Stopp den høyreorienterte konspirasjonen! Forsvar SGP mot den tyske hemmelige etterretningen Verfassungsschutz!

Den 24. januar anla Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Sosialistisk Likhetsparti] – den tyske seksjonen av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale (ICFI) – en klagesak mot det føderale innenriksdepartementet, for forvaltningsdomstolen [Verwaltungsgericht] i Berlin. Søksmålet utfordrer klassifiseringen av SGP som «venstreekstremistisk» i 2017-rapporten til BfV – Bundesamt für Verfassungsschutz (Det føderale kontoret for beskyttelse av forfatningen) – som er innenriksdepartementets hemmelige etterretningstjeneste. Med denne betegnelsen er SGP gjort til gjenstand for observasjon, og er dermed underlagt overvåkning av Verfassungsschutz.

SGP begrunnet sitt søksmål med at partiets inkludering i rapporten og den hemmelige etterretningens overvåkning av partiet, er en massiv og ulovlig krenkning av partiets demokratiske rettigheter. Verfassungsschutz hevdet hverken at SGP var voldelig eller antikonstitusjonelt. Etterretningstjenesten erkjente eksplisitt at partiet forfulgte sine mål med lovlige midler. Regjeringen berettiget overvåkningen av SGP utelukkende på det grunnlag at SGP fremmer et sosialistisk program og opponerer mot kapitalisme.

Nå har innenriksdepartementet besvart SGPs klage med en detaljert redegjørelse, skrevet av professor dr. Wolfgang Roth fra advokatfirmaet Redeker Sellner Dahs. Tilsvaret er essensielt sett ikke et juridisk argument, men derimot en besk fordømmelse av marxisme og enhver form for sosialistisk, venstreorientert og progressiv tenkning. Det kunne ha vært skrevet på partihovedkvarteret til det nyfascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD). Responsen avslører i hvilken grad Verfassungsschutz har blitt et talerør for det ekstreme høyre.

Ifølge innenriksdepartementet er «kampen for et demokratisk, egalitært, sosialistisk samfunn» og «agitasjon mot påstått ‘imperialisme’ og ‘militarisme’» antikonstitusjonelt. Regjeringen prøver å innføre forbud mot tenkning, inkludert «tenking i klassekategorier» og «tro på eksistensen av uforsonlig motstilte konkurrerende klasser».

Rettsinstansen mottok innenriksdepartementets dokument to uker før det nynazistiske angrepet på politikeren Walter Lübcke, et medlem av regjeringspartiet CDU (Den kristelig-sosiale union). Drapet er det siste i en serie voldelige angrep utført av nynazistiske terrorister, som opererer med statlig beskyttelse på høyt nivå. Den mistenkte Stephan E., som er medlem av et nettverk av voldelige nynazistiske organisasjoner, har et langt rulleblad med domfellelser for voldelige overgrep. Dette nettverket har blitt infiltrert av dusinvis av Verfassungsschutz-agenter, som effektivt sett opererer nettverkets virksomhet. Den nynazistiske terroristorganisasjonen NSU (Nasjonalsosialistisk undergrunn), som myrdet ni innvandrere og en politibetjent, er del av dette nettverket.

Mens Verfassungsschutz beskytter terrorister og finansierer og dirigerer det høyreekstreme miljøet med sine egne embetsrepresentanter, målretter tjenesten organisasjoner og individer som opponerer mot AfD og mot høyreorienterte mordergjenger. Dette omfatter ikke bare SGP, men også venstreorienterte band, ungdomsgrupper og til og med konserten Rock Mot Høyre i Chemnitz, som ble fordømt som «venstreekstremistisk» av Verfassungsschutz-avdelingen LfV [Landesamt für Verfassungsschutz] i delstaten Sachsen.

SGP har blitt plassert i Verfassungsschutz’ sikter fordi partiet fører en politisk kampanje mot militarisme og mot hele det politiske etablissementets massive forflytning til høyre, og dermed gir uttrykk for den brede opposisjonen mot disse utviklingstrekkene i befolkningen. Partiet har eksponert den høyreorienterte konspirasjonen innen statsapparatet og slåss for et sosialistisk program i arbeiderklassen. Helt spesielt har partiet opponert mot gjenopplivingen av høyreekstreme og militaristiske ideologier ved universitetene, av professorer som Herfried Münkler og Hitler-apologeten Jörg Baberowski.

