World Socialist Web Site snakket i forrige uka med Ismaila N'Diaye, en 32-år-gammel tidligere Amazon-kundeservicemedarbeider ved RBA1-anlegget, beliggende i Rabat, Marokko.

Ismaila kontaktet WSWS nylig etter at han leste om erfaringen til den yrkesskadede hjemløse Amazon-arbeideren Shannon Allen i Texas. Han forteller at hans families liv i løpet av det siste året ble revet fra hverandre av Amazon. Hans kone, selv tidligere Amazon-ansatt, led en abort i august i fjor på grunn av stress på arbeidsplassen av overdrevne kvoter og ledelsespress, en begivenhet som har etterlatt dem begge med depresjoner. De ble drevet i konkurs og ble i januar tvunget til å flykte fra Marokko for å unnslippe den knusende gjelden. Siden januar har de levd i Istanbul, Tyrkia.

«Vi måtte sørge for at det som skjedde med meg, ikke skal videreføres til andre,» sa Ismaila, og forklarte at det var grunnen til at han ønsket å dele sin historie. «Amazon drepte mitt barn. De må stoppes.»

Amazon baserer sine fransktalende kundeservicesentre i Afrika og Maghreb på å utnytte billigarbeidsbetingelser og lokale skattefordeler. De opprettholder callsentre i Rabat, så vel som i Tunis, den tunesiske hovedstaden, og i Dakar, hovedstaden i Senegal og på Madagaskar. Lønningen for en oppstartansatt i kundeservice hos RBA1, som sysselsetter rundt 600 personer, er ca. € 500 i måneden [NOK 4 797], eller anslagsvis 40 prosent av minstelønna i Frankrike.

Ismaila er født i Senegal og flyttet til Marokko i 2012. Han snakker fransk og engelsk flytende. Da han begynte å jobbe for Amazon i 2015 var han 28 år gammel, og han fortalte at han var begeistret over muligheten for å jobbe for det største e-handelsforetaket i verden, og han trodde han kunne sikre seg en stabil karriere. Han var så forpliktet til sin jobb at han vant en Amazon-premie basert på kundetilbakemeldinger. Etter ett år ble han overført til en mer spesialisert divisjon og fikk en liten lønnsvekst.

«Jo mer jeg kom inn i jobben skjønte jeg imidlertid hvor mye det bare er ledelsens trakassering, og en total mangel på respekt eller omsorg for de ansatte,» fortalte han.

I arbeidsrommene hvor de ansatte mottar samtaler ved RAB1 er det ei tavle som viser de daglige kvotene for å besvare kundeforespørsler, inkludert for å snakke med minst fem kunder per time. «Men i praksis presser de de ansatte til å gå opp til 100 per dag, fordi det ikke er nok medarbeidere,» sa Ismaila. Lederne kan ikke det å lære opp eller bistå medarbeiderne, og i stedet trakasserer de arbeiderne for deres måloppnåelser. «Din kundetilfredshet er ned. Antallet e-postbesvarelser er for lav.»

Personalet tilbringer åtte til ti timer på telefonen og har ei vannflaske på pulten, men de får ikke gå på toalettet. «Hvis du vil på toalettet, må du skrive en melding til en ‘Real Time Analyst’, som kommer til pulten din, og som ofte sier de ikke vil besvare din forespørsel.» Det er en eneste én-times pause, men pauseområdet er for lite for de ansatte, så de sitter ofte ute i kulda, eller ute i sommervarmen. «Det var bare utnyttelse,» sa Ismaila. «Ren og skjær utnyttelse».

Til slutt bestemte Ismaila seg i fjor for at han skulle klage. «Jeg fortalte HR [‘human resource’; personalavdelingen] at de ansatte lider,» sa han. «Det var da mine problemer begynte. Ledere gjorde alt for å gjøre mitt arbeid til et mareritt for meg, og for min kone.»

Det var kort tid deretter, i juni, at Ismailas kone Khoukoud, ble klar over sin graviditet. Selv om Amazons personalavdeling og bedriftssykepleier ble informert om statusen, ga de ingen medisinsk støtte eller redusert arbeidsbelastning. «De fortsatte å be henne om å gjøre mer, og å besvare flere e-postmeldinger enn før,» forklarte Ismaila. «Hun spiste ikke riktig og hadde lavt energinivå.» Hans kone fortalte sin leder at hun alltid hadde overskredet Amazons kvoter, men at hun siden hun ble gravid ikke lenger kunne fortsette å gjøre mer enn det som var forventet av henne.

«Den overordnede ville ikke høre. Hver dag la han press på henne. Han tok henne inn i et eget rom for å utspørre henne om resultatene. En gang var det for å informere henne om at hun for en 15-minutter-pause hadde tatt 16 minutter.»

