Den 7. juli ga representantskapet for Deutsche Bank sin velsignelse til den «mest vidtrekkende omstrukturering på flere tiår», ifølge adm. dir. Christian Sewing. Rundt én av fem arbeidsplasser over hele verden, det vil si 18 000 stillinger, skal ofres i arbeidsplassmassakren.
Ansatte skal betale prisen for bankens kriminelle aktiviteter de siste tretti årene. Deutsche Bank gikk inn i investeringsbankvirksomhet i 1989 med oppkjøpet av den britiske banken Morgan Grenfell. Dette ble hovedaktiviteten 10 år senere, med overtakelsen av det amerikanske investeringshuset Bankers Trust. Innen år 2000 var Deutsche Bank den største finansinstitusjonen i verden, og konsernsjefen Josef Ackermann lovet en investeringsavkastning (ROI) på 25 prosent.
Finanskrisen i 2008 brakte frem i dagen de skyggefulle transaksjonene som denne bonansaen var basert på – og ikke bare for Deutsche Bank. Frankfurter Allgemeine Zeitung skriver nå i ettertid at for bankører var «alle midler OK, for å tjene penger». «Med tvilsom satsing på det amerikanske boliglånsmarkedet skjøv bankfolk verdensøkonomien til randen av sammenbrudd. Verdiløse eiendeler ble overdådig innpakket i nye verdipapirer, og videresolgt i stor skala.»
I de påfølgende årene skulle Deutsche Bank bli tvunget til å betale $ 15 milliarder [NOK 128 milliarder] i bøter for illegal virksomhet. Likevel fortsatte berikelsesorgien. Bare fra 2012 til 2018 mottok tradere og lederne bonuser på rundt € 17 milliarder [NOK 164 milliarder], mens banken i samme periode tapte € 6 milliarder [NOK 58 milliarder]. I fjor, under den nye sjefen, pøste banken fortsatt ut € 1,9 milliarder [NOK 18,3 milliarder] i bonuser.
Bankens aksjekurs er nå 92 prosent under topp-punktet i 2007. En intern «Bad Bank», som ble grunnlagt som del av selskapets omstrukturering, skal håndtere balanseposter som utgjør € 74 milliarder [NOK 712 milliarder] – en risiko som truer med å skyve hele banken ned i avgrunnen, og som sannsynligvis vil utløse en redningsoperasjon på offentlig bekostning.
Likevel fortsetter lederne å tilspille seg selv en liten formue. Garth Ritchie, den utgående sjefen for den penge-tapende investeringsgreina, skal få en kompensasjon på € 11 millioner [NOK 106 millioner]. I 2018 hentet han seg € 8,6 millioner [NOK 83 millioner] for sine «suksesser». Ifølge finansdagsavisa Handelsblatt skal de tre forlatende styremedlemmene ved utgangen av måneden –Ritchie, sjefsregulatøren [Chief Regulatory Officer] Sylvie Matherat og Frank Strauß, sjef for privatkunder – til sammen motta anslagsvis € 26 millioner [NOK 250 millioner].
De mange tusener av vanlige bankmedarbeidere som er satt til å miste sine jobber vil ikke motta slike belønninger. Når deres avtaler termineres vil de bli bedt om å samle sammen sine personlige eiendeler fra kontorene før de blir eskortert ut av bankenes lokaler av sikkerhetspersonalet – som allerede bevitnet i Tokyo, Hong Kong, Singapore, London og New York. Og det vil ikke være noen som ivaretar deres interesser.
Fagforeningene er fulle av ros for oppsigelsesplanene. Servicefagforeningen Verdis styreleder Frank Bsirske ønsket «den betydelige nedskaleringen av investeringsbanken» velkommen, som del av en «radikal omorientering av Deutsche Bank». Han la bare til sitt håp om at banken ikke ville pålegge «obligatoriske avskjedigelser» – den vanlige formuleringen anvendt av fagforeninger når de er enige om jobbnedskjæringer. Bsirske fortalte pressen at effektene «på infrastruktursektoren i Tyskland» for øyeblikket ikke kunne kvantifiseres.
Bsirske deltok personlig i omstruktureringsplanene. Han satt på tilsynsrådet i Deutsche Bank i seks år og hentet seg en årlig kompensasjon (diverse utgifter og tillegg ikke inkludert) på € 250 000 [NOK 2,4 millioner] for sine tjenester.