SGP har fått bred støtte blant arbeidere og studenter, og har vært i stand til i vesentlig grad å utvide arbeidet til partiets ungdomsorganisasjon IYSSE – International Youth and Students for Social Equality / Den internasjonale ungdommen og studenter for sosial likhet. Som respons har høyreekstreme fra Identitærbevegelsen og AfD angrepet offentlige møter holdt av SGP og IYSSE. Høyreorienterte medier, som den ledende konservative avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung og det innflytelsesrike politiske magasinet Cicero har publisert ærekrenkende artikler.

Nå har hele statsapparatet blitt satt inn mot SGP. Innenriksdepartementet har anvendt enorme ressurser på å brennmerke partiet som antikonstitusjonelt. Det har gitt et ledende advokatfirma i oppdrag å produsere et 56-siders dokument, som er basert på en granskning av SGPs politiske uttalelser og program, og de fra søsterpartiene i IFCI – International Committee of the Fourth International / Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjoanle.

Men angrepet på SGP er mer vidtrekkende sett rettet mot alle venstreorienterte og progressive bevegelser. Angrepet påminner de kriminelle tradisjonene for autoritært styre og fascisme i Tyskland. Innenriksdepartementets angrep på SGP er ment å sette en farlig presedens. Det vil bli anvendt til å legitimere statlige tiltak mot organisasjoner, grupper og individer som opponerer mot sosial ulikhet, miljøødeleggelse, statsundertrykking, militæroppbygging, eller andre av kapitalistsamfunnets urettferdigheter.

Derfor appellerer vi til alle som støtter demokratiske rettigheter og som opponerer mot fremveksten av det ytre høyre, til å protestere mot Verfassungsschutz-angrepet og støtte søksmålet som er fremmet av SGP, og om å tilslutte seg søksmålets krav om at regjeringen opphører med overvåkningen av SGP og av alle andre venstreorganisasjoner, og at Verfassungsschutz – et sentrum for antidemokratiske konspirasjoner – oppløses.

Hva den føderale regjeringen ønsker å forby

I sitt tilsvar til SGP-klagen har den tyske regjeringen gjenopplivet det reaksjonære konseptet for rettsforfølgelse av meninger (Gesinnungsstrafrecht), uten å tiltale partiet for noen kriminell handling. Denne typen inkvisitorisk prosess som fant sin mest brutale anvendelse i nazistenes konsept for Willenstrafrecht (straff for tenkning), der den tiltalte kunne dømmes til døden for bare å ha indikert en mental holdning som kunne antyde, og muligens oppmuntre andre til illojalitet. Regjeringen anklager ikke SGP for rettsstridige handlinger, for oppfordring til vold eller noen ekstremistiske handlinger. I hele dokumentet er det ingen påstander om at SGP har begått noen som helst handling som bryter eksisterende lov. Fordømmelsen av SGP som en politisk organisasjon hvis ringe eksistens er uforenlig med den «liberaldemokratiske orden», er utelukkende basert på partiets vurdering av samfunnet, partiets historieteori, dets politiske analyser og de programmatiske konklusjonene partiet trekker fra disse.

På dette grunnlaget er en lang rekke venstreorientert og progressiv tenkning truet med illegalitet. Regjeringsdokumentet innledes med påstanden om at «kampen for et demokratisk, egalitært, sosialistisk samfunn» er i strid «med de sentrale verdiene i grunnloven». De påfølgende 50 sidene består av en lang katalog over synspunkter som ifølge den føderale regjeringen bryter grunnloven.

1. Positive referanser til Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin, Leo Trotskij, Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg er ifølge regjeringen og dens advokater antikonstitusjonelle. Dette gjelder også den marxistiske materialistiske oppfatningen av samfunnet og historien. Dokumentet refererer til forbudet av KPD (Det tyske kommunistpartiet) fra 1956, som nå blir ansett å være et ukonstitusjonelt biprodukt av den kalde krigen, og det erklærer eksplisitt at «ideen om et klassesamfunn ... og den marxistisk-leninistiske oppfatningen av staten og samfunnet, som er forankret i tenkning i klassebegreper og den resulterende klassekampen, er uforenlig med den liberaldemokratiske grunnorden og dens oppfatning av mennesket.»

2. Å utfordre påstanden om at kapitalisme fører til den gradvise forsoningen mellom klasser, bryter også grunnloven ifølge regjeringen. I en direktesitering fra rettskjennelsen som forbød KPD sier dokumentet: «Det liberale demokratiet er gjennomsyret av synet om at det er mulig gradvis å utvikle borgernes frihet og likhet ... til en stadig større effektivitet og til å heve disse prinsippene til det optimalt oppnåelige.»