I august ble Khoukouds graviditet komplisert. «Vi hadde rett til å bli anvist til en klinikk, for å få en lege til å vurdere min kone, sjekke babyen og få de medisiner hun måtte trenge.» Dersom Amazons helseteam hadde anbefalt et sykehusbesøk ville helseforsikringen ha dekket utgiftene direkte. «Hun fikk ingen permisjon fra jobben. De etterlot oss helt alene. De la press på henne. Det var gjengjeldelse mot enhver som protesterer. De vil ikke at du snakker ut, bare gjøre det de sier.»

Den måneden utviklet graviditeten seg til ytterligere komplikasjoner. «Til slutt døde barnet i henne, på grunn av stresset hun var under.»

Khoukoud fikk 30-dager-permisjon fra Amazon, først etter operasjonen etter aborten. Hun fikk ingen sykepenger og forsikringsselskapet ville ikke betale de dyre sykehusutgiftene for gjentatte besøk før tre måneder senere. I samme periode led Ismaila imidlertid den 21. august en egen skade, og kunne ikke stille på jobb.

«Jeg fikk en allergisk brannreaksjon fra en hudbehandling. Vi var helt knust. Vi var stresset og hjemmeværende. En lege kom på døra, bestilt av Amazon – ikke for å by oss tilsyn, men for å sjekke om jeg var syk nok til å være fraværende.»

Ikke bare fikk de ingen sykepenger, men for perioden fra 1. til 21. august som Ismaila faktisk jobbet, fikk han ingenting av den lønningen han var skyldt. Den dagen hans arbeidskolleger fikk sine lønnsslipper ved slutten av måneden, kjørte Ismaila til Amazon for å spørre hvorfor han ikke hadde mottatt noe. «Jeg ble fortalt at hvis en ansatt er fraværende 10 dager i måneden, får vedkommende ingen lønn eller rettigheter i det hele tatt. Jeg sa: ‘Hvor er den loven?’ Det er slaveri. Jeg hadde aldri hørt noe om det før. Jeg postet dette på Twitter – en blank lønnsslipp. Der stod det til og med at jeg skyldte Amazon penger.»

«Men siden det ikke er noen fungerende lov i Marokko, vel, det er derfor Amazon drar dit for å investere,» forteller han. «Det er derfor de er der, og i Tunis, og i Senegal. De vil utnytte flere mennesker, bruke flere mennesker og drepe flere.»

I september sa ledelsen opp Ismaila og hevdet at han ikke hadde klart å oppfylle sine kvoter. I november og desember ble situasjonen for familien enda mer desperat, med stigende medisinutgifter og tikkende dager uten arbeid og lønn. Han appellerte mislykket mot sin oppsigelse til Amazons etikkstyre og til den marokkanske statens arbeidsinspeksjonsstyre.

«De er faktisk sammen,» sa han. «Da jeg dro til regjeringens arbeidsinspeksjon, var det en Amazon-representant på kontoret da jeg ankom.»

I januar bestemte de seg for at de ikke hadde annet valg enn å forlate Marokko og flytte til Istanbul. «Vi hadde et lån i banken for bilen vår, og min kone hadde et annet lån. Vi hadde ingen steder igjen å være. Vi var konkurs. Vi ville ha blitt satt i fengsel fordi vi ikke hadde noen måte å gjøre opp for oss på. Hvis vi drar tilbake blir vi arrestert på flyplassen, fordi vi ikke kunne betale boliglånet vårt. Amazon har gjort en flyktning av meg i Marokko.»

Han konkluderte: «Amazon er en morder.» «Selskapet er en fare for folket. Det må stoppes. De dreper folks babyer. De gjør folk psykisk syke. De gjør oss hjemløse. De sparker dem ut etter å ha utnyttet dem i årevis.»

«Jeff Bezos tjener $ 30 000 på 10 sekunder. En ansatt kan ikke tjene det selv på ett år. Vi blir fortalt om Amazons fremgang. Men det er ikke roboter eller Jeff Bezos som gjør det. Det er mennesker –arbeidere. Det er ikke Jeff Bezos som besvarer telefonen, svarer på kundeforespørsler, plukker ut pakker. Medarbeiderne går gjennom alt dette mens han bare blir rikere og rikere. Jeff Bezos er en morder, som står på barns knokler.»

«Årsaken til at det er milliardærer er at de får hånd om det som er gjort av et stort antall mennesker. Disse menneskene er monstre. Det er derfor de er milliardærer.»

Han sa at han håpet at det å dele sin historie med World Socialist Web Site ville bidra til å avsløre Amazons praksis og bidra til å organisere en kamp imot, fra arbeidere rundt om i verden.

«Vi trenger en internasjonal organisasjon,» sa han, og kommenterte på oppropet fra WSWS for etableringen av uavhengige arbeidsplasskomitéer på grunnplanet, for å forene Amazon-arbeidernes internasjonale kamp og koble den sammen med andre deler av arbeiderklassen.

«Det ville være svært viktig for de ansatte å ha noe helt uavhengig som ville representere de ansatte internasjonalt. Og ikke bare ved Amazon, men ved mange selskaper. Folkets arbeid er internasjonalt og vi står overfor det samme, overalt.»