I en rettskjennelse som ble offentliggjort sent på tirsdag leverte dommeren John Koeltl fra den føderale domstolen US District Court for the Southern District of New York, et knusende slag for den USA-ledede konspirasjonen mot WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange.
I sin kjennelse avviste dommer Koeltl, som ble nominert til benken av Bill Clinton og er forhenværende assisterende spesialanklager for spesialpåtalemyndigheten for Watergate, «with predjuice» – dvs. en-gang-for-alle – det sivile søksmålet Den demokratiske nasjonalkomitéen (DNC) anla i april 2018, om at WikiLeaks var ansvarlig [original: ‘civilly liable’; dvs. ansvarlig i det som klassifiseres som en sivil rettsprosess (‘civil case’)] for konspirasjon med den russiske regjeringen for å stjele DNCs e-postmeldinger og data, og lekke dem til offentligheten. [O. anm.: det juridiske begrepet ‘with prejudice’ betyr ‘endelig avvist’; dvs. anklager har ingen anledning til å anke, eller til å iverksett noen videre rettsprosess på samme grunnlag.]
Jennifer Robinson, en ledende forsvarsadvokat for Assange, sammen med andre WikiLeaks-advokater, ønsket rettskjennelsen velkommen som «en viktig seier for ytringsfriheten».
Avgjørelsen eksponerer Det demokratiske partiet i sin egen konspirasjon for å angripe ytringsfriheten og dekke over forbrytelsene til amerikansk imperialisme og de korrupte aktivitetene til de to Wall-Street-partiene. Dommer Koeltl erklærte:
Dersom WikiLeaks kunne holdes ansvarlig for publiseringen av dokumenter som angår DNCs politiske, økonomiske og velgerinvolveringsstrategier, bare fordi DNC definerer dem som ‘hemmelige’ og forretningshemmeligheter, da kan også aviser eller andre medier holdes ansvarlige. Men det ville utillatelig heve en rent privat personverninteresse over det første endringstilleggets [First Amendment] ivaretakelse av retten til publisering av saker som angår offentlighetens viktigste anliggender.
Publiseringen av DNCs interne kommunikasjoner ga de amerikanske velgerne innsyn bak gardina til et av de to store politiske partiene i USA under et presidentvalg. Denne typen informasjon er åpenbart av den typen som er berettiget den sterkeste beskyttelsen det første endringstillegget byr.
Kjennelsen avslører illegaliteten i den amerikanske regjeringens konspirasjon, støttet av regjeringene i Storbritannia, Ecuador, Australia og Sverige og av alle foretaksmediene og det politiske etablissementet, for å få utlevert Assange til USA, der han står overfor en rettsprosess med strafferamme på 175 år i føderalt fengsel, på anklager som inkluderer spionasje.
Saksøkeren – Det demokratiske partiet – for søksmålet som er klassifisert i det amerikanske rettsvesenet som sivilsak, har også fungert som Assanges hovedanklager innen statsapparatet i mer enn et tiår. Under Obama-administrasjonen forberedte Det demokratiske partiets embetsrepresentanter i justisdepartementet, så vel som demokrater som har videreført sine karrierer under Trump-administrasjonen, straffesaken mot ham.
Avvisningen av sivilsaken avslører massive ikke-rapporterte interessekonflikter, misforvaltning av rettsprosessen og kriminelt misbruk av rettsprosedyrer, fra de involvertes side. Den kriminelle rettsforfølgelsen av Assange har ingenting med fakta å gjøre, og er i stedet rettet inn mot å straffe ham for å ha fortalt sannheten om krigsforbrytelsene begått av amerikansk imperialisme og landets allierte.
Dommeren definerte WikiLeaks som en «internasjonal nyhetsorganisasjon» og sa at Assange er en «utgiver», og avslører med dét løgnerne i pressen som erklærer at Assange ikke er underlagt beskyttelsene for ytringsfriheten. Dommer Koeltl fortsatte: «I New York Times Co. v. USA, den milepælsettende ‘Pentagon Papers’-saken, opprettholdt høyesterett pressens rett til å publisere informasjon som angår offentlighetens anliggender oppnådd fra dokumenter stjålet av en tredjepart.»
Som juridisk anliggende besluttet domstolen, ved å støtte WikiLeaks’ fremlegg om å avvise søksmålet, at DNC ikke hadde fremmet en «faktabasert plausibel» påstand. Ved rettens avgjørende prosedyretrinn, det såkalte motion to dismiss [bokstavelig: ‘fremlegg om avvisning’], kreves det at en dommer aksepterer alle fakta saksøker hevder for å være sanne. Her besluttet dommeren at selv om alle fakta som ble påstått av DNC skulle være sanne, kunne ingen faktasøker «trekke den rimelige slutningen at tiltalte er ansvarlig for den påståtte misgjerningen».