Opposisjon mot denne statspålagte troen på harmoni mellom klassene, basert på en analyse av sosial ulikhet, skal også kunne betegnes som et angrep på grunnloven. På dette grunnlaget kunne bøkene til venstreorienterte sosiologer som Thomas Piketty, den tyske regjeringens egen fattigdomsrapport og de tallrike statistikkene som viser en massiv økning av fattigdom og sosial ulikhet, bli gjenstand for forbud.

3. SGPs uforsonlige opposisjon mot etablissementspartiene, deriblant Venstrepartiet [die Linke], og partiets grunnleggende nekting av å delta i koalisjoner med disse partiene, er ifølge innenriksdepartementet også grunnlovsstridig.

Uttalelsen angriper SGP fordi partiet avviser «‘arbeiderklassens’ kompromisser med representantene for andre ‘klasser’» og fordi partiet anklager etablissementspartiene for «en konspirasjon mot befolkningen» med siktemål som «militarisme, opprusting og sosialinnstramminger.» Forøvring er SGPs definisjon av SPD [de tyske sosialdemokratene] som «et ‘høyreparti av staten, som utelukkende representerer bankenes, de store foretakenes, de hemmelige tjenestenes og Bundeswehrs interesser’, og som nå konfronterer ‘et velfortjent hat’ for reformene partiet implementerte, eller støttet», dét erklæres også å være i strid med grunnloven.

Denne statspålagte troen på klasseharmoni gjenoppliver nazistenes ideologi om «Volksgemeinschaft» (folkets samfunnsfellesskap). Det er gjennomsyret av den samme kriminelle ånden som animerte bokbrenningen i mai 1933, som ble ledsaget av «bål-eden»: «Mot klassekamp og materialisme, for Volksgemeinschaft og en idealistisk livsinnstilling! Jeg dømmer skriftene til Marx og Kautsky til flammene.»

4. Men innenriksdepartementet stopper ikke ved Marx og Kautsky. Akkurat som nazistene også brant bøkene til forfatteren Kurt Tukholskij og til journalisten Carl von Ossietzkij, erklærer regjeringen nå alle som kritiserer voksende opprusting og krigshissing, eller som motsetter seg EU, for å være en fiende av grunnloven. Regjeringens dokument beskriver blant annet det følgende som «tiltak mot den liberaldemokratiske grunnorden»: «krav om omveltingen av ‘kapitalisme’ og etableringen av sosialisme», «agitasjon mot angivelig ‘imperialisme’ og ‘militarisme’», så vel som «avvisningen av nasjon-stater, og av EU».

5. Enhver som berettiger den væpnede kampen mot naziregimet, er i den tyske regjeringens øyne også en venstreorientert ekstremist. For å bevise SGPs angivelige beredskap til å anvende vold refererer dokumentet, av alle ting, til stiftelsesprogrammet for Den fjerde internasjonale fra 1938, som tar til orde for «bevæpningen av proletariatet» i «kampen mot fascismen». I henhold til denne betraktning ville ledere av motstanden mot nazistene, de som forsøkte å ta Hitlers liv, som Georg Elsner og medlemmene av det mislykkede komplottet den 20. juli 1944, fortsatt havne på galgen den dag idag.

Den logiske konsekvensen av innenriksdepartementets katalog av forbud, er et fascistisk diktatur. Den har som formål, med alle mulige midler, å forhindre at flertallet av befolkningen aktivt kan gripe inn i politiske hendelser og transformere samfunnet på grunnlag av sosialistiske prinsipper. Dette er grunnen til at innenriksdepartementet hevder at en sosialistisk revolusjon «ikke kan være et uttrykk for folkets vilje, fordi [i denne revolusjonen] ville i beste fall bare deler av folket hevde sine ideer, mens de konstitusjonelle rettighetene til de andre delene av folket blir undertrykt.» Dokumentet hevder at dette gjelder «uansett om vold blir anvendt i løpet av den sosialistiske revolusjonen, eller ikke».

