Innen timer etter USAs offisielle tilbaketrekning på fredag fra verdens viktigste atomvåpentraktat bekjentgjorde Pentagon at de har til hensikt å omringe Kina med missiler samtidig med et raskt akselererende atomvåpenkappløp.

Den amerikanske forsvarsministeren Mark Esper uttalte, der han snakket med reportere under et besøk i Australia, at Pentagon ville utplassere missiler forbudt under traktaten «heller før enn senere».

«Jeg ville foretrekke måneder,» sa Esper.

Utplasseringen av mellomdistansemissiler i Stillehavsregionen ville omgjøre den kinesiske kysten og Stillehavsøyene som omgir den, til en slagfront for kjernefysiske våpen, og sette livene til milliarder av mennesker i Kina, Korea, Japan, Taiwan og den bredere regionen i fare.

INF-traktaten, som ble undertegnet i 1987 mellom daværende president Ronald Reagan og hans sovjetiske motpart Mikhail Gorbatsjov, forbød USA og Sovjetunionen/Russland å utvikle missiler med rekkevidder mellom 500 og 5 500 kilometer, som betydde at det meste av Europa og store deler av Stillehavsregionen var bannlyst for stasjoneringen av nukleærvåpenmissiler.

Da de teknologiske trendene forflyttet militærbalansene og USA eskalerte sin konflikt med Kina, kom imidlertid Washington stadig mer til å se traktaten fra den kalde krigens æra som i strid med sine mål for militært å omringe Beijing, som ikke var undertegner og part av traktaten.

Med den potensielle utplasseringen av amerikanske atomvåpenbestykkede missiler i bare få flyminutters avstand fra det kinesiske fastlandet, vil spenningene være på en hårfin utløser, med regionens enorme befolkning under trusselen av atomar utsletting.

Som respons på USAs tilbaketrekning fra INF-traktaten advarte FN-generalsekretær António Guterres at «verden vil miste en uvurderlig bremse på atomkrig».

Daryl Kimball, administrerende direktør for Forbundet for våpenkontroll [Arms Control Association], sa at Trump «forfølger en strategi som vil skape betingelsene for et farlig våpenkappløp». Financial Times advarte langs samme linjer, om Trumps «gjenoppliving av atomvåpenkappløpet».

Esper beskyldte Kina, som forsvar for sin beslutning om å stasjonere missiler i et tettbefolket område tusenvis av kilometer fra Amerika, for at landet «gjorde våpen av de globale fellesområdene, ved sin utøvelse av rovgrisk økonomi».

Med andre ord truer Kina USA ved landets utøvelse av fredelige økonomiske aktiviteter, og det må derfor kontres med trusselen om militær utslettelse.

«Vi mener bestemt at ingen nasjon kan eller bør dominere Indiske-Stillehavsregionen,» sa Esper, en mann som representerer landet som en gang «svidde av, kokte og stekte ihjel» (ordene til flyvåpengeneralen Curtis Lemay) hundretusenvis av japanske sivile i sin krig for å erobre Stillehavsregionen.

I påfølgende kommentarer erklærte utenriksminister Mike Pompeo, som er Espers ledsager på besøket til Australia, at USA hadde «sovet ved bryteren» med hensyn til «faren» Kina utgjør.

Deretter gjenntok han understrekningen fra Espers erklæring om at Kinas fredelige økonomiske vekst utgjorde en militær trussel mot USA.

Pompeo sa: «Jeg får høre folk snakke om handel og økonomiske anliggender som atskilt fra nasjonal sikkerhet. La oss gjøre det helt klart at Kinas kapasitet, [PLAs] Folkets frigjøringshærs kapasitet til å gjøre nettopp det de gjør, er et direkte resultat av handelsrelasjoner som de har bygd.»

«De dyrket frem landet sitt bak et sett med urettferdige handelsregler. Derved var de i stand til å få økonomien sin til å vokse i en høy hastighet,» sa Pompeo.

«Nettopp de samme økonomiske redskapene som president Trump er så fokusert på å fikse, var det som også gjorde det mulig for Kina å gjøre alle de tingene de gjør med deres militær,» la han til.

Det er med andre ord ingen skillelinje mellom fredelig sameksistens og militær konflikt. Økonomisk vekst og handel blir i seg selv sett på som militære trusler, som Washington må motsette seg med alt fra handelskonflikt til militær sabelrasling og fullskala krig.

Pompeos ord er i tråd med doktrinen om stormaktsrivalisering mot Russland og Kina som ble nedfelt av Pentagon i fjor, der det ble erklært at «Stormaktkonkurranse – ikke terrorisme – er nå hovedfokus for USAs nasjonale sikkerhet.»

Føringen av slike konflikter ville kreve en «hele-samfunnet»-tilnærming, erklærte Pentagon i det som i mer konvensjonelt språk kalles total krig.

I tillegg til opphevingen av INF-traktaten på fredag avleverte USA i forrige uke tre bredsider i sin konflikt med Kina.

• På onsdag kuttet den amerikanske sentralbanken [US Federal Reserve] den føderale obligasjonsrenta i et trekk som i vesentlig grad ble ansett å ha som formål å devaluere dollaren og forbedre USAs eksport. I forrige måned erklærte Trump at «andre valutaer er devaluerte mot dollaren, hvilket er til stor ulempe for USA», og han krevde at Fed traff tiltak.
• På torsdag kunngjorde Donald Trump et forslag om å anvende en tolltariff på 10 prosent på alle kinesiske varer som ikke allerede er underlagt importavgifter, deriblant et bredt utvalg av forbruksvarer som telefoner og annen elektronikk.
• Samme dag slo senatsdemokratene seg sammen med republikanere og vedtok det største militærbudsjettet i amerikansk historie, og utvidet i vesentlig grad den amerikanske muligheten til å føre krig mot en «stormakt».

Når ingen av disse handlingene seriøst diskuteres eller debatteres i mediene skyldes det at det eksisterer enighet mellom demokratene og Trump om nødvendigheten av å forberede seg til krig med Kina. Som Steve Bannon, forhenværende styreleder for Trump-kampanjen, uttrykte det: «Den personen som vinner valget, om det så blir en demokrat eller ikke, vil være en like stor, eller en større hauk enn Donald Trump ... Demokratene er akkurat like harde på dette som republikanerne.»

På noen måter er demokratene enda mer vidtrekkende i sitt språk. For bare å nevne ett eksempel, erklærte den demokratiske presidentkandidaten Pete Buttigieg i juni at en konflikt med Kina ville besørge grunnlaget for «nasjonal enhet».

«Den nye Kina-utfordringen tilbyr oss en mulighet til å komme sammen på tvers av det politiske skillet,» sa han. «Minst halvparten av slaget står her hjemme.»