Stephan Szukalski, nasjonalleder for fagforeningen DBV, synger fra samme salmebladet: «Jeg tror at tiltakene som er vedtatt peker i riktig retning. Det kan bli en skikkelig nystart for Deutsche Bank.»
I mediene er omstruktureringsplanen portrettert som en exit fra investeringsbankvirksomhet, som i hovedsak rammer de høyt betalte traderne og investeringsbankørene i New York og London. Sewing, den nye lederen av banken, som selv i årevis jobbet for Deutsche Bank i Singapore, Toronto, Tokyo og London, er portrettert som en jordnær bankmann fra Westfalen, som bringer banken tilbake til sine røtter, som en leverandør av finanstjenester.
Alt dette er varm luft. Faktisk dreier det seg om å kvitte banken med dens internasjonale avhengigheter, og gjøre den til et nasjonalt våpen for den tyske økonomien i den globale handelskrigen. I dette henseende er den faktisk på veg tilbake til sine «røtter». Da den ble grunnlagt i 1870 satte den seg som mål «endelig å erobre en posisjon for Tyskland, innen området finansiell virksomhet. ...» I de påfølgende tiårene støttet den finansielt Tysklands imperialistekspansjon i Asia, Afrika og Sør-Amerika.
I et detaljert intervju med Handelsblatt gjorde Sewing det klart at banken på ingen måte har til hensikt å trekke seg fra sin internasjonale virksomhet. «Selv om vi reduserer handelsvirksomheten med 40 prosent, gjør vi dette for å gjøre banken sterkere,» sa han. «Samlet sett vil vi bli litt mindre, men også mye mer effektive og lønnsomme.»
Spurt om handel med verdipapirer, der banken snurret «et gigantisk hjul», svarte Sewing: «Vi avslutter ikke denne strategien, vi justerer den bare veldig tydelig. For vi skal forbli en global bank.»
Allerede i februar oppfordret Peter Altmaier, minister for tysk økonomi (CDU – Den kristelig-demokratiske union), i «Den nasjonale industristrategien 2030», til opprettelsen av «nasjonale mestere» promotert [engelsk tekst] av «store og mektige aktører som står på lik fot med konkurrentene fra USA og Kina». Føderal finansminister Olaf Scholz (SPD – Det tyske sosialdemokratiske parti) og hans statssekretær Jörg Kukies, tidligere sjef for Goldman Sachs Germany, promoterte da prosjektet om en fusjon av Deutsche Bank med Commerzbank, som senere mislyktes. Nå skal Deutsche Bank alene bygges opp som «nasjonalmesteren».
Fokuset på omstruktureringen av finanshuset er tilbaketrekning fra verdipapirhandel i investeringsbankvirksomhet og konsentreringen på fire forretningsområder.
Foretaksbanken er primært ment å tilby tyske og europeiske selskaper de finansielle produktene og tjenestene de trenger for deres utenlandske virksomhet: internasjonale betalinger, sikring av likviditet og handelsfinansiering. Denne banken vil støtte mellomstore foretak som tidligere ble betjent av privatkundeavdelingen.
De tre andre områdene er privatkundebusiness, som nå blir fusjonert med Postbank for å danne DB Privat und Firmenkundenbank AG, og Fondsgesellschaft DWS, som forvalter store eiendeler, og den gjenværende Investmentbanking.
Kostnadene for konsernomstruktureringene er estimert til € 7,4 milliarder [NOK 71 milliarder] innen år 2022. Men innen 2022 skal man ha oppnådd en fortjenestemargin på 8 prosent, for første gang. Aksjonærer som ikke mottar noen utbytte i løpet av de neste to årene skal da bli rikelig belønnet.
Kostnadsbesparelsene vil bli presset ut fra ansatte gjennom innsparinger på lønn, nedskalering og nedlegging av avdelinger, og fra kunder gjennom økte kontokostnader og andre avgifter.
«Selvfølgelig vil et betydelig antall stillinger bli eliminert i Tyskland,» sa Sewing til Handelsblatt. Han oppga ingen eksakte tall, men Handelsblatt antar at det vil bli anslagsvis 10 000 av foretakets 18 000 arbeidsplasser i Tyskland. Dette inkluderer 6 000 ved Postbank, i forbindelse med omstruktureringen som Deutsche Bank annonserte allerede i mars.