Dermed blir en superrik elites rett til å eie banker og produksjonsmidler erklært å være et overordnet gode, og enhver kritikk av dette blir en vanhellig handling. Det var diktatorer som Hitler, Franco og Pinochet som trakk den endelige konklusjonen av denne typen argumentasjon: Hvis flertallet trekkes mot sosialistiske ideer er selv de mest brutale undertrykkingsmetoder berettiget for å forsvare kapitalismen. Med «den liberaldemokratiske orden» mener ikke den tyske regjeringen de uangripelige demokratiske rettighetene beskyttet av grunnloven, men kapitalistisk eiendom og statsapparatet som beskytter den.

Samtidig begrenser ikke innenriksdepartementet seg til å straffeforfølge konkrete handlinger rettet mot omveltningen av kapitalismen. Til-og-med aktiviteter som å «holde offentlige arrangementer, publisere bidrag og delta i valg» er antikonstitusjonelle, dersom de tjener til å formidle sosialistiske ideer. Den følgende begrunnelsen er gitt: «Dersom en forening som saksøkeren [SGP] i sine målsetninger er rettet mot den liberaldemokratiske grunnorden, da utgjør relevant aktiv opptreden tiltak rettet mot den liberaldemokratiske grunnorden.»

Som eksempler på slik «aktiv opptreden» refererer den tyske regjeringen spesielt til «publiseringen av daglige analyser av verdens politiske og økonomiske utvikling på World Socialist Web Site» og publiseringen av «Trotskijs verk, samt verk av David North» av partiets forlag Mehring Verlag, det «største trotskistbokforlaget i den tyskspråklige verden». Partiets nettsted, Facebook- og Twitter-kontoer og YouTube-kanal er også nevnt.

Antisosialistlovene, Willenstrafrecht og forbudet mot KPD

Legitimeringen av rettsforfølgelse basert på meningsoppfatninger (Gesinnungsjustiz) plasserer den tyske regjeringen i en antidemokratisk tradisjon som strekker seg tilbake til midten av 1800-tallet. Allerede i kommunistrettssaken i Köln i 1851, og i høyforræderirettssaken mot August Bebel i 1872 i Leipzig, ble marxister tiltalt utelukkende for sine overbevisninger. Antisosialistlovene gjorde Det tyske sosialdemokratiske parti (SPD) illegalt fra 1878 til 1890. Disse lovene var rettet mot alle organisasjoner der «sosialdemokratisk, sosialistiske eller kommunistiske tiltak for å styrte den eksisterende staten eller den sosiale orden, på en måte som truer offentlig fred, og spesielt harmonien mellom de forskjellige befolkningsklassene, ble brakt for dagen».

Denne reaksjonære juridiske tradisjonen nådde sitt høydepunkt med Willensstrafrecht, som spilte en avgjørende rolle i nazistenes juridiske system. Det var ikke lenger påkrevd at det var begått noen faktisk forbrytelse for at en kunne bli dømt. Snarere var det tilstrekkelig bare å hevde en «kriminell hensikt (verbrecherischer Willen)» fra gjerningsutøverens side. For at regjeringen skulle kunne eliminere alle politiske motstandere, låse dem inn i konsentrasjonsleirer og drepe dem, ble strafferettsforfølgningen i økende grad separert fra enhver konkrete handling fra de siktedes side.

På 1930-tallet tolket de nyopprettede nazifolkedomstolene (Volksgerichtshof) paragrafen om høyforræderi på en slik måte at kommunister til slutt kunne dømmes til døden utelukkende på grunnlag av deres overbevisning. Innen 1940-tallet var enhver form for misnøye som kunne tolkes som opposisjon mot staten, tilstrekkelig for en drakonisk rettskjennelse. En vits om «der Führer», tvil om den endelige seieren, til og med en kommentar om kronisk forsinkede tog, fikk fatale konsekvenser.

Etter naziregimets fall ble denne kontinuiteten bare brutt på overflaten. Etter en kort periode med «avnazifisering», returnerte elitene til sine gamle kontorer i rettsvesenet, i politiet, i statsadministrasjonen, ved universitetene og i næringslivet. Hans Globke, medforfatteren av Nürenberger Rassengesetze [Raselovene fra Nürenberg], overtok som sjef for kanslerkontoret til Konrad Adenauer – den første kansleren i etterkrigstidens Vest-Tyskland – med ansvar for personalpolitikken, så vel som for etableringen og kontrollen av de hemmelige etterretningstjenestene: BND (Bundesnachrichtendienst; Det hemmelige utenlandsetterretningen) og Verfassungsschutz (innenriksetterretningen).