Der han gikk et skritt videre kalte dommeren DNCs argumenter «gjennomskuelige» [‘threadbare’], og la til: «Ikke på noe tidspunkt hevder DNC noen fakta» som viser at Assange eller WikiLeaks «deltok i tyveri av DNCs informasjon».
Dommer Koeltl sa at DNCs argument om at Assange og WikiLeaks «konspirerte med Den russiske føderasjonen for å stjele og spre DNCs materialer» er «fullstendig skilt fra fakta». Dommeren besluttet videre at domstolen «ikke er pålagt å akseptere konkluderende påstander hevdet som fakta».
Dommeren demonterte videre DNCs argument om at WikiLeaks er skyldig-ved-assosiasjon med Russland, og kalte den påståtte forbindelsen mellom Assange og den russiske regjeringen «irrelevant» fordi «en person er berettiget til å publisere stjålne dokumenter som utgiveren forespurte fra en kilde, så lenge utgiveren ikke deltok i tyveriet.»
Dommer Koeltl avviste også DNCs påstand «at WikiLeaks kan stilles til ansvar for tyveriet, som en etter-tilfellet medkonspiratør for de stjålne dokumentene». Der han kalte dette argumentet «ikke overbevisende», sa dommeren at det ville «oppheve» beskyttelser under konstitusjonen: «En slik rettsbeslutning ville gjøre enhver journalist som publiserer en artikkel basert på stjålet informasjon til en medkonspiratør i tyveriet.»
I sitt søksmål fra april 2018 fremla DNC en rekke påstander som nå er blitt eksponert som blanke løgner, deriblant at Assange, Trump og Russland «underminerte og forvrengte DNCs mulighet til å formidle partiets verdier og visjoner til de amerikanske velgerne».
Søksmålet hevdet også: «Russiske etterretningstjenester formidlet deretter det stjålne, konfidensielle materialet gjennom GRU Operatør #1, så vel som WikiLeaks og Assange, som ble aktivt støttet av Trump-kampanjen og Trumps Assosierte da de ga ut og røpet informasjonen til den amerikanske offentligheten på et tidspunkt og på en måte som tjente deres felles mål.»
På det tidspunkt da DNC innmeldte sitt søksmål skrev New York Times at dokumentet baserte seg på «offentlig kjente fakta» så vel som på «informasjon som har blitt bekjentgjort i nyhetsrapporter og påfølgende rettsforhandlinger». Søksmålet «kommer samtidig med en virvelvind av intensiverende granskning av Trump, hans medarbeidere og deres samspill med Russland,» skrev Times.
Det er dypt ironisk at dommer Koeltl refererte til Pentagon-Papers-saken, New York Times Co. v. USA, i sin rettskjennelse.
DNCs grunnløse søksmål refererte til New York Times åtte ganger som «bevis» på Assanges og WikiLeaks’ tilknytninger til Russland, deriblant til artikler fra Times-reporterne Andrew Kramer, Michael Gordon, Niraj Chokshi, Sharon LaFraniere, K.K. Rebecca Lai, Eric Lichtblau, Noah Weiland, Alicia Parlapiano og Ashley Parker, så vel som til en artikkel fra den 26. juli 2016 skrevet av Charlie Savage med tittelen «Assange, svoren fiende av Clinton, tidsbestemte e-postutgivelse for demokratenes konferanse» [‘Democratic National Convention’].
Den første av disse artiklene ble publisert bare uker etter at New York Times ansatte James Bennett som sin redaktør for avisas redaksjonelle ledersider, i mars 2016. James Bennetts bror Michael Bennett er presidentkandidat, er senator fra Colorado og en tidligere styreleder for DNCs Kampanjekomité for valg av demokratiske senatorer. I 2018 undertegnet Bennett et brev til visepresident Mike Pence der han bemerket at han var «særdeles bekymret» for at Ecuador ikke hadde kansellert Assanges asyl, som da var fanget i den ekvadorianske ambassaden i London.
I brevet står det: «Det er presserende viktig at du reiser amerikanske bekymring for [den ekvadorianske] presidenten [Lenín] Moreno om Ecuadors fortsatte støtte for Mr. Assange, i en tid der WikiLeaks fortsetter sitt arbeid med å undergrave demokratiske prosesser globalt.»
I april 2019, etter at Trump-administrasjonen kunngjorde anklager mot Assange, skrev New York Times’ redaksjonsråd, under James Bennetts ledelse: «Administrasjonen har begynt bra med å anklage Mr. Assange for en udiskutabel forbrytelse.» To uker senere kunngjorde Michael Bennett sitt presidentkandidatur, og han har siden nytt gunstig dekning på Times’ redaksjonelle lederside.
På onsdag publiserte Times en kort, seks-avsnitt-lang artikkel på side 25 under overskriften: «DNCs søksmål mot valg er avvist». I sin nettutgave presenterte Times prominent ei lenke til sin spesialside for Mueller-rapporten, som er basert på de samme DNC-iverksatte gjennomskuelige løgnene som dommer Koeltl sparket ut av den føderale domstolen.