmer de nyligste handelsavtalene fra dette standpunktet, selv om hun krever at fagforeningene må inkluderes i forhandlingsprosessen.
Mer fundamentalt omfavner hun den nasjonale sikkerhetsdoktrinen som er beskrevet av Pentagon under forsvarsminister James Mattis, der stor maktkonkurranse med Kina og Russland har fordrevet terrorisme som den prinsippielle bekymringen for amerikanske strategiske planleggere. Hun skriver: «Hvorvidt våre ledere erkjenner det eller ikke, etter år som verdens eneste stormakt, går USA nå inn i en ny periode med konkurranse. Demokrati er på vei til å skalle hode-først med ideologiene av nasjonalisme, autoritarisme og korrupsjon. Kina er på vei opp ... Russland provoserer det internasjonale samfunn med opportunistiske trakasserier og skjulte angrep. Begge nasjonene investerer tungt i sine militære, og andre redskaper for nasjonal makt.»
Hun maler et bilde av en verden delt mellom «autoritær» kapitalisme, eksemplifisert av Kina og Russland, og «demokratisk» kapitalisme der hun inkluderer USA, landene i EU og amerikanske allierte som Japan, Sør-Korea og Australia.
Hennes politiske resept utgjør en angivelig mer høflig og diplomatisk variant av hva Trump forsøker å gjøre med sin mobbing og sine trusler om handelskrig: omarbeidingen av handelsavtaler for å gjøre dem gunstigere for USA, opponeringen mot Kinas fremvekst til en sterkere posisjon i verdensøkonomien, og å bruke trusselen om å nekte tilgang til amerikanske markeder for å tvinge andre land til å bøye seg for amerikanske krav. Warren ville presse dem til å ta større skritt for å dempe global oppvarming, i stedet for å kreve at de stenger av forflytningen av innvandrere og flyktninger.
Hun kritiserer resultatene av den «endeløse krigen» som USA har blitt nedsyltet i, på tvers av hele Midtøsten. Mye av dette synes å være visdom etter at faktum har inntrådt. Warren har ingen politisk historikk for opposisjon mot imperialistkrig. Hun gikk til sin jobb i Washington i 2008 og 2009, under en av de blodigste periodene i Irak, uten noen kjent dissens. Hun skryter av å ha jobbet tett med Barack Obama i perioden da han eskalerte krigen i Afghanistan, videreførte blodbadet i Irak og igangsatte droneangrep i en massiv skala.
I 2016, etter å ha forholdt seg nøytral i løpet mellom Sanders og Hillary Clinton for det demokratiske presidentnominasjonsvalget, førte Warren aggressivt kampanje for Clinton i generalvalget, til tross for Clintons identifisering med USA-NATO-bombingen av Libya og hennes krav om en mer aggressiv intervensjon i Syria. Etter Trumps valgseier søkte Warren en posisjon på Senatets komité for de væpnede tjenester – et forsøk på å fylle ut nasjonalsikkerhetssiden av sitt politiske resymé, som forberedelse til en fremtidig presidentkampanje – og hun reiste til Irak og Afghanistan med de republikanske krigshaugene John McCain og Lindsey Graham.
«Planen for økonomisk patriotisme», publisert av Warren-kampanjen den 4. juni, er så høyreorientert at den inspirerte en utøsende hyllest på Fox News fra Tucker Carlson, en av nettverkets nærmeste allierte av Trump, som er en hyppig innringer til Carlsons program. Carlson leste ut lange deler av dokumentet om «økonomisk patriotisme» uten å fortelle sine tilhørere hvem han siterte, før han innrømmet at selv om det «lignet Donald Trump på sitt aller beste», var det faktisk Elizabeth Warren.
Blant Warrens erklæringer som i en slik grad begeistret den høyreorienterte ideologen og ivrige forsvareren av Trumps angrep på arbeiderklassen – som for eksempel interneringsleirer for innvandrerbarn, støtte for politibrutalitet og skattekutt for de rike – var følgende:
Jeg er dypt takknemlig for mulighetene Amerika har gitt meg. Men de gigantiske «amerikanske» foretakene som kontrollerer økonomien vår, synes ikke å føle det på samme måte. De handler så visst ikke som de gjør det ... Disse «amerikanske» foretakene viser bare én ekte lojalitet: til deres aksjonærers kortsiktige interesser, der en tredjedel er utenlandske investorer. Hvis de kan stenge ned en amerikansk fabrikk og sende jobbene til utlandet for å spare en cent, så er det akkurat dét de vil gjøre – og forlate lojale amerikanske arbeidere og hule ut amerikanske byer underveis ...
Dersom Washington ønsker få satt en stopper for dette, da kan de. Hvis vi ønsker raskere vekst, sterkere amerikansk industri og mer gode amerikanske jobber, da må vår regjering gjøre hva andre ledende nasjoner gjør, og handle aggressivt for å oppnå disse målene, i stedet for å betjene de økonomiske interessene til foretak uten spesiell troskap til Amerika ...
Det blir lettere og lettere å forflytte kapital og jobber fra ett land til et annet. Derfor må vår regjering bry seg mer om å forsvare og skape amerikanske jobber enn noen gang før – og ikke mindre. Vi kan navigere de endringene som kommer dersom vi omfavner økonomisk patriotisme og gjør amerikanske arbeidere til vår høyest prioritet, i stedet for å fortsette å imøtekomme interessene til selskap og mennesker uten troskap til Amerika.