En omfattende tilleggsendring i strafferetten i 1950 gjeninnførte begrepet rettsforfølgelse basert på meningsoppfatninger (Gesinnungsjustiz). Dette endringstillegget ble utarbeidet av dr. Josef Schafheutle, som hadde vært ansvarlig for politisk kriminalrett i Det tredje rike, som avdelingsleder i Justisdepartementet. De samme dommerne som hadde besluttet urettferdig under nazistene dømte igjen kommunister på grunnlag av deres overbevisning. Heksejakta på kommunister kulminerte med det beryktede forbudet mot KPD i 1956, besluttet av den føderale konstitusjonsdomstolen [Bundesverfassungsgericht]. Dette forbudet blir nå hentet fra arkivene av den føderale regjeringen og brukt mot SGP. Det fungerer som den viktigste juridiske referanserammen for innenriksdepartementets dokument.

Selv om KPD-rettkjennelsen aldri har blitt formelt anket har den lenge vært diskreditert. Jutta Limbach uttalte i 1996, som president for Bundesverfassungsgericht, at hun basert på gjeldende syn på forfatningsretten ville ha avvist forbudet. Historieprofessor Josef Foschepoth, som i boka Verfassungswidrig! (Antikonstitusjonelt!) utgitt i 2017, konkluderte – etter å ha foretatt en grundig studie av rettssaken mot KPD basert på tidligere utilgjengelige mapper i statsarkivene – med at KPD-kjennelsen blatant krenket forfatningen og var politisk motivert. «I denne rettssaken var det ikke lenger noen separasjon av statsmakten, men bare én stat, som under press fra den føderale regjeringen insisterte på at KPD måtte forbys,» skriver Foschepoth.

I denne rettssaken ble Adenauer-regjeringen representert av advokater fra de samme radikale høyreorienterte kretsene som hadde spilt en aktiv rolle i forfølgelsen av kommunister under nasjonalsosialismen. Sjefen for regjeringens Prozessführungsstelle (påtalemyndigheten) var Hans Ritter von Lex, som i kraft av sin posisjon som medlem av Reichstag [det daværende føderale parlament, som idag heter Bundestag] for Det bayerske folkepartiet (BVP) hadde erklært sitt partis samtykke til Ermächtigungsgesetz (aktiveringsloven) av 23. mars 1933, som de facto overførte alle lovgivende fullmakter til Adolf Hitler. Bare få dager tidligere hadde han i en personlig samtale forsikret Hitler at han delte hans mål om å «utrydde marxismen i Tyskland».

«Det tyske folket frigjøring fra denne forurensningen, inkludert ved bruk av de hardeste metoder, er et delt krav fra alle patriotisk tenkende kretser,» sa han.

En høyreorientert ekstremistkonspirasjon

Med gjenkomsten av tiltale basert på meningsoppfatninger (Gesinnungsjustiz) og reaktiveringen av KPD-forbudet, gjentar styringsklassen disse fascisttradisjonene. Rapporten fra Verfassungsschutz og dokumentet fra innenriksdepartementets advokater, er produkter av en høyreorientert ekstremistkonspirasjon innen statsapparatet, som tar sikte på å intimidere den offentlige opinionen og på å kriminalisere all motstand mot kapitalisme, nasjonalisme, imperialisme, militarisme og partiet AfD, som «venstre-ekstremistisk» og «antikonstitusjonelt».

Det er nå kjent at høyreorienterte ekstremistkretser deltok i utarbeidelsen av Verfassungsschutz-rapporten for 2017 [publisert sommeren 2018]. Hans-Georg Maaßen, daværende sjef for Verfassungsschutz, hadde flere ganger møter med ledende representanter for AfD og diskuterte rapporten med dem. I november 2018 ble Maaßen sendt i midlertidig pensjonering etter at han hadde nektet – til tross for overveldende bevis for det motsatte – at radikale høyreorienterte opptøyer hadde funnet sted i Chemnitz, og han fordømte «venstreorienterte radikale krefter innen SPD». Nå promoterer Maaßen, som et høyreorientert medlem av regjeringspartiet CDU, åpent for dannelsen av regjeringskoalisjoner med AfD.

Under den nye Verfassungsschutz-presidenten Thomas Haldenwang videreføres den samme kursen. Følgelig er det nok en gang ikke en stavelse om AfD, om partiets fascistfløy ledet av Björn Höcke, eller om det nynazistiske miljøet rundt partiet, i kapitlet om høyreekstremisme i Verfassungsschutz-rapporten for 2018 [som nylig ble publisert]. De blir bare referert som «ofre» for angivelige «venstreekstremister». I rapporten står det bokstavelig: «I 2018 var Alternative für Deutschland (AfD), i tillegg til medlemmer fra høyreekstreme partier, ... som venstreorienterte ekstremister har erklært å være høyreorienterte ekstremister over hele fjøla, fortsatte i fokus for venstreorienterte ekstremisters agitasjon.»

Rapporten ignorerer også systematisk de omfattende høyreorienterte terroristnettverkene innen politiet og i Bundeswehr (den tyske hæren). Man vil forgjeves søke etter begreper som Franco A., sjefen for en fascistkonspirasjon i den tyske hæren, eller etter NSU 2.0, videreføringen av det høyreekstreme terroristnettverket NSU. Terroristgruppa Revolution Chemnitz, som ikke bare har angrepet utlendinger og politiske dissidenter, men også hadde planer om en væpnet «aksjon» og en høyreradikal omveltning på årsdagen for Den tyske gjenforeningen i 2018, blir av Verfassungsschutz bagatellmessig redusert til en «milits». Det høyreorienterte ekstremistterrornettverket «Combat 18», som opprettholdt nære bånd til NSU og som den angivelige morderen av Lübcke var i nær kontakt med, ble fjernet fra den nye Verfassungsschutz-rapporten.

Derimot blir SGP igjen oppført som et «venstreorientert ekstremistparti» og et «objekt for observasjon». I ånden av juridisk forfølgelse av politiske ideer, tilføyde den hemmelige tjenesten til dette relevante kapittelet kommentaren om at «dogmatiske venstreorienterte ekstremister» som SGP, «med sine omfattende analyser» hadde «potensial» til å fungere «som ‘intellektuelle brannstiftere’ (geistige Brandstifter) for ideologisk å inspirere voldsorienterte grupper».

Mens Verfassungsschutz likestiller marxistiske analyser og sosialistiske ideer med «brannstiftelse» og «vold», bygger tjenesten opp og dekker for nyfascistiske drap! Bare i miljøet rundt NSU har sikkerhetsmyndighetene utplassert mer enn 40 informanter for Verfassungsschutz. Én av disse operatørene var til og med til stede på et av åstedene for et drap begått av NSU. Journalisten Deniz Yücel fra den tyske dagsavisa Die Welt erklærte under en offentlig opptreden i begynnelsen av juli at den innenlandske etterretningstjenesten er «det farligste myndighetsorganet i Tyskland» og er «ikke i stand til reform». Ukemagasinet Stern har krevd avskaffelsen av Verfassungsschutz fordi etterretningstjenesten har utviklet seg til «en stat i staten» og «vist seg å være ukontrollerbar».

Med sitt angrep på SGP ønsker dette kriminelle myndighetsorganet å sette en presedens for en ny type rettslig påtale for tankeforbrytelser, som ville besørge grunnlag for rettsforfølgelse av alle som kritiserer den nåværende reaksjonære sosiale og politiske situasjonen. Streikende arbeidere ville kunne tiltales, så vel som bokselgere som tilgjengeliggjør marxistisk litteratur, eller kritiske kunstnere, journalister og intellektuelle.

Mange mennesker kjenner det berømte diktet til den protestantiske teologen Martin Niemöller, der han beskriver sin egen vei til konsentrasjonsleiren:

Først kom de etter kommunistene, og jeg talte ikke imot – For jeg var ikke kommunist.
Så arresterte de sosialdemokratene, og jeg talte ikke imot – For jeg var ikke sosialdemokrat.
Så kom de etter fagforeningsfolka, og jeg talte ikke imot – For jeg var ikke fagforeningsmann.
Så kom de etter jødene, og jeg talte ikke imot – for jeg var ikke jøde.
Så kom de etter meg – og det var ingen igjen som kunne snakke for meg.

Dette spørsmålet reises igjen i dag. Dersom den høyreorienterte konspirasjonen innen statsapparatet ikke stoppes og dersom SGP ikke forsvares, da vil demningen briste for enda mer vidtrekkende tiltak. Derfor appellerer vi nok en gang til alle som ønsker å forsvare demokratiske rettigheter og som opponerer mot fremveksten av høyresiden: Protester mot Verfassungsschutz-angrepet og forsvar SGP.

Vi krever at Verfassungsschutz opphører overvåkningen av SGP og av alle andre venstreorienterte organisasjoner, og at dette høyreorienterede arnestedet for antidemokratiske konspirasjoner blir oppløst.

Loading