Kontrasten mellom «amerikanske» arbeidere og ikke-så-amerikanske foretak er en gjenganger for Trump og fagforeningene, begge av dem engasjert i en dypt reaksjonær bestrebelse på å sette amerikanske arbeidere opp mot sine klassebrødre og -søstre i andre land. Warren innsvøper dette høyreorienterte, nasjonalistiske perspektivet i noe mer av et «venstre»-slør, der hun ofte refererer Tyskland som en modell for å opprettholde nasjonal produksjonskapasitet ved å innrullere fagforeningene i konsernstyring og foretaksforvaltning (Bernie Sanders gjør det samme med Skandinavia som modell). I begge tilfeller hyller demokratene den korporatistiske strukturen av arbeid-ledelse-kollaborering, som undertrykker arbeiderklassens opposisjon mot lønnskutt og fabrikknedleggelser.
I den sammenhengen er det bemerkelsesverdig at Warrens utallige politiske forslag ikke inkluderer immigrasjon. Hun har tidvis kritisert Trump-administrasjonens brutalitet mot flyktninger, særlig familieadskillelser og behandlingen av barn, men det har ikke vært noen «plan» utgitt av Warren-kampanjen for denne mest undertrykte delen av den internasjonale arbeiderklassen. Innenfor rammen av «økonomisk patriotisme» er immigranter og flyktninger en del av fiendens leir, for å være målrettet for forfølgelse for Trumps del, for å bli forbigått i stillhet hva Warren angår.
Kanskje det viktigste aspektet av «Planen for økonomisk patriotisme» er Warrens beskrivelse av globalisering, ikke som en ubønnhørlig og objektiv økonomisk prosess, men ganske enkelt som ren politikk forfulgt av de multinasjonale foretakene, som bruker deres innflytelse over USA og andre regjeringer, og følgelig, implisitt, noe som kan reverseres ved hjelp av andre politiske retningslinjer.
Dette er grunnlaget for hennes påstand om at kapitalismen kan reformeres – ved valget av henne selv og liknende politiske figurer – og kan fås til å virke for arbeidende menneskers interesser. Én funksjon av denne påstanden er å kontre sosialismens voksende popularitet blant ungdommen og arbeidende mennesker, for igjen å bekrefte Det demokratiske partiets prokapitalistiske fundament og, relatert til 2020-kampanjen, skjære inn i støtten til senator Bernie Sanders som bruker begrepet «demokratisk sosialisme» for å beskrive politiske retningslinjer som ikke er til å skilles fra Warrens. Hennes nytte som et våpen mot Sanders forklarer mye av mediestøtten Warren har fått de siste månedene.
En annen funksjon av Warrens dype tiltro til kapitalistmarkedet er hennes rolle som «idéfabrikk» for det demokratiske presidentkandidatfeltet. Hennes kampanje har meldt mer enn et dusin vesentlige dokumenter med politiske retningslinjer. Ifølge en nylig tabulering av New York Times inkluderer disse temaene en formuesskatt, universelt barnevern, oppbryting av big-tech-selskap, støtte for lavinntektsboliger, landbruk, større ansvarlighet for selskapsledere, foretaksbeskatning, forvaltningen av offentlige landområder, kanselleringen av studentgjeld og gratis college, redusering av maternal dødelighet, militærboliger, gjeldsstøte for Puerto Rico, opioidkrisen, klimaendringer, abortrettigheter, økonomisk patriotisme og grønn produksjon.
Med standpunktet fra kapitalismens utdypende verdenskrise er disse politiske uttalelsene, spesielt forslaget om å beskatte akkumulert rikdom og heve bedriftsbeskatningen, til å le av. Ingen kapitalistregjering vil gjennomføre tiltak for å frata styringseliten $ 3,75 billioner i formue og inntekt [NOK 32,4 billioner]; kapitalistklassen ville enten ignorere slike politiske retningslinjer eller fjerne regimet som forsøkte å gjennomføre dem. Men fra standpunktet om å pusse opp Det demokratiske partiets falmede politiske image, male det opp i lyse farger som et parti av sosial reform, der pumper Warrens kampanje ut rosa, gult, blått og grønt i overflod – men ikke noe rødt.
I hennes fremhevede New York Times presentansjon erklærer Warren at Teddy Roosevelt er hennes favorittpresident. Valget er en velkalkulert politisk beregning. Roosevelt var en republikaner som støtte sammen med de gigantiske foretakene – og fikk oppnavnet «trust-buster» – for bedre å kunne forsvare kapitalistsystemet. Han var fremfor alt en sterk talsmann for en aggressiv utenrikspolitikk, og steg først til prominens som en krigshelt fra Den spansk-amerikanske krigen, for siden å bli en ivrig talsmann for USAs inntreden i Første verdenskrig.
Likheten mellom Warrens perspektiv og Donald Trumps, inneholder en viktig politisk lærdom. Fra standpunktet av stil og presentasjon er den professorale Warren det stikk motsatt av den vulgære ignoramusen Trump. Men hva angår deres perspektiv på verdensøkonomi og politikk, er de nært innordnet. Bare dét alene demonstrerer at Trumps hensynsløse unilateralisme i utenrikspolitikken ikke er et avvik, men en bred tendens innen den amerikanske styringseliten.